torsdag 24. juni 2010

To fantastiske år er fullført!

Med denne ukas landsmøte på Hamar er min tid som SU-leder fullført. Det har vært to fantastiske år, fulle av inspirerende øyeblikk og hendelser, og med helt fantastiske kamerater og kolleger å samarbeide med rundt i hele Norge. Og landsmøtet viste at vi sammen har lykkes med å bygge en sterkere organisasjon som står godt rustet til en ny periode med andre dyktige mennesker på toppen. Lykke til til dere alle!

lørdag 19. juni 2010

SUs 23. ordinære landsmøte LIVE

SUs 23. ordinære landsmøte er åpnet. Det blir mange inspirerende taler og appeller på landsmøtet og for de som ikke er på landsmøtet men vil få med seg appellene sender vi de live her på bloggen. Programmet for Live-sendingene finner du under. Det blir også mulig å se talene i ettertid på SUs youtubekanal.

Nederst under programmet kan du se taler som har blitt holdt tidligere på Landsmøtet.

Live fra SUs 23. ordinære landsmøte:


Program:

Lørdag:
kl. 17.30 Leders tale
kl. 19.00 Hilsningstale fra Randi Kjøs (Gaza Flotilla)

Søndag:
kl. 14.00 Hilsningstale Christopher Birkenes (IndustriEnergi Ungdom)
kl. 15.00 Hilsningstale Ola Elvevold (Natur og Ungdom)
kl. 16.00 Hilsningstale LO Ungdom
kl. 19.00 Hilsningstale Bård Vegar Solhjell

Mandag:
kl. 11.00 Hilsningstale Ola Harald Svenning (Fagforbundet Ungdom)
kl. 14.00 Hilsningstale EO

Arkiv:

fredag 18. juni 2010

Frihet, rettferdighet og solidaritet

Sitter og forbereder meg til helgas landsmøte i SU. Det blir vemodig å gå av som leder. Jeg er utrolig stolt over SU og over alle de utrolig flotte folka som jeg har fått jobba med i disse årene. Folk som har skjønt hva solidaritet betyr, og folk som har skjønt at helt vanlige ungdommer i Norge kan utgjøre en forskjell både for folk i Norge og andre steder i verden.

Noe av det jeg gleder meg mest til på landsmøtet er å høre Gaza-farer Randi Kjøs sin hilsningstale. For de av dere som ikke får muligheten til å høre henne: sjekk ut denne videoen og føl hva solidaritet handler om.

mandag 14. juni 2010

Kjøpe, kjøpe, kjøpe

Nå flytter jeg snart ut av hovedstaden for godt, men først bruker jeg sommeren til å gå litt rundt og titte på det byen har å by på av street art.

Denne fant jeg i shoppingpassasjen mellom Torggata og Storgata. Det passa bra. Når man spaserer rundt i Oslo er det ganske slitsomt hvordan reklametårnene og reklamestativene tvinger seg på deg fra alle kanter, for ikke å snakke om de reklameoverdragne bussene og trikkene. Det finnes ikke grenser for hva jeg bør kjøpe, hvor tynn jeg bør være eller hvilke behov jeg ikke ante at jeg hadde... Gleder meg til sørlandsfrihet med svaberg og tresnekker uten billboards og reklameflagg =)

Litt street art håper jeg imidlertid å støte på også på sørlandet. For de av dere som er med i SU: I disse dager dumper et rykende ferskt nummer av Kraftverk ned i postkassa di! Med artikkel om street art og mye anna moro du kan slappe av i sola med =) Helt gratis.

mandag 7. juni 2010

Tid for rettferdighet

Heltene i Støttegruppa for Abbas og Fozia arrangerte demonstrasjon foran Stortinget i dag for å legge press på norske myndigheter til å gi de to ungdommene Abbas og Fozia opphold i Norge. Jeg holdt appell, sånn cirka det dere kan lese under:

Kjære dere som har møtt fram her i dag, kjære venner av rettferdighet, menneskerettigheter og medmenneskelighet. Kjære venner av Abbas og Fozia.

For nøyaktig ett år sia så sto jeg her på demontrasjon og kjente sinnet bruse i meg, over den uretten som Abbas og Fozia ble utsatt for. Jeg kunne ikke tro at i det Norge som jeg verdsetter så høyt, så kan noen akseptere at disse ungdommene blir tvunget inn i kirkeasyl. Og det er nesten ufattelig å stå her i dag, ett år etter. Og vite at ett år har gått, og at Abbas og Fozia fortsatt hver eneste dag må leve med den samme uretten som da. At de i over ett år, hver eneste dag har våkna i den samme kirka. At de hver eneste kveld har lagt seg med den samme usikkerheten som opprører meg og alle dere som har møtt fram her i dag så sterkt.

Jeg føler både raseri og skam når jeg ser hvordan våre utlendingsmyndigheter behandler ungdom som er vokst opp i Norge. Når jeg ser hvordan politikere og byråkrater forsøker å gjemme seg bak et firkanta regelverk for å rettferdiggjøre at Abbas og Fozia får den behandlinga vi nå er vitne til. Ei behandling som ikke er Norge verdig!

Men ingen henvisninger til regelverk, til domstoler eller til byråkratiet kan frigjøre norske politikere og utlendingsmyndigheter fra ansvaret. SV har lenge kjempa for en rettferdig, human og solidarisk asylpolitikk. Det som rammer Abbas og Fozia er det motsatte. Formuleringene vi har kjempa fram om at man skal ta menneskelige hensyn i asylpolitikken er ingenting verdt om ikke vi klarer å få utlendingsmyndighetene til å ta til fornuft og gi Abbas og Fozia opphold!

Abbas og Fozia har bodd 18 år i Norge. Det er her de har lært å sykle og hoppe paradis. Det er her de har gått gjennom pubertet og fjortisår, sine første forelsker, og det er her de har alle sine nære vennskap. Det er her i Norge de har tatt utdanning, fått seg jobber, så vidt fått starta på et voksenliv. Og det er her alt dette har blitt tatt i fra dem, i det de ble tvunget inn i kirkeasyl for over ett år sia.

Abbas og Fozia må få bli i Norge, hvor de hører hjemme. Det er her de har vennene sine, minnene sine, og livet sitt. I Pakistan har de ingenting.

Jeg skammer meg over at det er sånn i Norge i dag at noen skal måtte gå i kirkeasyl for å forhindre at den norske stat skal utføre overgrep og urettferdighet. Derfor vil jeg takke alle dere som kjemper for framtida til Abbas og Fozia. Den kampen er ikke bare av uvurdelig betydning for Abbas og Fozia. Den er også av stor betydning for Norges framtid. Dere kjemper for et mer solidarisk og rettferdig Norge, et sånt Norge som jeg vil bo i. Takk for den kampen dere fører og ikke gi dere!

Lenge leve Abbas og Fozia, i et soldarisk og rettferdig Norge.

søndag 6. juni 2010

NATO på dødsleiet

I helgas Klassekampen har jeg skrevet et innlegg om hvordan USAs opptreden etter Israels militære angrep i Middelhavet reiser spørsmål ved USAs NATO-lojalitet.




NATO på dødsleiet

Israels militære angrep i Middelhavet er ikke bare et grovt folkerettsbrudd. Det setter USAs NATO-lojalitet på prøve. Og USA har valgt side – for Israel, mot Tyrkia og NATO. Det må få konsekvenser for Norges sikkerhetstenkning.

Da Israel natt til mandag 31.mai satte inn sine fremste militære elitestyrker og bordet fremmede lands skip i internasjonalt farvann, begikk de et grovt brudd mot folkeretten. Når spesialsoldatene i tillegg tok flere sivile liv og kidnappet borgere fra bortimot 50 ulike land og tvang dem til kai i Israel for internering og fengsling, dreier det seg om en svært alvorlig provokasjon. Angrepet på det tyrkiskregistrerte skipet Mavi Marmara og drapet på mange tyrkiske statsborgere kan, hvis man legger folkeretten til grunn, forstås som en krigserklæring mot Tyrkia, slik Fafo-forskerne Mark Taylor og Morten Bøås har slått fast i en kronikk i Dabladet etter angrepet.

Tyrkia er et NATO-land. Et angrep på Tyrkia er et angrep på alle NATO-land, i følge NATO-paktens artikkel 5. Paradoksalt nok er det at Israel angrep en sivil nødhjelpskonvoi og drepte sivile fredsaktivister, for en formildende omstendighet å regne i NATO-sammenheng. Likevel må det diskuteres om mandagens angrep kunne utløst artikkel 5 og brakt alle NATO-landene i krig mot Israel. 3.juni skrev Fafo-forskerne Bøås og Taylor at hendelsen ville tvinge USA til å velge Tyrkia foran Israel. Men utover i uka har det blitt stadig klarere at USA gjør det motsatte. USA forsvarer Israels angrep og avfeier at det er problematisk med militære angrep i internasjonalt farvann. For å sitere visepresident Joe Biden: - So, what’s the big deal here?

Vel, jeg kan utbrodere i timevis hva som er problemet. Men det som bør bekymre USA og også det norske forsvaret mest er følgende: Israel har med sitt angrep sørget for en effektiv undergraving ikke bare av folkeretten, noe som strengt tatt er mer alvorlig for Norge enn for USA, men også av hele NATO-alliansen. Hvis artikkel 5 kun gjelder når det tjener USAs interesser, eventuelt styrker en amerikansk administrasjons oppslutning på hjemmebane, så er NATO-medlemskapet forholdsvis ubrukelig for Norge. Jeg kan forestille meg mange scenarier hvor kostnaden for USA vil være større ved å beskytte Norge, enn ved å se bort fra NATO-medlemskapet og for eksempel inngå avtaler med Russland som ivaretar amerikanske interesser, men slettes ikke norske.

SU har lenge argumentert for at det er naivt å tro at NATO-medlemskapet skal gi Norge sikkerhet i dagens verden. Helt siden NATO ble stiftet har det vært en allianse som har eksistert for å opprettholde vestlige, først og fremst amerikanske, interesser. De siste årene har vi sett at NATO fremfor alt har blitt en angrepsallianse, og USAs avvisning av Tyrkia etter mandagens israelske angrep gjør det tydelig for enhver at forsvaret av NATO-territorium ligger langt ned på lista over prioriteter for NATO.

Men støtte til kriger i Irak, Afghanistan og Palestina gjør verden til et mer usikkert sted, og Norges sikkerhetsstrategi kan aldri bygge på at vi skal være med og øke motsetningene mellom land og folk på kloden. For at det norske forsvaret skal være rustet til å klare nye og voksende sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge ønsker SU et nordisk forsvarssamarbeid. Det norske forsvars hovedoppgave skal og bør være forsvar av norsk territorium. NATO-medlemskap er en stadig dårligere forsikring for nettopp det.

Overklassens klassekrig

Warren Buffet, da verdens nest rikeste mann, sa en gang i fjor til New York Times:

"Det finnes klassekrig, ja. Men det er min klasse, overklassen, som lager krig. Og vi vinner."

Dessverre har han rett. Det kan verdens sultende, verdens barnearbeidere, verdens underbetalte og undertrykte alle skrive under på.

I Norge er det ikke så ofte klassekampen framstår som en krig. Mange tenker nok at de harde slagene ble et tilbakelagt stadium for en åtti års tid sia. Likevel skjer det at man bli overraska. Som da jeg i kveld kom over denne saken, hvor en streikevakt som forsøkte å forhindre streikebryteri ved å sperre av innkjørselen til bedriften som var i streik, ble meid ned av sjefens datter i firmaets bil. Makan.

torsdag 3. juni 2010

Bakvendtland

Jeg tar meg den frihet å gjengi Facebookstatusen til Klassekampen-journalist Johan Brox her på bloggen:

"... fotgjengeren skal ha trosset bilistens advarsler og holdt stø kurs over fotgjengerfeltet. - Dette var en bevisst provokasjon, som dessverre gjorde sammenstøtet uunngåelig, hevder bilistens advokat. Da bilisten skyflet liket inn i bagasjerommet, oppdaget han at fotgjengeren hadde en kvesset Leatherman i lomma, i tillegg til å bære en "Reis kollektivt"-button på en fremskutt plass på genseren".

Kommentarer er overflødige.

tirsdag 1. juni 2010

Heia LO!


Det er mange grunner til å heie på LO om dagen. En av dem er at masse supre damer (og supre menn) er ute i streik og streiker for likelønn. Det støtter vi i SU helhjerta opp om.

En annen grunn er at de i dag har vedtatt en utmerka uttalelse som sier klart og tydelig til den norske regjeringa hva som må gjøres i møte med Israels totale forakt for folkeretten.

LOs representantskap med Roar Flåthen på toppen krever at den norske ambassadøren til Israel hentes hjem, og at oljefondet trekker seg ut av alle israelske selskaper. Det handler om å sette makt bak kravene og vise at Norge ikke vil finne seg i at Israel viser forakt for folkeretten, angriper fremmede skip i internasjonalt farvann og dreper sivile fredsaktivister. Et viktig vedtak fra LO.
Det er grunn til å forvente at det snart kommer sterkere reaksjoner fra den norske regjeringa. I Sverige har Socialdemokraternas statsministerkandidat Mona Sahlin vært krystallklar. Hun mener at Israels angrep på nødhjelpskonvoien må føre til at EUs frihandelsavtale med Israel suspenderes og at Sverige trekker hjem sin militærattache i Israel.

Nå er det Jens og Jonas' tur til å ta stafettpinnen videre.

mandag 31. mai 2010

Send Norges fregatter til Middelhavet - dette er piratvirksomhet


Endelig har UD fått bekrefta at nordmennene er uskadd, men de nektes fortsatt all kontakt med dem.

En lang og fæl dag går mot slutten. Jeg kjenner de 3 norske fredsaktivistene på Freedom Flotilla, og skulle egentlig vært med sjøl. Det gjør vondt å sitte her hjemme og vite at Israel aktivt bruker sitt informasjonsmonopol til å drive psykisk terror mot de pårørende til alle de 700 fredsaktivistene som var med i konvoien. Selv om Israel vet utmerket godt hvilke aktivister som er døde og hvem som lever, nekter de å opplyse om det. Mange tusen mennesker rundt om på kloden går ei søvnløs natt i møte, der de frykter for sine kjære. Mine tanker går først og fremst til Espen, Nidal og Randi og familiene deres, men også til alle de andre menneskene rundt om i 50 land som hadde sine kjære på båtene og nå ikke vet om de er blant de drepte.

Midt i den følelsen av raseri, opprørthet og oppgitthet som jeg opplever har jeg tenkt mye på hvordan vi kan reagere mot Israel. Når de border utenlandske skip i internasjonalt farvann kan det forstås som en krigshandling. Det er tross alt den israelske hæren som står bak, ikke noen tilfeldige israelere. Verdens fjerde største militærmakt har forbrutt seg mot det mest elementære prinsippet i internasjonal havrett. Hadde jeg vært tyrker ville jeg nok oppfatta det som en krigserklæring. De har gått til militært angrep på et tyrkisk skip i internasjonalt farvann og drept flere tyrkiske statsborgere. Slikt kan utløse storkrig. Som Jan Egeland sier: Det er bare Israel og Nord-Korea som kunne gjort noe sånt.

En annen assosiasjon jeg får er piratvirksomheten i Aden-bukta, der det ikke er sjeldent at internasjonale skip blir borda. Men der er ikke formålet å forhindre nødhjelp i å nå fram til en befolkning i humanitær krise, tvert om er formålet å sikre inntekter til den sultende befolkninga. Mens piratene i Aden-bukta er voldelige Robin Hoods er Israel det motsatte. I Aden-bukta var Norges svar da norske borgere ble kidnappet at vi sendte den norske marinen og våre fregatter for å trygge norske skip. Nå er Espen, Randi og Nidal i beste fall kidnappet, i verste fall drept. Israel nekter oss å få vite det.

I Middelhavet bør kanskje svaret være at vi setter inn den norske marinen og norske fregatter for å trygge internasjonale hjelpesendinger til Gaza?

Vi vet hvertfall at Israel ikke kjenner noen forpliktelse overfor folkeretten. Det virker som at det bare er ett språk de forstår. Militær makt.

torsdag 27. mai 2010

Skabbdyr

I dag la jeg ut denne saken på SUs nettside. Den første reaksjonen jeg fikk på Facebook var talende: Skabbdyr!

Det er mange ukvemsord som melder seg i hjernen min når jeg nå er vitne til hvordan NHO Service driver på. De er banditter, det er rett og slett det de er. Jeg har skrevet før her på bloggen om den hårreisende framgangsmåten deres i sykepleierstreiken i vinter. Der de misbrukte døde mennesker, til de pårørendes høylytte protester, til å prøve å tvinge fram tvungen lønnsnemd. Og til slutt lyktes.

Nå er de på fare igjen, og nå både bryter de norsk lov og utviser den mest forkastelige moral.

Streiken i renholdsbransjen handler om å kreve anstendig lønn for underbetalte arbeidsfolk som gjør en svært viktig jobb. I SU gir vi vår fulle støtte til de streikende. Men arbeidsgiversida viser en total mangel på respekt for de som jobber hver dag og skaper de verdiene som arbeidsgiverne lever så godt på. Vi er nå vitne til at NHO Service tar i bruk sine bandittmetoder og gjør seg skyldige i streikebryteri for å forsøke å undergrave renholdsarbeidernes kamp for anstendighet og ei lønn og leve av.

Når mellomledere i bedriftene blir satt til å gjøre jobben de streikende skulle gjort, sånn at de på toppen slipper å merke konsekvensene av streiken, så er det ingen tvil om at det er streikebryteri som foregår. Vi ser også at innleie av renholdere fra andre NHO-bedrifter som ikke er i streik, finner sted ved flere streikerammede bedrifter. Skurkene i NHO Service er på kant med loven når de på denne måten setter inn streikebrytere for å undergrave streiken.

Et hovedpoeng med å streike er å vise hva som skjer dersom en yrkesgruppe slutter å gjøre jobben sin. Slik kan samfunnet som helhet innse hvor avhengige man er av at yrkesgruppa får ei lønn som fortjent og faktisk stiller på jobb. At NHO Service nå nekter renholdsarbeiderne denne retten er både moralsk forkastelig, skittent spill og i strid med norsk lov!

onsdag 5. mai 2010

Når selv Arnold forstår...



Gjennom hele min oppvekst har Arnold Schwarzenegger vært muskelmannen som holder seg til enstavelsesord og som sliter med å lage lange setninger. Eller setninger i det hele tatt. Nå er det mye som har skjedd med Arnold de siste årene, men jeg blir likevel litt overraska når han i motsetning til Erna Solberg, Siv Jensen og Jens Stoltenberg står fram som den som skjønner enkel logikk. Det mest overraskende er vel ikke at Arnold forstår, men at så mange av Norges fremste politikere ikke gjør det.

Oljeutstlippet i Mexicogulfen truer med å ødelegge alt fra sårbare og unike naturreservater, til tusenvis av menneskers arbeidsplasser. Døde havskilpadder skyller opp på stranda, Obama og redningsmannskapene står maktesløse på bakken, og oljelensene klarer ikke å stå i mot vær og oljesøl. Vi er vitne til den verste oljekatastrofen i USAs historie. Katastrofen bør få mange flere enn Arnold Scwarzenegger til å tenke nytt.


Mandag uttalte han at:
- Man går gjennom denne enorme mengden studier og forskning og er til slutt overbevist om at det er trygt. Men så slår man på TV-en og ser denne enorme katastrofen, og da tenker man: Hvorfor skal vi ta risikoen? Risikoen er mye større enn det er verdt.

For en gangs skyld har The Terminator helt rett. Jeg har selv vært på tur med oljeindustrien og vært vitne til deres latterlige strategi: Inviter ungdomspartilederne på middag på fin restaurant, gi dem mye gratis alkohol og bruk hele kvelden på å fortelle oss at det ikke finnes noen risiko. Strek i regninga for dem at jeg akkurat den kvelden kjørte leiebil og var edru. Det blir latterlig patetisk å fornekte virkeligheten og late som at det ikke finnes noen risiko, når alle kan skru på TVen og se at katastrofer skjer. Selv når alle regna sannsynligheten for det som så liten, at det ikke en gang finnes noen beredskapsplan.

Det er skammelig at Erna, Siv og Jens vil slippe oljeindustrien til i de vakreste, mest sårbare områdene av norsk natur, i Lofoten, Vesterålen og Senja. Og det er respektløst at de er villige til å sette alle de eksisterende arbeidsplassene i regionen på spill. Fiskerne i Louisiana gråter. De har taklet stormer, orkaner, svart hav og svingninger i bransjen. Men nå tvinger oljekatastrofen dem i kne. Det er ei framtid vi ikke kan utsette norske fiskere for.


I Lofoten, Vesterålen og Senja går kampen for naturen og kampen for arbeidsplassene hånd i hånd. For framtida er fornybar, og skal vi overleve må vi ta bedre vare på de fornybare ressursene naturen gir oss.

lørdag 1. mai 2010

Gratulerer med dagen, kamerater!

1.mai er en fantastisk fin dag, jeg koser meg, og rekker så vidt å legge ut appellen jeg holdt i Elverum og på Hamar (sånn omtrent) før jeg løper videre til neste arrangement. :)


På bildet ser dere Jens Soltenberg som var hovedappellant på Hamar, foran et knalltøft banner som elever, blant anna SUerne Alexandra og Victoria, på Arbeiderbeveglsens Følgehøgskolen i Ringsaker hadde laget.

Kjære kamerater, kjære alle dere som har møtt opp her i dag for å markere 1.mai
Det er en stor glede å stå her på Elverum i dag og markere 1.mai på hjemlige trakter. 1.mai er en dag som alltid fyller meg med glede, med energi og med kamplyst. For sjelden føler jeg samholdet mellom folk sterkere enn på 1.mai. Det er nesten noe berusende i det å vite at akkurat i dag er vi ikke bare oss hundre her i Elverum som markerer, nei, vi står sammen med ikke tusenvis, ikke hundretusener, ikke millioner, men flere hundre millioner andre mennesker, akkurat i dag, og markerer 1.mai. Og akkurat i år har jeg gleda meg ekstra mye til å føle på dette samholdet. For vi trenger det, om vi skal vinne noen av de utrolig viktige kampene som ligger foran oss.
Våren 2010, har vært en vår for likelønn. SU og SV har kjempa hardt for å sette ett krav på dagsorden: Kravet om respekt for kvinners arbeid og lønn som fortjent.
Vi veit at kvinner i full jobb bare tjener 85 prosent av det menn gjør. Damer må jobbe 5 og en halv time mer i uka enn menn med like lang utdanning som oss, for å tjene like mye. Hovedårsaken er at typiske kvinneyrker er systematisk lavere verdsatt enn typiske mannsyrker. Det er en skam. For det er ikke sånn at en hjelpepleier eller barnehageassist gjør noe mindre viktig enn en heismontør eller elektriker. At sjukepleiere gjør en mindre viktig jobb enn en maskiningeniør.

Faktisk er det sånn at en viktig grunn til at kvinner taper lønnskampen er nettopp fordi deres jobber er så viktige. Mens heismontørene har streika seg til ei skikkelig lønn, sitter mange damer i praksis uten noen mulighet til å bruke arbeidsfolks viktigste våpen for å få lønna opp. I det sjukepleiere og hjelpepleiere legger ned arbeidet får de høre at kampen er over før den har begynt, fordi noen kan dø når de ikke går på jobb. Det burde bety at arbeidsgiver automatisk må heve lønna. Dessverre er det ikke sånn. Tvert i mot fører tvungen lønnsnemd til at kvinner sakker akterut i lønnskampen. I SU og SV mener vi at ingen yrkesgrupper kan fratas streikeretten og at tvungen lønnsnemd må bli forbudt!

Nå er det brudd i forhandlingene mellom kommunene/stat og fagbevegelsen. SUs holdning er klar. I år må likelønn stå i sentrum i lønnsoppgjøret, både for lavtlønte kvinner og for kvinner med utdanning, og regjeringa må legge penger på bordet for å få kvinnelønna opp.
Men lønnsøkning er ikke alene nok. Mens kvinners inntog i arbeidslivet skulle sikre kvinner økonomisk sjølstendighet, gjøre det mulig for kvinner å gå fra voldelige menn, og sørge for at vi kan stå på våre egne bein, ser vi at ufrivillig deltid fortsatt er et stort hinder for mange damers uavhengighet. For sjøl om du tar alle ekstravaktene som tilbys får du ikke huslån på ei kvinneinntekt med ansettelse i 57 prosent stilling. Heltid må være en rettighet, deltid en mulighet. I SU og SV går vi inn for at alt arbeid utover stillingsbrøken du er ansatt på skal gi rett til overtidsbetalt. Sånn kan vi bekjempe at arbeidsgivere spekulerer i å ansette folk på for små stillinger, for å få mer lydige arbeidere.

Små stillingsbrøker skaper usikkerhet og uforutsigbarhet. Når vi i dag markerer 1.mai stiller vi oss i en lang tradisjon med kamerater som har kjempa viktige kamper mot nettopp usikkerhet, uforutsigbarhet og urettferdighet. Noen ser på 1.mai mest som en dag som bør markeres for å minnes de kampene som en gang fant sted, og noen forsøker å hevde at 1.mai har utspilt sin rolle. De tar feil.

I dag markerer alle SUs lokallag 1.mai. Hundrevis av ungdommer har stått tidlig opp og lagd 1.maifrokoster rundt over det ganske land. Og det trengs. For vi ser at det er ungdommen som rammes hardest av useriøse arbeidsgivere, at ungdom som vil ut i arbeidslivet sliter, at regjeringas skolepolitikk gir ungdom på yrkesfag dårlige muligheter, og at det er ungdom som rammes av arbeidsløshet når finanskrisa nå har utvikla seg til ei djup økonomisk krise.
Finanskrisa og den økonomiske krisa vi nå ser er skapt av den globale overklassen, av finanseliten, men det er ikke de som må betale regninga for den. Over hele fjøla ser vi at det er vanlige folk, og særlig ungdom, som rammes hardest av krisa.

I Norge har vi takla krisa godt. Takket være god politikk, der det satses på å holde folk i jobb, ved å bruke penger i offentlig sektor i stedet for lite målretta skatteletter til de rikeste, er arbeidsløsheten forholdsvis lav på 3 prosent. Men likevel er det en ting som virkelig bekymrer. Og det er ungdomsledigheten. Den er nemlig ikke på 3 prosent, men på 8, altså nesten tre ganger så høy. I Spania er ungdomslediheten på 40 prosent og i mange andre europeiske land er den også urovekkende høy.

SU krever at ungdom under 25 år skal få tilbud om arbeid eller utdanning innen 3 måneder. Fordi vi trenger at ungdom er med og bidrar til samfunnet, og fordi vi vet at det å gå lenge arbeidsløs fratar folk trua på seg sjøl og gjør det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet.

Men en sånn ungdomsgaranti gjør ikke noe med årsakene til problemet. Grunnen til at finanskrisa kunne skje, og grunnen til at det er vanlige folk som rammes, er at vi har et økonomisk system som gir de rike med store penger, makt og frihet til å ta enorm risiko på vegne av oss alle. Uten at vi på demokratisk vis kan stille dem til ansvar for det, og uten at vanlige folk har noe vi skulle ha sagt om utviklinga. Kapitalismen er grunnleggende udemokratisk og sørger for at det alltid er vanlige folk som får svi når systemet møter seg sjøl i døra.

Som jeg starta med å si er 1.mai en dag hvor vi her på Elverum, og kamerater andre steder i hele Norge, står sammen med arbeidsfolk verden over for å føle på samhold og for å inspirere hverandre til å kjempe for en mer rettferdig verden. Den internasjonale arbeiderbevegelsen går ei viktig tid i møte. Tidligere tider har vist oss hva økonomisk krise kan føre til av fattigdom, elendighet og angrep på arbeidsfolks rettigheter. I går advarte LO-leder Roar Flåthen mot at stor ungdomsledighet gir grobunn for ekstremisme. Når jeg ser fascistiske bevegelser i land som Ungarn, Italia og Tyskland vinne oppslutning går det kaldt nedover ryggen på meg. Det sammer skjer når jeg leser en del av de rasistiske kommentarene som florerer på norske nettsamfunn og blogger. Arbeiderbevegelsen må være den viktigste kraften for å sikre samhold mellom folk på tvers av kulturer, grenser og land.
Både i Norge og i Europa truer historia med å gjenta seg. Jeg har venner som har blitt nekta inngang på utesteder, fordi de har feil hudfarge. Sånt kan ikke skje med mindre noen er villig til å diskriminere, og med mindre vi som står i køa ser bort og lar det skje.
Jeg vil oppfordre dere som har møtt fram her i dag, enten dere er med i et politisk parti, ei fagforening, eller bare føler en tilhørighet til arbeiderbevegelsen, om en ting. Når vi møtes igjen om ett år, vil jeg at alle med hånda på hjertet kan si at dere har gjort noe for å gjøre Norge til et mer inkluderende samfunn. At dere har blitt kjent med en nyinnflytta familie i nabolaget. At dere aktivt har satt dere ved siden av innvandrere og asylsøkere på bussen. At dere har heva stemmen mot rasistiske eller fordomsfulle ytringer. Kampen mot rasismen må kjempes hver dag, av hver enkelt av oss.
Jeg skal snart runde av nå. Men som en som er ung i 2010 kan jeg ikke la være å snakke om klima på 1.mai. For 1.mai er også en dag for å se langt framover.
1.mai 2010 er ei markering som står i krisenes tegn. Ikke bare den økonomiske krisa. Akkurat nå foregår den verste oljekatastrofen som har rammet USA, en oljekatastrofe som har fått USA til å forby all ny oljeboring fram til årsaken til katastrofen er klar.
Samtidig skriver norske aviser mer om muligheten for et nytt oljebonanza i Barentshavet etter grenselinja med Russland, enn om de enorme konsekvensene oljeutslippet i Mexicogulfen kan ha for folk og natur langs den amerikanske kysten. Norsk debatt preges av en stadig mer aggressiv oljeindustri som forsøker å overbevise oss om at oljeboring er trygt, uansett hvor høye bølgene er, uansett hvor mørk mørketida er og uansett hvor nærme kysten og kystbefolkninga plattformene skal stå. Vel, det er en løgn. En av de viktige kampene vi har foran oss, og som vi i dag står sammen med folk over hele kloden om, er kampen mot oljeindustriens kappløp om de siste oljeressursene. Vi vet at minst ¼ av de olje- og gassforekomstene som allerede er oppdaga må bli liggende under overflaten dersom vi skal klare å stoppe den globale oppvarminga på to grader. Klarer vi det ikke risikerer vi at oppvarminga kommer ut av kontroll og kan skade hele vår sivilisasjon. 200 millioner mennesker er allerede på flukt som følge av klimaendringer.
De som skal stå her og markere 1.mai om 10, 20 og 30 år, de vil være dommere over oss som i dag står med jordas framtid i våre hender. Det er opp til oss å ta vare på den sånn at våre barn også kan stå her og skryte av den kampen som deres foreldre og besteforeldre kjempa for rettferdighet og frihet for vanlige folk – på tvers av grenser og land.
1.mai er ikke bare en dag for å minnes noe historisk, det er også en dag for å skape historie.
Takk for at jeg fikk komme, og gratulerer med dagen!

fredag 30. april 2010

Gratulerer med dagen!

Straks er det 1.mai. Sitter og skriver appell til i morra og gleder meg til å markere dagen :)

Tankene går til 1.mai 2007 som jeg feira sammen med mange hundretusen mennesker som fylte San Salvadors gater. Alle med røde skjorter, smil om munnen, håp i hjertet og FMLN-flagg. Nå 3 år etter har folket i El Salvador tvunget høyresida på defensiven, FMLN har vunnet presidentmakten og alle barn i El Salvador har fått rett til gratis skolegang. Men landet har også vært ramma av orkaner og jordskjelv. Og høyresidas kupp i nabolandet Honduras, og det påfølgende kuppstyret som har gjort Honduras til et av verdens farligste land for journalister, gjør mange salvadorianere bekymra for framtida.

I Norge kan man få inntrykket av at de politiske skillelinjene er små. Klassekampen skriker ikke mot deg like tydelig som i El Salvador. Høyresida tør ikke være åpne om hva deres idealer vil ha av konsekvenser for vanlige folks velferdstilbud og arbeidsrettigheter. Alle partiene gir inntrykk av å være opptatt av rettferdighet, sosial likhet og trygghet. Høyresida framstiller det som at deres støtte til Norges rikeste, skattelettene og skattehullene de bidrar til, ikke står i motstrid til vanlige folks interesser. Av og til kan man bli gal av at norske politikere legger seg på en så lik retorikk som mulig, uansett hva de mener.

Da er det fint å kunne jobbe litt internasjonalt. Ofte får det fram skillene. Som når høyresida inviterer kuppmakere fra Venezuela og nære allierte av Honduras' nye skrekkregime til Norge for å prate om menneskerettigheter.

Men også her i Norge er det utrolig hvor mye høyresida faktisk ønsker å rive ned av det arbeidsfolk har bygget opp. Høyre og FrP har gått inn for endringer i arbeidsmiljøloven som vil gi arbeidsfolk 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke - uten overtidsbetalt! De vil gjøre det enklere å ansette folk på midlertidige kontrakter, og sånn frata arbeidsfolk trygghet, forutsigbarhet og muligheten til å få seg huslån. I tillegg til at de gjennom lovendringer altså vil gjøre det lettere for sjefene å utnytte arbeidsfolk, så har FrP i sine alternative budsjetter gått inn for å kutte pengene til Arbeidstilsynet. Det betyr fritt fram for bedriftseiere og sjefer til å angripe arbeidsfolks rettigheter. Det er å tråkke på den kampen som mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre har kjempa, for at arbeidsfolk skal ha respekt, trygghet og ei rettferdig lønn.

Både av solidaritet med folk andre steder i verden, og for rettferdighet her i Norge, er det utrolig viktig at vi fortsetter å markere 1.mai. Det er ingen andre dager som gir meg mer energi til å fortsette kampen for rettferdighet, frihet, likhet og sosialisme. Og jeg vet at i El Salvador, i Palestina, i Colombia og i Ungarn, har jeg kamerater som står sammen med meg akkurat denne dagen. Kampen er lokal, nasjonal og internasjonal, og den skal vinnes =)

God natt.

torsdag 29. april 2010

Hvite fjær - svart høne

De siste dagene har jeg blitt referert i massevis av medier med en litt merkelig uttalelse. Det oppleves litt komisk å være årsak til at engelskspråklige medier melder om fare for regjeringskrise i Norge, når det ikke er det jeg verken har sagt eller forsøkt å si.

Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland har skapt en glede med bismak. Det er jo godt nytt at Norge får avklart sine grenser. Særlig for folk i nord er det et stort framskritt å få grensespørsmålet avklart, og avtalen åpner for fruktbart samarbeid i nord. Når det likevel er en glede med bismak handler det om at det hersker liten tvil om at kappløpet om oljeutvinning i nordområdene har vært en viktig motivasjonsfaktor for enigheten.

NRK ringte meg opp tirsdag kveld med spørsmål om hva som var min reaksjon på saken. Jeg svarte at her er det grunn for alle de norske partiene til å roe ned. At ethvert parti som har gitt sin tilslutning til Norges klimaforpliktelser og til 2gradersmålet møter seg selv i døra om man nå kaster seg på et uhemma oljeeventyr i Barentshavet. Når han spurte meg om SVs rolle sa jeg at i møte med en stadig mer aggressiv oljeindustri trenger vi mer enn noengang et SV med makt. Men NRK-mannen syntes hvis ikke dette var særlig interessant. Han ville absolutt ha meg til å si at SV ikke kunne sitte i Regjering om det ble oljeboring i Barentshavet. Jeg sa at et hvilket som helst norsk parti er nødt til å forholde seg til norske klimaforpliktelser og at det innebærer at man ikke kan ha noen full åpning i Barentshavet. Og at dette er en sak som er mye større enn forhold i den rødgrønne regjeringa, at den har et mye lengre tidsperspektiv, og dessuten ikke bare handler om innenrikspolitikk i Norge, men om verdens klima. Vi vet at dersom vi skal klare å hindre for mye klimagasser i atmosfæren, om vi skal klare å stoppe temperaturøkningene på 2 grader, så må 1/4 av de olje- og gassforekomstene vi alt kjenner til bli liggende under overflaten.

NRK-mannen ville ikke gi seg. Hva om det så blir full åpning, kan SV sitte i regjering da?
Til slutt sier jeg litt oppgitt:

I ei tid hvor vi ser en oljeindustri som presser på stadig hardere for at Norge skal føre en direkte miljøfiendtlig ofg klimafiendtlig politikk, så trenger vi mer enn noengang et SV med makt. Men selvøflgelig, dersom SV ikke klarer å påvirke i slike spørsmål så kan SV heller ikke sitte i regjering.

Sitatet ble spilt på Dagsnytt kl 07.30. Så kutta NRK ut mitt sitat og kjørte resten av dagen bare at SU-lederen krever at SV trekker seg fra regjering om det blir oljeutvinning i Barentshavet.
Ingenting om at jeg mener dette er en sak med lengre tidsperspektiv enn rødgrønn regjering, større konsekvenser enn norsk innenrikspolitikk, og som gjør at alle norske partier møter seg sjøl i døra. Og resten av mediene fanger opp det NRK sier.

Det er dessverre ganske vanlig at det er journalisten som bestemmer hva som er budskapet ditt, i stedet for at du får bestemme det sjøl. Men om det er noen tvil:

Norge kan ikke i vill iver kaste seg på et oljekappløp i Barentshavet. Fordi det vil føre til økte norske klimautslipp, gjøre det umulig for Norge å overholde sine klimaforpliktelser, og det vil være med på å gjøre målet om å begrense temperaturøkningene til 2 grader stadig mer uoppnåelig. Dessuten vet vi foreløpig altfor lite om hvor sårbare disse områdene faktisk er. Men dette er ikke noe som SV bør være alene om å mene, det er noe både Erna Solberg, Jens Stoltenberg og olje- og energiministeren må konfronteres med. Og DET bør være saken som går verden rundt og som refereres i engelskspråklige medier.

Oljekatastrofen som utspiller seg i Mexicogulfen bør også få norske politikere til å tenke seg om.

Bli tilhenger av SUs offisielle Facebook-side!





På under ei uke har vi fått over 1200 tilhengere. Bli tilhenger du også! Trykk på liker-knappen =)

Kom på sommerens vakreste eventyr!

Sommeren nærmer seg og jeg gleder meg som en unge til fri, sol og vennetid. Og det jeg gleder meg aller mest til er SUs sommerleir :)

Det aller fineste jeg gjør i løpet av et år er nemlig å tilbringe ei uke sammen med 300 andre i et sosialistisk sommerparadis. I år er leiren lagt til Utøya, indierockerne Gaspards kommer, SV-helten Audun Lysbakken kommer, du kan lære alt fra salsa til kroppsmaling, spille fotballturnering, møte kamerater fra Nigeria, Colombia, Makedonia og Palestina (inshallah) og diskutere et samfunn uten kjønnsforskjeller og klasseforskjeller =)

Riktig vakkert er det =)

Sett av 27.juli - 1.august, be sjefen om fri eller fortell mamma og pappa at de må dra på familieferie uten deg, og begynn å glede deg allerede i dag!

Vi sees på Utøya til sommerens vakreste eventyr :)

Meld deg på her.

onsdag 28. april 2010

Et kaldt samfunn II


Mot slutten av debatten jeg skrev om i går, kom lederen i Unge Høyre med en latterlig absurd påstand. Jeg lar meg ikke overraske av at han mener at velferdsstaten, som arbeidsfolk har kjempa fram og som faktisk gir de fleste en grunnleggende trygghet i hverdagen, er en uting som bør bygges ned. Men argumentasjonen han hadde for hvorfor, fikk meg nesten til å hoppe av stolen: Han er mot velferdsstaten, altså lik rett til velferd for alle, fordi den gjør oss til kalde mennesker. Folk bryr seg ikke om hverandre fordi vi forventer at velferdsstaten skal stille opp i stedet, var Unge Høyre-lederens påstand.

Da kan man jo for det første spørre seg om det har slått han at velferdsstaten også består av hardtarbeidende, omsorgsfulle og dyktige arbeidsfolk? Folk som bryr seg. Som riktignok er underbetalte og mange steder underbemanna, men som gjør en utrolig viktig innsats for at folk skal ha det godt i Norge. For det andre er det vel nettopp de som nekter å bidra til velferdsstaten, som flagger ut formuene sine til Sveits, og sponser Høyre og FrPs valgkamp for at de skal fjerne formueskatten, som ikke bryr seg om andre, og som er de kalde menneskene. Og du får meg ikke til å tro at det er velferdsstatens trygghet som skaper Rimi-Hagens egoisme.

Men det som virkelig fikk meg til å nesten hoppe av stolen, det var at Unge Høyre-lederen mente at vi heller burde se til USA, for der stiller folk opp for hverandre!

Makan til virkelighetsfjern type, tenkte jeg. Det fikk jeg tydelig illustrert da jeg i går kveld så denne saken lyse mot meg på nettavisene. I ulikhetenes USA, der det er opp til hver enkelt å lykkes, og der hvor det ikke finnes noen velferdsstat til å ta vare på folk, der går folk rett forbi en mann som ligger på gata og blør ihjel, fordi han har redda ei gammel dame fra å bli rana. Det er det samfunnet Unge Høyre ønsker seg.

Å angripe velferdsstaten, å mene at enhver får være sin egen lykkes smed, å påstå at politikken har mista sitt innhold og at vi alle har det så godt at det ikke spiller noen rolle om høyresida kommer til makta og at velferden forvitrer, det er kaldt. Det er det som skaper et kaldere samfunn.

tirsdag 27. april 2010

Et kaldt samfunn

I går var jeg sammen med de andre ungdomspartilederne i opptak til en ny TV-programserie som gatemagasinet Natt&Dag er i ferd med å lage. I flere timer debatterte vi Norge, velferdsstaten, framtida og hva som egentlig finnes av motsetninger og uenigheter i dagens Norge.

Det var interessant. Jeg er ganske lei av at den intellektuelle middelklassen, som Natt&Dag streber etter å være det ytterste uttrykk for, prøver å tvinge på oss en virkelighetsforståelse om at absolutt alle har det så bra i Norge, at motsetningenes tid er forbi, og at ingen trenger å stå opp for sine rettigheter eller kjempe mot urettferdighet. Det er en virkelighetsforståelse som de som har det best tjener på, men som ikke reflekterer det virkelige Norge.

Norge er et klassesamfunn. Folk blir ofte overraska når jeg forteller om dødens klasseskille, som finnes i byen jeg bor i for tida. I Oslo kan jeg sette meg på T-banen, kjøre ca 12 minutter fra øst mot vest, og så stiger forventa levealder med 12 år! Mens den delen av vår godt voksne befolkning som har lett tilgang til media klager over at de ikke får lov til å jobbe etter at de fyller 70 år, er det faktisk sånn at 4 av 10 nordmenn ikke klarer å stå i jobb til de når pensjonsalderen en gang. 40 prosent av oss blir uføretrygda før vi kommer så langt.

Vi har et arbeidsliv i Norge hvor den intellektuelle middelklassen med frie jobber og makt til å bestemme over sin hverdag har det veldig fint. Hvor overklassen, som eier folks arbeidsplasser, som har frihet til å investere der hvor prisveksten er størst, som kan flagge ut lønnsomme arbeidsplasser, som kan tvinge prisene opp på boligmarkedet, og som kan ansette utenlandsk arbeidskraft på luselønninger, bare har det bedre og bedre og bedre. Men det er bare halve virkeligheten. For veldig mange andre er arbeidslivet prega av ubekvem arbeidstid, usikre ansettelser, ufrivillig deltid, mangel på overtid, seksuell trakssering både fra overordna og kunder, fysisk og psykisk slitsomt arbeid, lite trygghet og forutsigbarhet og liten mulighet til å bestemme sjøl over arbeidshverdagen. Stadig mer finurlige kontrollsystemer stjeler tid fra de viktige oppgavene, og folk opplever at de løper på jobb, at de ikke får gitt den omsorgen de bør, at de ikke strekker til, og at det aldri er nok folk på jobb.

Vi har et arbeidsliv som sliter ut folk, lenge før de når pensjonsalderen. Da er ikke problemet at folk har det så godt at de ikke gidder å engasjere seg. Kanskje er det tvert i mot den avmaktsfølelsen man dag ut og dag inn går og kjenner på, som er hinderet for at flere engasjerer seg for forandring. Det skaper avmakt å oppleve at du ikke har noe du skulle ha sagt for om arbeidsplassen din legges ned. At dine ideer til hvordan oppgaver kan utføres bedre, aldri blir lytta til. At planene du hadde lagt for helga bare må skrinlegges, fordi sjefen plutselig ringer og vil at du skal jobbe, og du vet at dersom du sier nei kan det føre til at han slutter å ringe og at du mister inntekta di. Hver dag opplever folk å stange hodet i klassesamfunnet. Det er ikke rart om det skaper avmakt.

Heller enn påstander om at alle har det for bra, trenger vi en diskusjon om hvordan folk kan få større makt over livene sine, sånn at alle opplever at det å ha meninger, å ta standpunkter og å engasjere seg faktisk kan føre til at ting endres. At det gir resultater.

tirsdag 20. april 2010

Høyre - for ulikhet og ufrihet

Unge Høyre og Høyres Kvinneforbund har rotta seg sammen for å la en del av de kjipe strukturene i Norge bestå.


Konservative som de er, syns de tydeligvis at det er fint at menn i liten grad tar ut foreldrepermisjon. De syns det er fint at kvinner med barn bruker 2,5 timer mer på husarbeid, hver eneste dag, enn det mannen deres gjør. De liker tydeligvis at det å få barn er ei felle for kvinner, som gjør at de stopper opp i karriere- og lønnsutviklinga, at de får mindre fritid, mindre penger og dessuten blir mindre lykkelige. Mens menn derimot får karrierehopp, lønnsvekst, mer fritid og blir lykkeligere når de får barn.


For det er faktisk dette som er virkeligheten i Norge i dag. Kvinner mister frihet ved å få barn, både økonomisk frihet og fritid. Hovedgrunnen til det er at det er kvinner som er omsorgspersoner, mens menn blir forsørgere, i en vanlig norsk familie. Ikke i alle, men i de fleste. Og for de familiene som vil gjøre det annerledes, som vil at mannen skal være omsorgsperson og kvinna være forsørger, stikkes det kjepper i hjula. Mange menn sier de opplever at arbeidsgiver ikke legger til rette for at de kan ta ut foreldrepermisjonen. At det ikke er forventa, og at mange arbeidsgivere motsetter seg det og sier det er vanskelig å få til. Mange menn opplever at de har liten frihet til å utvikle seg som omsorgspersoner.


Dette er ganske kjipe ting, som har prega det norske samfunnet over lang, lang tid. Men, den gode nyheten er at vi har funnet et middel som bedrer denne situasjonen på veldig kort tid, som gir menn frihet til å utvikle seg som omsorgspersoner, som gir kvinner bedre mulighet til å henge med i lønnsutviklinga og bevare mer av både sin økonomiske frihet, sin karriereutvikling og fritida si. Det er dessuten god grunn til å tro at det vil føre til at kvinner i fruktbar alder vil bli mindre diskriminert på arbeidsmarkedet. Dette vidundermiddelet er prøvd ut andre steder, med gode resultater. Det er forska på og man har anslått hvilken effekt det vil få. Og man er i gang med omstillinga.


Vidundermiddelet heter pappakvote, og det handler om at en del av foreldrepermisjonen forbeholdes far. Sånn blir far gående lenger hjemme, han blir bedre kjent med ungen sin, får større sjøltillit i forhold til egne omsorgsevner, han blir bedre til å skifte bleier og gjøre husarbeid, og sjefen hans kan ikke forvente noe annet av han enn at han er hjemme når det er hans tur. SV har allerede sørga for at pappakvoten er dobla på den tida vi har vært i regjering, fra 5 til 10 uker. Men målet er en 3-deling, der 1/3 av permisjonen går til mor, 1/3 går til far, og 1/3 går til den som har fått mest smaken på å gå hjemme. Dermed vil alle sjefer se på alle arbeidstakere som like potensielle omsorgspersoner, som uansett vil være borte i månedsvis hvis de får barn. Kvinner vil være kortere borte fra jobb og tape mindre hva gjelder lønnsvekst, og de vil få menn som er bedre til å bidra hjemme.


Dette høres jo nesten for godt ut til å være sant. Og det er litt sånn også. Se bare på tallene:


Før 1993 fantes ingen fedrekvote i det hele tatt. Og kun 2-3 prosent av norske fedre tok ut foreldrepenger. Så ble fedrekvoten innført (4 uker fra 1993, så 5 uker, 6 uker, nå 10 uker). Og vips: Nå tar 9 av 10 fedre ut foreldrepermisjon, og nesten 1 av 5 tar lengre permisjon enn det som er forbeholdt dem. Og jo lengre permisjon de tar, jo større andel tar de av husarbeidet også. (Kilde: Barne- og likestillingsdepartementet).



Det er ikke bare fra Norge vi har tall. Ved å kikke på våre skandinaviske naboer kommer et veldig tydelig mønster til syne: Fedrekvote virker. Det sørger for at fedre tar ut en større del av permisjonen, at de gjør mer husarbeid, og de tallene vi har foreløpig peker også klart i retning av at lønngapet mellom kvinner og menn minsker ved en jevnere deling av foreldrepermisjonen.



Her har vi altså intet mindre enn et vellykka tiltak som faktisk virker når det kommer til å bekjempe noen virkelig kjipe problemer i det norske samfunnet, som fratar både kvinner og menn frihet, og fører til økt ulikhet mellom kjønn.



Og om dere husker dere helt tilbake til starten av bloggposten, så starta jeg med å si at Unge Høyre og Høyres Kvinneforbund rotter seg sammen for å la flere av de kjipe strukturene i Norge bestå. De vil nemlig like så godt sette en stopper for den positive utviklinga som er på gang, og fjerne fedrekvota.



Det er ikke liberalt, det er dypt konservativt. Og det er et tiltak som vi vet hva vil føre til - nemlig større ulikhet og ufrihet i Norge.

fredag 16. april 2010

FrP bankerott - ikke la dem styre landet!



FrP vant ikke valget i 2009, det ble ingen borgerlig regjering, og FrPs valgresultat på 22,9 prosent var langt unna de noen og tredve prosentene partiet hadde før sannheten om FrPs politikk begynte å komme fram i løpet av valgkampen. Det var nok et sviende nederlag for mange FrPere å våkne morraen etter valget.

Men for de som trodde bakrusen har gitt seg nå, må man tro om igjen. Nå skal partiet ha landsmøte, og fjorårets regnskap er klart. Det viser at FrP brøt sitt eget budsjett med et underskudd på svimlende 11,5 millioner kroner. I tillegg hadde de budsjettert med å svi av 10 millioner av egenkapitalen.

Det kan vel ikke kalles blåmandag så lenge de rødgrønne styrer, men en skikkelig nedtur må det hvertfall være for landsmøtedelegatene å se at FrP i løpet av 2009 gikk fra å ha en egenkapital på 23,3 millioner kroner, til å stå igjen med skarve 1,7 millioner. Det går mot trangere tider i FrP.

Jaja, for alle oss andre er det hvertfall en trøst at det bare er FrP det går utover. For heldigvis har ikke velgerne latt dem slippe til på oljefondet.

Saken får meg til å tenke på Jens Stoltenbergs beste sitat i valgkampen, som var omtrent som følger:

- Jeg tør nesten ikke skru på radioen lenger, for så fort jeg gjør det så hører jeg en eller anna fra FrP snakke, og vips - så har de svidd av en ny milliard.

mandag 12. april 2010

Nei til overvåkningssamfunnet


I dag gikk høringsfristen om Datalagringsdirektivet ut. I likhet med 4428 andre har jeg skrevet under på "folkets høringsuttalelse" som kampanjen mot Datalagringsdirektivet har lansert. Jeg har spredt saken via Facebook og regner med at det er mange SUere og SU-sympatisører blant underskriverne.


Vi står i en politisk tradisjon som sier klart og tydelig nei til overvåkning. Framover har vi en viktig kamp å kjempe, ikke bare for å stoppe Datalagringsdirektivet, men også for å snu ei utvikling der vi ser stadige angrep på personvernet og hvor vi hele tiden tar små skritt i retning av storebror-ser-deg-samfunnet.


Et av argumentene for at Norge skal innføre direktivet har vært at vi allerede har kommet så langt inn i overvåkningssamfunnet at det ikke spiller noen rolle om vi også innfører dette direktivet. Det er et hårreisende argument, men det bør være en vekker for oss. Det er på høy tid å stå opp for personvern, og mot overvåkning. Datalagringsdirektivet handler ikke om å overvåke kriminelle. For de som aktivt går inn for det er det nemlig enkelt å sno seg unna overvåkningen direktivet innebærer, og skjule hva man driver med. Direktivet handler først og fremst om å overvåke vanlige folk. Det kan vi ikke akseptere.


Om du trenger flere argumenter og vil gjøre mer for å stoppe direktivet kan du lese og slutte deg til kampanjen Stopp datalagringsdirektivet her.

torsdag 8. april 2010

Frekkhet og klassekamp

Vårens lønnsoppgjør er i gang, og arbeidsgiversida fornekter seg ikke. Norsk Industri, NHOs sammenslutning for arbeidsgivere i industrien, har stilt krav om at de med de aller laveste lønningene skal få kutt i lønna. Lønnskutt for de lavtlønte!

Kravet viser tydelig hva lønnskamp handler om. Det er klassekamp. Og arbeidsgiversida er de som ønsker seg et Norge med flere fattige og et større gap mellom de som jobber på gølvet og de som sitter inne på kontorene.

NHO-kravet viser også hvor viktig det er at arbeidsfolk står sammen, organiserer seg i fagbevegelsen og står fast på våre egne krav. I år er det kvinnene og de lavtlønte sin tur, og så kan arbeidsgiverne i Norsk Industri enten ta til vettet eller gråte sine salte tårer når produksjonen står bom stille mens arbeidsfolka går til streik. For uten arbeidsfolk på jobb tjener ikke kapitalistene en krone :)

mandag 5. april 2010

Påske i Palestina

Gjesteinnlegg fra Anna Lund Bjørnsen, etter et besøk i Palestina påsken 2010.

Jeg skjønte ikke hvor sykt det var, før alt ble som normalt igjen. På flyplassen i Israel, på samme sted jeg hadde vært for 10 dager siden, gikk det opp for meg hvor situasjonen er for palestinerne. Hvor håpløst ting kan oppleves. Og hvor tapre palestinerne er. Jeg satt med følelsen av at jeg visste noe de andre ikke gjorde. At jeg nettopp hadde vært i konsentrasjonsleirene i Tyskland under krigen, uten at noen rundt meg løftet en finger. Først da går det opp for en hvor åpenbart det er at noe må skje. Noe må gjøres. Å tie vil være å samtykke. Denne historien er umulig å holde for seg selv.


Diskriminering og rasisme
Vi skjønte det da vi snakket med palestinere som nektet å flykte i 1948, som nå bodde i Israel. Grønt palestinsk pass betydde en annen rett til utdanning. Andre jobbmuligheter. Ingen nye veier blir bygd i de palestinske områdene. Uten videre ble hus definert som ulovlige, Israel kan komme å rive det ned når som helst. Undertrykking og diskriminering på egen jord, der du har vokst opp. Vi snakket rolig sammen med en familie i Lydd. De spøkte og lo. Det kunne virket som om de godtok situasjonen. Men vi visste bedre. Livene våre må gå videre, vi prøver å leve som vi gjorde før, sa de. Undertrykkelsen vi fikk oppleve skulle vise seg å bli mer intens.


Husokkupasjon og ulovlige bosetninger
Vi ankom Jerusalem. Stille og fredelig. Skillet mellom Øst og Vest-Jerusalem var nesten umerkelig. Det var først da vi oppdaget Omar og familien at vi skjønte at Israel mener alvor. Familien satt i et lite telt og i bilen sin på gata og så opp på huset de hadde bodd i inntil for en uke siden. Der bodde det nå en ny familie. En ulovlig jødisk bosetning, langt inne i de palestinske områdene i Øst-Jerusalem. Tatt med makt av den israleske hæren. Tilbake satt familien og så tomt opp på huset.

Flere og flere ulovlige bosettere, okkupanter, inntar Vestbredden og Øst-Jerusalem. (Les mer om ulovlige bosetter her.) 500 000 til nå, hele tiden spretter flere kolonier opp på fjelltoppene. Israel skal sees opp til på Vestbredden, her er det ingen tvil om hvem som har makta. Stadig opplever de palestinske familiene mer vold fra okkupantene.

De samme historiene gjentar seg i flere byer, i Hebron, ved Ariel og i Nablus. Ulovlige bosetninger som under forsvar av den israleske hæren angriper ungdom på vei hjem fra skolen, og kaster stein på sine nye medborgere. Okkupanter som krever murer, egne veier og særbehandling. Et utvalgt folk uten interesse av å samarbeide og bo sammen med andre folk. Sikkerhet først, sier de. Noen, i en annen tid, kalte det lebensraum. Det slår meg igjen hvordan dette ikke er en religiøs konflikt. Ideen om det utvalgte folk, slik det gjennomføres i praksis i Palestina, går langt utenfor jødedommens grenser. Sionismen har forferdelige konsekvenser for palestinerne. Apartheid kan det også kalles.


Murer, gjerder og frihet
Murene så fra israelsk side vennlige ut, nesten nødvendige. Dekorerte murer langs veiene, og en oppfatning av at dette er sikkert. Sikkerhetsmessige årsaker legitimerer muren. Det er fysisk atskillelse Israel ønsker. (Les mer om apartheidmuren her). Å kaste folk ut av husene og landsbyene sine ville sett brutalt ut i media. Men om de flytter "frivillig", etter å få en mur i hagen, eller etter å ha mista jobben etter at oliventrærne er revet opp av jorda, da blir det med en gang en mer personlig avgjørelse. Hverdagen blir jævligere og jævligere for palestinerne. Men til Israels store irritasjon gir de ikke opp så lett.

Muren som borer seg gjennom Vestbredden og omringer Gaza er skremmende. Palestinernes frihet blir begrensa, ingen får dra ut av Vestbredden uten spesiell tillatelse. I påska kunne vi høre at Vestbredden ble stengt for palestinerne. Det er ikke noe nytt. Vestbredden har vært stengt de siste 10 åra. Det Israel gjorde nå var å nekte de kristne i Palestina å besøke Jerusalem, den helligste byen. "Sikkerhet" for noen, på bekostning av andres frihet. Overalt er det checkpoints som palestinerne må gjennom. For oss var det ikke problematisk, bare litt irriterende. For palestinerne kan ventetiden være mange timer. Det er en ydmykelse, hver dag å måtte bli kontrollert.

Israel legitimerer den fysiske avsperringa og begrensinga med sikkerhet. Da vi reiste rundt på Vestbredden kan en jo spørre seg hva de skal beskytte seg mot. En ting hadde vært å bygge muren på Israels grense fra 1967, den grønne linja. Det hadde vært ille nok. Men å bygge den inne på Vestbredden, tvers gjennom olivenåkre og gjennom landsbyer? Det er vanvittig at Israel får lov til å fortsette. Undertrykkelsen tillates, motstand er ulovlig. Vi deltok i en av de mange fredelige demonstrasjonene, etter fredagsbønnen i Bil`in.
Mange deltok, også israelere og andre internasjonale. Den fredelige demonstrasjonen ble med ett mindre fredelig da militæret avfyrte tåregass. Folk har blitt drept i de fredelige demonstrasjonene. Jeg merket sinnet koke inne i meg. Undertrykking avler motstand, det vet Israel. Hva slags sikkerhet de egentlig er ute etter er for meg uklart. Hadde de sagt at det var jorda de var ute etter hadde ting blitt klarere. Eller vannressursene. Eller et større land. Men sikkerhet er det ikke. En fredelig løsning får vi ikke, så lenge Israel får bestemme.


Industrielle soner, økonomisk apartheid
Synet av jord som blir ranet fra eierne er groteskt. Bøndene mister tilgangen til olivenlundene sine og jorda. Vannet som en gang var palestinernes er nå Israels. Og må forhåndskjøpes tilbake for en dyr sum. Det samme med elektrisitet. Og mat. Alt som importeres må gjennom den israelske tollen, alt skal kontrolleres. Eksportsektoren har Israel allerede kvalt, for varene slipper ikke ut når de skal. Turismeinntektene vris nå mer og mer over på israelsk side. Turistbussene stopper knapt i Bethlehem, det er i bosetningene hotellene ligger, utenfor muren. Muren som blir sponset av palestinernes skattepenger, internasjonale sekaper, og myndigheter.

Palestina er i utgangspunktet ikke et underutviklet land. Det er politisk undertrykkelse de lider av, apartheid. Arbeidsledigheten er alt for høy, 20%, mye høyere i utsatte områder som Hebron og grenseområder som Qalqylia. Flere og flere faller under fattigdomsgrensa. Den økonomisk dikrimineringa er slående, skillene mellom Israel og Palestina enorme. Palestina har ingen rike onkler i Vest. Heldigvis betyr solidaritet mye mer enn pengesummer.

Den nye måten Israel nå utnytter det palestinske området på er ved å bygge såkalte industrielle soner. De industrielle sonene ligger ulovlig inne på Vestbredden, flere andre ligger innenfor bosetningene på Vestbredden. Her utvikles det teknologi, det produseres sement og kjemiske stoffer. Turistindustri foregår også i disse sonene. Og jordbruk. Mye av Israels stolthet er bygget på denne høyteknologiske industrien, som i bunn og grunn er ulovlig. Sonene tar opp stor plass av de palestinske områdene. Mange av de er i tillegg veldig forurensende. Vi kunne se den svarte røyken som pumpet ut av fabrikkpipene, og forgiftet lokalbefolkningen. Protester har ingen nytte. Enda.

Sonene er i stor grad sponset av internasjonale selskaper og fond, som anser dette som god utvikling. Og paradokset er at fabrikkene i de industirelle sonene kun har palestinske arbeidere. Verdensbanken og Israel omplasserer palestinske bønder over til å fungere som billig og ubeskytta arbeidskraft. Til en luselønn, under forferdelige forhold. Ingen rettigheter. Ofte barn. Uten mulighet til å ta andre jobber, det finnes ingen.
Palestinerne har ikke de samme muligheter til å drive slike fabrikker. Muren og Israels stengninger fjerner all den forutsigbarhet den eksportretta industrien trenger.

Dette fortalte Mohammed Othman oss da vi gikk gjennom det palestisnke landskapet og tittet ned på fabrikkene. Ressurser fra de palestinske områdene, produsert av palestinerne, burde kommet palestinerne til gode. Ikke sponset apartheiden ytterligere. Enorme pengeressurser blir brukt til murbygging og militær kontroll. Palestinerne sliter med å ha råd til vannet de skal drikke. Vannet de selv en gang eide. På jorda, som de håper å en gang få tilbake. For å kunne fortsette slik de har gjort før. Å leve livene sine, med like muligheter som israelerne.

Historiene er våre våpen
Reisen på Vestbredden var fantastisk. Og for et folk! Alle vil snakke med deg, fortelle sin historie. Uten å forvente noe tilbake. Anna enn et smil, og et oppriktig engasjement. Det er ikke for mye å be om. Alle har sine historier, de er så mange. Alt fra familiemedlemmer som er blitt drept fordi de ville ha med verktøy gjennom et checkpoint. Fortellinger om bosettere som angriper palestinske barn på vei hjem fra skolen. Folk forteller om flyktningeleire som nå kan regnes som egne bydeler, hvor israleske soldater kommer inn og henter barn om natta. Fengselsstarffen kan være mange år. For hva? Steinkasting, tomme anklager. Oppførsel som gjør at Israel ikke lenger kan regnes som en demokratisk stat.

Det virker så håpløst. Men palestinerne fortsetter å fortelle. Det er deres nye våpen nå. Sannheten. Et våpen for å oppnå fred, og likhet. Lik behandling som deres nye israelske medborgere. En stat? Ikke noe problem, svarte de vi snakka med. Bare vi oppnår rettferdighet.

Palestinerne vet at de har rett. Derfor gir de ikke opp kampen. Uavhengig av fargen på passet. Uavhengig av hvilken gud du synes er allright. Vi må aldri gi opp kampen. Kampen for frihet.




Salam

Anna Lund Bjørnsen
Sentralstyremedlem, Sosialistisk Ungdom

torsdag 18. mars 2010

Et forbilde

I går var jeg på demonstrasjon mot homohets. Det var Kim Friele, Norges mest kjente homoaktivist, som "inviterte" til steining av homofile. Etter Mohyeldeen Mohammads uttalelser om at homofile bør steines tok denne dama bladet fra munnen og sa "Ok, det er greit! Da skal jeg sjekke om han bare har det i kjeften, eller om han vil møte meg", og så utfordret hun Mohammad og andre med foreldete og uakseptable holdninger mot homofile til å komme på Youngstorget 17.mars kl 14.00 for å steine henne.

Dette er som dere skjønner ei dame med guts. Hun har stått i front i kampen for homofiles rettigheter siden homokampens spede begynnelse i Norge. Alle vi som ønsker et mer rettferdig og åpent samfunn, der folk skal bli respektert for den de er, har utrolig mye å takke henne for. Og vi må ikke undervurdere hvor mye dritt folk som henne må takle, fordi de tør å ta kampene. Jeg sto der i går, med mobilkameraet mitt, og så journalistene flokke seg om henne, og jeg følte en stor beundring for den utrolig tøffe dama.

Heldigvis møtte ingen opp for å steine henne. Det var kanskje ikke så overraskende. Når journalistene spurte: - Trodde du noen ville møte opp for å steine deg?, svarte hun rolig: - Nei. Man steiner ikke gamle damer.

Vel. Noen steder gjør man nok dessverre det. Men man steiner ikke Kim Friele.



Oppfordrer alle til å klikke inn og se appellen hennes her, og høre henne bli intervjuet på P4 her:
- Kristne ville også drepe homofile

mandag 15. mars 2010

Hva skulle vi gjort uten gravende journalistikk?


Hovedsaken på db.no er at Princess trekker tilbake 1 million reklamekataloger etter at Dagbladet avslørte at ordet "sex" var skrevet på bokryggen på en bok på et pikerom.

Gud forby, sånt kan vi ikke ha noe av!
Det er jammen bra at vi har gravende journalister som kan avsløre slikt. Og veldig beroligende at vi har handlekraftige toppsjefer som handler raskt for å forhindre at unge jenter med forstørrelselglass kan bli villedet til å tro at seksualitet kan ha noe med Hannah Montana å gjøre.

søndag 28. februar 2010

OL-feber


Jeg har de siste dagene vært så bitt av OL-basillen at jeg ikke har fått blogga noe.

Jeg blir nemlig ordentlig stolt når Norge tar gull etter gull, og syns særlig det var fantastisk bra å følge damestafetten på torsdag og se langrennsdamene reise kjerringa og ordne opp, når mannfolka hadde klaga mer enn lenge nok over is i rubben, stavbrekk, smørebom osv osv osv.

Mange menn viser stadig en tendens til å bortforklare nederlag og alltid prøve å legge skylda over på noe utafor deres egen kontroll. Da er det bra at vi har noen gode, kvinnelige forbilder, som både vinner og vinner og vinner, men som også viser seg mye bedre til å takle motgang.

Men jeg lurer på hvordan det hadde blitt mottatt, hvis Marit Bjørgen etter gårsdagens knappe tap mot Kowalczyk, hadde byksa til skogs, klipt opp skoen sin, trua med å legge opp og slengt dritt om konkurrentene?

Det er ikke sikkert at hun ville opplevd like mye heltedyrking som Petter Northug. Folk forventer at damer oppfører seg som folk. Hvorfor forventer ikke alle det samme av mannfolka?

torsdag 25. februar 2010

Når ble voldtekt jenters ansvar?


FrPs håpløse utspill vil ingen ende ta. Denne uka har sosialbyråden i Oslo, Sylvi Listhaug, vært ute og vist sin totale handlingslammelse og inkompetanse.

Tirsdag hadde hun et oppslag i VG der hun forteller at hun er redd for å gå ute i Oslo om kvelden, på grunn av faren for å bli voldtatt. Listhaug er garantert ikke den eneste som opplever en slik frykt, og dette er et alvorlig problem som må tas på alvor. Men det gjør ikke FrP. Listhaugs forslag til å lette situasjonen handler nemlig ikke om å gjøre det tryggere for kvinner i Oslo, nei tvert i mot:

Hun mener at det hun som politiker kan gjøre er å henge opp plakater av tidligere voldtektsmenn på gatehjørner rundt i byen, slik at kvinner skal vite hvem de bør passe seg for!
Snakk om idiot-tiltak! En ting er at det bryter med rettsstatsprinsippene at folk som har sonet sin dom skal henges ut i offentlig gapestokk. Det er alvorlig, men faktisk ikke det som provoserer meg mest her. Verre er det at Listhaug legger ansvaret for å passe seg, over på kvinnene: Heretter kan vi til enhver tid få gå og granske mennene vi møter på gata, på diskotek eller på kjøpesenteret og spørre oss om ikke han ligner litt på mannen på plakaten? Det er å utsette kvinner for en ekstrabelastning som vi bør få slippe. Jeg har ikke lyst til å møte alle menn som er uheldige nok til å ligne på en tilfeldig voldteksmann, med frykt.

Men det aller verste er at Listhaug tydeligvis ikke har tenkt på hvordan det vil oppleves for kvinner som faktisk har blitt voldtatt, å på hvert et gatehjørne bli mint på voldtekten gjennom plakater med bilder av voldtekstmenn på. Dette er et fryktelig korttenkt utspill, og viser Listhaugs uskikkethet til å være sosialbyråd i Oslo.

Som SU-leder har jeg jobba mye med å få nattavganger på T-bane, trikk og buss, vi har reist krav om nattbusser som stopper også utenfor vanlige holdeplasser for at vi skal få kortest mulig veg å gå hjem, vi krever bedre gatebelysning, beskjæring av busker og mer fokus på kvinners trygghet inn i byplanlegginga. Vi har fått gjennomslag for voldtektsmottak i alle fylker og oppbygging av en egen voldtektsenhet i politiet, og ser endelig at oppklaringsprosenten for voldtekt stiger. Og regjeringa utdanner mer politi enn noensinne tidligere. Dette er politiske vedtak som bedrer kvinners trygghet.

I tillegg er vi i SU opptatt av å bygge jenters selvtillit. På feministisk selvforsvarskurs som vi tilbyr jenter over hele landet lærer jenter å rope så høyt stemmene våre kan bære, vi lærer å rette ryggen og gå med hevet hodet gjennom parker, vi lærer å sette grenser på fest og vi lærer selvforsvarsteknikker for å komme oss ut av overgrepssituasjoner. Og vi lærer om søsterskap og diskuterer hvordan jenter sammen kan skape trygge fellesskap. Ikke fordi det er jenters ansvar å unngå voldtekter, men fordi vi som feminister har et felles ansvar for å gi jenter muligheten til å føle seg trygg og fri.

Svaret på voldtekt kan aldri være at kvinner skal la være å gå ut, eller at vi skal få beskjed om hvilke menn vi skal passe oss spesielt for. Jenters frihet er for viktig til at FrP bør få styre i byene våre.

fredag 19. februar 2010

Dummedummedum

I innlegget under skriver jeg at det ikke er tvil om at det er noe rasistisk ved forslaget til FrP om å nekte personer uten lovlig opphold i Norge legehjelp.

Det plukka ABCNyheter opp og syntes at var spennende. Endelig noen som turte bruke r-ordet om FrP. En journalist ringte meg opp, og spurte om jeg kunne utdype, noe jeg så gjorde.

Jeg legger på, jobber videre, går avgårde til kveldens møte og legger meg. Dagen etter står jeg opp, registrerer en storm av e-post, blogginnlegg og debattkommentarer og ser at ABCNyheter på kreativt vis har lekt seg med overskriftene.

SU-leder: - Siv er rasist

kan jeg lese på nettsida deres, med bilde av meg ved siden av. -Jaggu, tenker jeg. Det har jeg nå aldri sagt. Så jeg ringer opp journalisten og sier at jeg synes det er merksnodig at de skriver at jeg sier noe jeg aldri har sagt. Han er enig i at jeg aldri har sagt det, men mener at "det jo er det du indirekte sier". -Nei, sier jeg, og prøver å forklare at det er forskjell på å si at et politisk forslag er rasistisk og på si at en person er rasist. Journalisten mener det er en nyanse som blir søkt og at jeg nå driver med flisespikkeri, og at det må være greit at de framstiller noe helt annet enn det jeg har sagt som et sitat.

Journalister er ofte vanskelig å ha med å gjøre. I oppgittheten over at han ikke "skjønner" forskjellen, tyr jeg til et mye brukt eksempel fra oppveksten. - Har ikke du også lært på skolen at det er lov å si at "det var dumt gjort", men at det ikke er lov til å si "du er dum"?

Da måtte han krype til korset, innrømme at jeg hadde rett, og endre overskrifta.

tirsdag 16. februar 2010

FrPs avvisning av medmenneskelighet


Utviklinga i norsk debatt skremmer meg. Det aller mest urovekkende er at vi har et parti med om lag 20 prosents oppslutning, som har en partileder som går til angrep på den aller mest grunnleggende verdien som det norske samfunnet er tufta på: Nemlig grunnleggende medmenneskelighet.

På forsiden av Dagsavisen i dag kan man se en syk, papirløs innvandrer bli undersøkt av en lege. Overskiften sier noe illevarslende om utviklinga i det norske samfunnet:


Siv Jensen mener at leger og helsepersonell som tilbyr helsehjelp til papirløse innvandrere, altså mennesker som oppholder seg i Norge uten tillatelse, bør straffes for det. Hun mener at det bør være ulovlig å møte disse menneskene som medmennesker. Hun mener legeetikken ikke skal omfatte folk med feil hudfarge og feil nasjonalitet som oppholder seg i Norge på feil grunnlag.

Det er bare ett ord som kan beskrive et slikt syn: Umenneskelighet. I tillegg er det ingen tvil om at det er rasistisk. Det er ikke hvite nordamerikanere eller svensker som tvinges til å leve under jorda i Norge...

Det at en partileder i et stort norsk parti i full åpenhet argumenterer for en slik umenneskelighet, og for at medmenneskelighet skal straffeforfølges (!), er en mye større trussel mot de verdiene vårt samfunn er tuftet på, enn at det finnes muslimer i Norge som blir krenket av at norske medier framstiller Mohammad som gris eller terrorist.

søndag 14. februar 2010

Medienes farlige konfliktlogikk

Har vært på ferie ei uke og dermed ikke oppdatert bloggen. Til min bekymring ser jeg at mye den siste uka har svirra rundt polarisering mellom muslimer og såkalte ytringsfrihetsforkjempere. Har ikke tenkt til å si så mye om det akkurat nå, men vil anbefale alle å lese en veldig god kronikk jeg leste i Dagsavisen for ei drøy uke sia. Den handler om medias oppisking av konflikt, og bør være til ettertanke både for de som er med i nyhetsproduksjonen, og for alle som forholder seg til det som i media framstilles som nyheter.

Den er skrevet av informasjonssjef i LHL, Mona Johansen, og handler om hvordan media forsøkte å piske opp stemninga i forbindelse med svineinfluensaen. Den kan være fin å ha i bakhodet når man ser hva media skaper av polarisering i innvandringsdebatten.

Her er et utdrag, resten kan leses her:

(...) Svarene vi ga, bygget ikke oppunder de konfliktene journalistene ønsket å skape. Derfor ble ikke LHL sitert.

De fleste som ringte oss, ga seg da de fikk «gale» svar. Det gjorde derimot ikke P4-nyhetene. Saken var åpenbart skrevet på forhånd. LHL skulle reagere kraftig på at Rikshospitalet utsatte planlagte operasjoner av hjertesyke og barn, fordi svineinfluensaen hadde sprengt kapasiteten på intensivavdelingen.
(...) [Journalisten] var åpenbart misfornøyd da jeg sa at vi ikke hadde kompetanse til å overprøve de medisinskfaglige vurderingene som ble gjort, og at vi forutsatte at det ikke var penger det sto på – at man utnyttet tilgjengelig utstyr og personell optimalt i denne spesielle situasjonen.

Senere samme dag sendte hun meg en e-post, der det sto:
«I forbindelse med disse sakene og tidligere telefonsamtaler lurer jeg på om dere kan si noe om følgende: At dere frykter at dette kan koste noen av deres medlemmer livet? Det er vel ofte slik at når man skal bli hjerteoperert er dette noe som bør skje så snart som mulig?
At dere er redd deres pasienter skal bli glemt oppi alt fokuset på svineinfluensaen?
Håper på rask tilbakemelding.»

Den selvoppnevnte manusforfatteren fikk rask og grundig tilbakemelding over telefon. Jeg forklarte at vi ikke hadde bakgrunn for å si at dette kunne koste liv, og at kapasiteten ved intensivavdelingene ikke handlet om «å glemme pga. fokus», men at det ble gjort helt nødvendige prioriteringer. Det ville faktisk vært uansvarlig å operere når intensivavdelingen ikke hadde kapasitet til å ta seg av pasientene etterpå.

Etter en lang samtale konstaterte hun: «Så da har dere ikke noe å komme med, da». Nei, hvis hun ikke kunne bruke noe av det jeg hadde sagt, så hadde vi vel ikke det. Det var da hun sa det: «At dere forstår at det må gjøres prioriteringer er jo ingen nyhetssak akkurat».

Ordene var en viktig påminning om at mediene serverer oss et vridd bilde av virkeligheten. De snevre kriteriene for hva som er en nyhetssak er langt ifra tuftet på et fromt ønske om å gi befolkningen et riktig bilde av virkeligheten. Det finnes helt opplagt mye mindre konflikt og betydelig mer enighet og samarbeid enn man kan få inntrykk av. (...)


Jeg tror alle som har jobbet med media har hatt lignende opplevelser. Medias egne agenda preger samfunnsutviklinga mer enn mange vet, og mer enn hva jeg tror samfunnet er tjent med.

fredag 5. februar 2010

Rått propagandaspill og grove løgner fra NHO Service!

har Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm latt seg lure av NHOs grove propagandaspill og avblåser sjukepleierstreiken. Det er en skam!

I ettermiddag har NHO Service gått til det utrolig drastiske skritt å gamble med kreftpasienters helse for å tvinge fram tvungen lønnsnemd, sånn at de skal kunne få fortsette å utnytte sjukepleierne og tjene store penger på bekostning av sjuke og arbeidsfolk.

Mens NHO Service har hevdet at pasientsykehuset ved Haukeland må stenges fordi sykepleierne går ut i streik, og at Sykepleierforbundet har nektet å innvilge dispensasjonssøknaden fra NHO, så har Sykepleierforbundet en totalt annen versjon.

- Vi har innvilget dispensasjon for samtlige vakter slik at sykepleiefaglige oppgaver overfor pasientene på hotellet kan ivaretas. Dette har NHO Service avslått, sier Lisbeth Normann.

Streiken rammer kun utføring av administrative oppgaver, ikke det sykepleiefaglige. Det betyr med andre ord at sykepleierne ikke får anledning til å sitte i resepsjonen, utføre kontoroppgaver og andre merkantile oppgaver.

- Vi gir full dispensasjon for å overvåke pasienter etter behandling og ellers gi dem medisiner og annen behandling, sier Normann, i en pressemelding på NSFs nettsider.

NHO har også løyet om hvilke funskjoner som faktisk utføres på pasienthotellet. Mens Petter Furulund i NHO Service uttaler at "- Mange tror at et pasienthotell er et sted der folk hviler ut etter fødsler, men det er mye mer enn det. Kreftpasienter vil gå glipp av livgivende behandlinger som stråle, cellegiftskurer og lignende" er virkeligheten en helt annen.

Som Lisbeth Normann sier i NSFs pressemelding:

- Vi understreker at pasientene ikke får utført selve behandlingen på pasienthotellet. Behandlingen foregår på sykehuset. På hotellet blir de overvåket etter behandlingen, og nettopp for å ivareta det helsefaglige aspektet, har vi innvilget samtlige dispensasjonssøknader på alle vakter som vi har fått fra NHO Servise, sier Lisbeth Normann.

Jeg er i sjokk over at piratsektoren i helsevesenet så åpent bruker LØGNER som middel for å kunne opprettholde elendige arbeidsforhold i helsesektoren, og ikke minst for at de er villige til å skyve kreftpasienter foran seg for å få det som de vil. Og jeg skammer meg over at Arbeidsministeren fra min egen regjering går på limpinnen!

Dette er hva vi får når vi slipper private til i helsesektoren: En grov umoral fra hvitsnipper som ikke har annet for øye enn å tjene penger, også på kant med loven om så må til.

Og jeg må si at jeg blir sittende med spørsmålet: Hva må egentlig til for at kvinnfolk i dette landet skal få den lønna de fortjener? Når streikevåpenet blir møtt med denne typen uredelighet, og politikerne ikke viser annet enn ettergivenhet, tafatthet og uvilje...