Påske i Palestina

Gjesteinnlegg fra Anna Lund Bjørnsen, etter et besøk i Palestina påsken 2010.

Jeg skjønte ikke hvor sykt det var, før alt ble som normalt igjen. På flyplassen i Israel, på samme sted jeg hadde vært for 10 dager siden, gikk det opp for meg hvor situasjonen er for palestinerne. Hvor håpløst ting kan oppleves. Og hvor tapre palestinerne er. Jeg satt med følelsen av at jeg visste noe de andre ikke gjorde. At jeg nettopp hadde vært i konsentrasjonsleirene i Tyskland under krigen, uten at noen rundt meg løftet en finger. Først da går det opp for en hvor åpenbart det er at noe må skje. Noe må gjøres. Å tie vil være å samtykke. Denne historien er umulig å holde for seg selv.


Diskriminering og rasisme
Vi skjønte det da vi snakket med palestinere som nektet å flykte i 1948, som nå bodde i Israel. Grønt palestinsk pass betydde en annen rett til utdanning. Andre jobbmuligheter. Ingen nye veier blir bygd i de palestinske områdene. Uten videre ble hus definert som ulovlige, Israel kan komme å rive det ned når som helst. Undertrykking og diskriminering på egen jord, der du har vokst opp. Vi snakket rolig sammen med en familie i Lydd. De spøkte og lo. Det kunne virket som om de godtok situasjonen. Men vi visste bedre. Livene våre må gå videre, vi prøver å leve som vi gjorde før, sa de. Undertrykkelsen vi fikk oppleve skulle vise seg å bli mer intens.


Husokkupasjon og ulovlige bosetninger
Vi ankom Jerusalem. Stille og fredelig. Skillet mellom Øst og Vest-Jerusalem var nesten umerkelig. Det var først da vi oppdaget Omar og familien at vi skjønte at Israel mener alvor. Familien satt i et lite telt og i bilen sin på gata og så opp på huset de hadde bodd i inntil for en uke siden. Der bodde det nå en ny familie. En ulovlig jødisk bosetning, langt inne i de palestinske områdene i Øst-Jerusalem. Tatt med makt av den israleske hæren. Tilbake satt familien og så tomt opp på huset.

Flere og flere ulovlige bosettere, okkupanter, inntar Vestbredden og Øst-Jerusalem. (Les mer om ulovlige bosetter her.) 500 000 til nå, hele tiden spretter flere kolonier opp på fjelltoppene. Israel skal sees opp til på Vestbredden, her er det ingen tvil om hvem som har makta. Stadig opplever de palestinske familiene mer vold fra okkupantene.

De samme historiene gjentar seg i flere byer, i Hebron, ved Ariel og i Nablus. Ulovlige bosetninger som under forsvar av den israleske hæren angriper ungdom på vei hjem fra skolen, og kaster stein på sine nye medborgere. Okkupanter som krever murer, egne veier og særbehandling. Et utvalgt folk uten interesse av å samarbeide og bo sammen med andre folk. Sikkerhet først, sier de. Noen, i en annen tid, kalte det lebensraum. Det slår meg igjen hvordan dette ikke er en religiøs konflikt. Ideen om det utvalgte folk, slik det gjennomføres i praksis i Palestina, går langt utenfor jødedommens grenser. Sionismen har forferdelige konsekvenser for palestinerne. Apartheid kan det også kalles.


Murer, gjerder og frihet
Murene så fra israelsk side vennlige ut, nesten nødvendige. Dekorerte murer langs veiene, og en oppfatning av at dette er sikkert. Sikkerhetsmessige årsaker legitimerer muren. Det er fysisk atskillelse Israel ønsker. (Les mer om apartheidmuren her). Å kaste folk ut av husene og landsbyene sine ville sett brutalt ut i media. Men om de flytter "frivillig", etter å få en mur i hagen, eller etter å ha mista jobben etter at oliventrærne er revet opp av jorda, da blir det med en gang en mer personlig avgjørelse. Hverdagen blir jævligere og jævligere for palestinerne. Men til Israels store irritasjon gir de ikke opp så lett.

Muren som borer seg gjennom Vestbredden og omringer Gaza er skremmende. Palestinernes frihet blir begrensa, ingen får dra ut av Vestbredden uten spesiell tillatelse. I påska kunne vi høre at Vestbredden ble stengt for palestinerne. Det er ikke noe nytt. Vestbredden har vært stengt de siste 10 åra. Det Israel gjorde nå var å nekte de kristne i Palestina å besøke Jerusalem, den helligste byen. "Sikkerhet" for noen, på bekostning av andres frihet. Overalt er det checkpoints som palestinerne må gjennom. For oss var det ikke problematisk, bare litt irriterende. For palestinerne kan ventetiden være mange timer. Det er en ydmykelse, hver dag å måtte bli kontrollert.

Israel legitimerer den fysiske avsperringa og begrensinga med sikkerhet. Da vi reiste rundt på Vestbredden kan en jo spørre seg hva de skal beskytte seg mot. En ting hadde vært å bygge muren på Israels grense fra 1967, den grønne linja. Det hadde vært ille nok. Men å bygge den inne på Vestbredden, tvers gjennom olivenåkre og gjennom landsbyer? Det er vanvittig at Israel får lov til å fortsette. Undertrykkelsen tillates, motstand er ulovlig. Vi deltok i en av de mange fredelige demonstrasjonene, etter fredagsbønnen i Bil`in. Mange deltok, også israelere og andre internasjonale. Den fredelige demonstrasjonen ble med ett mindre fredelig da militæret avfyrte tåregass. Folk har blitt drept i de fredelige demonstrasjonene. Jeg merket sinnet koke inne i meg. Undertrykking avler motstand, det vet Israel. Hva slags sikkerhet de egentlig er ute etter er for meg uklart. Hadde de sagt at det var jorda de var ute etter hadde ting blitt klarere. Eller vannressursene. Eller et større land. Men sikkerhet er det ikke. En fredelig løsning får vi ikke, så lenge Israel får bestemme.


Industrielle soner, økonomisk apartheid
Synet av jord som blir ranet fra eierne er groteskt. Bøndene mister tilgangen til olivenlundene sine og jorda. Vannet som en gang var palestinernes er nå Israels. Og må forhåndskjøpes tilbake for en dyr sum. Det samme med elektrisitet. Og mat. Alt som importeres må gjennom den israelske tollen, alt skal kontrolleres. Eksportsektoren har Israel allerede kvalt, for varene slipper ikke ut når de skal. Turismeinntektene vris nå mer og mer over på israelsk side. Turistbussene stopper knapt i Bethlehem, det er i bosetningene hotellene ligger, utenfor muren. Muren som blir sponset av palestinernes skattepenger, internasjonale sekaper, og myndigheter.

Palestina er i utgangspunktet ikke et underutviklet land. Det er politisk undertrykkelse de lider av, apartheid. Arbeidsledigheten er alt for høy, 20%, mye høyere i utsatte områder som Hebron og grenseområder som Qalqylia. Flere og flere faller under fattigdomsgrensa. Den økonomisk dikrimineringa er slående, skillene mellom Israel og Palestina enorme. Palestina har ingen rike onkler i Vest. Heldigvis betyr solidaritet mye mer enn pengesummer.

Den nye måten Israel nå utnytter det palestinske området på er ved å bygge såkalte industrielle soner. De industrielle sonene ligger ulovlig inne på Vestbredden, flere andre ligger innenfor bosetningene på Vestbredden. Her utvikles det teknologi, det produseres sement og kjemiske stoffer. Turistindustri foregår også i disse sonene. Og jordbruk. Mye av Israels stolthet er bygget på denne høyteknologiske industrien, som i bunn og grunn er ulovlig. Sonene tar opp stor plass av de palestinske områdene. Mange av de er i tillegg veldig forurensende. Vi kunne se den svarte røyken som pumpet ut av fabrikkpipene, og forgiftet lokalbefolkningen. Protester har ingen nytte. Enda.

Sonene er i stor grad sponset av internasjonale selskaper og fond, som anser dette som god utvikling. Og paradokset er at fabrikkene i de industirelle sonene kun har palestinske arbeidere. Verdensbanken og Israel omplasserer palestinske bønder over til å fungere som billig og ubeskytta arbeidskraft. Til en luselønn, under forferdelige forhold. Ingen rettigheter. Ofte barn. Uten mulighet til å ta andre jobber, det finnes ingen. Palestinerne har ikke de samme muligheter til å drive slike fabrikker. Muren og Israels stengninger fjerner all den forutsigbarhet den eksportretta industrien trenger.

Dette fortalte Mohammed Othman oss da vi gikk gjennom det palestisnke landskapet og tittet ned på fabrikkene. Ressurser fra de palestinske områdene, produsert av palestinerne, burde kommet palestinerne til gode. Ikke sponset apartheiden ytterligere. Enorme pengeressurser blir brukt til murbygging og militær kontroll. Palestinerne sliter med å ha råd til vannet de skal drikke. Vannet de selv en gang eide. På jorda, som de håper å en gang få tilbake. For å kunne fortsette slik de har gjort før. Å leve livene sine, med like muligheter som israelerne.

Historiene er våre våpen
Reisen på Vestbredden var fantastisk. Og for et folk! Alle vil snakke med deg, fortelle sin historie. Uten å forvente noe tilbake. Anna enn et smil, og et oppriktig engasjement. Det er ikke for mye å be om. Alle har sine historier, de er så mange. Alt fra familiemedlemmer som er blitt drept fordi de ville ha med verktøy gjennom et checkpoint. Fortellinger om bosettere som angriper palestinske barn på vei hjem fra skolen. Folk forteller om flyktningeleire som nå kan regnes som egne bydeler, hvor israleske soldater kommer inn og henter barn om natta. Fengselsstarffen kan være mange år. For hva? Steinkasting, tomme anklager. Oppførsel som gjør at Israel ikke lenger kan regnes som en demokratisk stat.

Det virker så håpløst. Men palestinerne fortsetter å fortelle. Det er deres nye våpen nå. Sannheten. Et våpen for å oppnå fred, og likhet. Lik behandling som deres nye israelske medborgere. En stat? Ikke noe problem, svarte de vi snakka med. Bare vi oppnår rettferdighet.

Palestinerne vet at de har rett. Derfor gir de ikke opp kampen. Uavhengig av fargen på passet. Uavhengig av hvilken gud du synes er allright. Vi må aldri gi opp kampen. Kampen for frihet.




Salam

Anna Lund Bjørnsen
Sentralstyremedlem, Sosialistisk Ungdom