Send Norges fregatter til Middelhavet - dette er piratvirksomhet

Endelig har UD fått bekrefta at nordmennene er uskadd, men de nektes fortsatt all kontakt med dem.

En lang og fæl dag går mot slutten. Jeg kjenner de 3 norske fredsaktivistene på Freedom Flotilla, og skulle egentlig vært med sjøl. Det gjør vondt å sitte her hjemme og vite at Israel aktivt bruker sitt informasjonsmonopol til å drive psykisk terror mot de pårørende til alle de 700 fredsaktivistene som var med i konvoien. Selv om Israel vet utmerket godt hvilke aktivister som er døde og hvem som lever, nekter de å opplyse om det. Mange tusen mennesker rundt om på kloden går ei søvnløs natt i møte, der de frykter for sine kjære. Mine tanker går først og fremst til Espen, Nidal og Randi og familiene deres, men også til alle de andre menneskene rundt om i 50 land som hadde sine kjære på båtene og nå ikke vet om de er blant de drepte.

Midt i den følelsen av raseri, opprørthet og oppgitthet som jeg opplever har jeg tenkt mye på hvordan vi kan reagere mot Israel. Når de border utenlandske skip i internasjonalt farvann kan det forstås som en krigshandling. Det er tross alt den israelske hæren som står bak, ikke noen tilfeldige israelere. Verdens fjerde største militærmakt har forbrutt seg mot det mest elementære prinsippet i internasjonal havrett. Hadde jeg vært tyrker ville jeg nok oppfatta det som en krigserklæring. De har gått til militært angrep på et tyrkisk skip i internasjonalt farvann og drept flere tyrkiske statsborgere. Slikt kan utløse storkrig. Som Jan Egeland sier: Det er bare Israel og Nord-Korea som kunne gjort noe sånt.

En annen assosiasjon jeg får er piratvirksomheten i Aden-bukta, der det ikke er sjeldent at internasjonale skip blir borda. Men der er ikke formålet å forhindre nødhjelp i å nå fram til en befolkning i humanitær krise, tvert om er formålet å sikre inntekter til den sultende befolkninga. Mens piratene i Aden-bukta er voldelige Robin Hoods er Israel det motsatte. I Aden-bukta var Norges svar da norske borgere ble kidnappet at vi sendte den norske marinen og våre fregatter for å trygge norske skip. Nå er Espen, Randi og Nidal i beste fall kidnappet, i verste fall drept. Israel nekter oss å få vite det.

I Middelhavet bør kanskje svaret være at vi setter inn den norske marinen og norske fregatter for å trygge internasjonale hjelpesendinger til Gaza?

Vi vet hvertfall at Israel ikke kjenner noen forpliktelse overfor folkeretten. Det virker som at det bare er ett språk de forstår. Militær makt.

Skabbdyr

I dag la jeg ut denne saken på SUs nettside. Den første reaksjonen jeg fikk på Facebook var talende: Skabbdyr!

Det er mange ukvemsord som melder seg i hjernen min når jeg nå er vitne til hvordan NHO Service driver på. De er banditter, det er rett og slett det de er. Jeg har skrevet før her på bloggen om den hårreisende framgangsmåten deres i sykepleierstreiken i vinter. Der de misbrukte døde mennesker, til de pårørendes høylytte protester, til å prøve å tvinge fram tvungen lønnsnemd. Og til slutt lyktes.

Nå er de på fare igjen, og nå både bryter de norsk lov og utviser den mest forkastelige moral.

Streiken i renholdsbransjen handler om å kreve anstendig lønn for underbetalte arbeidsfolk som gjør en svært viktig jobb. I SU gir vi vår fulle støtte til de streikende. Men arbeidsgiversida viser en total mangel på respekt for de som jobber hver dag og skaper de verdiene som arbeidsgiverne lever så godt på. Vi er nå vitne til at NHO Service tar i bruk sine bandittmetoder og gjør seg skyldige i streikebryteri for å forsøke å undergrave renholdsarbeidernes kamp for anstendighet og ei lønn og leve av.

Når mellomledere i bedriftene blir satt til å gjøre jobben de streikende skulle gjort, sånn at de på toppen slipper å merke konsekvensene av streiken, så er det ingen tvil om at det er streikebryteri som foregår. Vi ser også at innleie av renholdere fra andre NHO-bedrifter som ikke er i streik, finner sted ved flere streikerammede bedrifter. Skurkene i NHO Service er på kant med loven når de på denne måten setter inn streikebrytere for å undergrave streiken.

Et hovedpoeng med å streike er å vise hva som skjer dersom en yrkesgruppe slutter å gjøre jobben sin. Slik kan samfunnet som helhet innse hvor avhengige man er av at yrkesgruppa får ei lønn som fortjent og faktisk stiller på jobb. At NHO Service nå nekter renholdsarbeiderne denne retten er både moralsk forkastelig, skittent spill og i strid med norsk lov!

Når selv Arnold forstår...

Gjennom hele min oppvekst har Arnold Schwarzenegger vært muskelmannen som holder seg til enstavelsesord og som sliter med å lage lange setninger. Eller setninger i det hele tatt. Nå er det mye som har skjedd med Arnold de siste årene, men jeg blir likevel litt overraska når han i motsetning til Erna Solberg, Siv Jensen og Jens Stoltenberg står fram som den som skjønner enkel logikk. Det mest overraskende er vel ikke at Arnold forstår, men at så mange av Norges fremste politikere ikke gjør det.

Oljeutstlippet i Mexicogulfen truer med å ødelegge alt fra sårbare og unike naturreservater, til tusenvis av menneskers arbeidsplasser. Døde havskilpadder skyller opp på stranda, Obama og redningsmannskapene står maktesløse på bakken, og oljelensene klarer ikke å stå i mot vær og oljesøl. Vi er vitne til den verste oljekatastrofen i USAs historie. Katastrofen bør få mange flere enn Arnold Scwarzenegger til å tenke nytt.

Mandag uttalte han at:
- Man går gjennom denne enorme mengden studier og forskning og er til slutt overbevist om at det er trygt. Men så slår man på TV-en og ser denne enorme katastrofen, og da tenker man: Hvorfor skal vi ta risikoen? Risikoen er mye større enn det er verdt.

For en gangs skyld har The Terminator helt rett. Jeg har selv vært på tur med oljeindustrien og vært vitne til deres latterlige strategi: Inviter ungdomspartilederne på middag på fin restaurant, gi dem mye gratis alkohol og bruk hele kvelden på å fortelle oss at det ikke finnes noen risiko. Strek i regninga for dem at jeg akkurat den kvelden kjørte leiebil og var edru. Det blir latterlig patetisk å fornekte virkeligheten og late som at det ikke finnes noen risiko, når alle kan skru på TVen og se at katastrofer skjer. Selv når alle regna sannsynligheten for det som så liten, at det ikke en gang finnes noen beredskapsplan.

Det er skammelig at Erna, Siv og Jens vil slippe oljeindustrien til i de vakreste, mest sårbare områdene av norsk natur, i Lofoten, Vesterålen og Senja. Og det er respektløst at de er villige til å sette alle de eksisterende arbeidsplassene i regionen på spill. Fiskerne i Louisiana gråter. De har taklet stormer, orkaner, svart hav og svingninger i bransjen. Men nå tvinger oljekatastrofen dem i kne. Det er ei framtid vi ikke kan utsette norske fiskere for.

I Lofoten, Vesterålen og Senja går kampen for naturen og kampen for arbeidsplassene hånd i hånd. For framtida er fornybar, og skal vi overleve må vi ta bedre vare på de fornybare ressursene naturen gir oss.

Gratulerer med dagen, kamerater!

1.mai er en fantastisk fin dag, jeg koser meg, og rekker så vidt å legge ut appellen jeg holdt i Elverum og på Hamar (sånn omtrent) før jeg løper videre til neste arrangement. :)

På bildet ser dere Jens Soltenberg som var hovedappellant på Hamar, foran et knalltøft banner som elever, blant anna SUerne Alexandra og Victoria, på Arbeiderbeveglsens Følgehøgskolen i Ringsaker hadde laget.

Kjære kamerater, kjære alle dere som har møtt opp her i dag for å markere 1.mai
Det er en stor glede å stå her på Elverum i dag og markere 1.mai på hjemlige trakter. 1.mai er en dag som alltid fyller meg med glede, med energi og med kamplyst. For sjelden føler jeg samholdet mellom folk sterkere enn på 1.mai. Det er nesten noe berusende i det å vite at akkurat i dag er vi ikke bare oss hundre her i Elverum som markerer, nei, vi står sammen med ikke tusenvis, ikke hundretusener, ikke millioner, men flere hundre millioner andre mennesker, akkurat i dag, og markerer 1.mai. Og akkurat i år har jeg gleda meg ekstra mye til å føle på dette samholdet. For vi trenger det, om vi skal vinne noen av de utrolig viktige kampene som ligger foran oss.

Våren 2010, har vært en vår for likelønn. SU og SV har kjempa hardt for å sette ett krav på dagsorden: Kravet om respekt for kvinners arbeid og lønn som fortjent.
Vi veit at kvinner i full jobb bare tjener 85 prosent av det menn gjør. Damer må jobbe 5 og en halv time mer i uka enn menn med like lang utdanning som oss, for å tjene like mye. Hovedårsaken er at typiske kvinneyrker er systematisk lavere verdsatt enn typiske mannsyrker. Det er en skam. For det er ikke sånn at en hjelpepleier eller barnehageassist gjør noe mindre viktig enn en heismontør eller elektriker. At sjukepleiere gjør en mindre viktig jobb enn en maskiningeniør.

Faktisk er det sånn at en viktig grunn til at kvinner taper lønnskampen er nettopp fordi deres jobber er så viktige. Mens heismontørene har streika seg til ei skikkelig lønn, sitter mange damer i praksis uten noen mulighet til å bruke arbeidsfolks viktigste våpen for å få lønna opp. I det sjukepleiere og hjelpepleiere legger ned arbeidet får de høre at kampen er over før den har begynt, fordi noen kan dø når de ikke går på jobb. Det burde bety at arbeidsgiver automatisk må heve lønna. Dessverre er det ikke sånn. Tvert i mot fører tvungen lønnsnemd til at kvinner sakker akterut i lønnskampen. I SU og SV mener vi at ingen yrkesgrupper kan fratas streikeretten og at tvungen lønnsnemd må bli forbudt!

Nå er det brudd i forhandlingene mellom kommunene/stat og fagbevegelsen. SUs holdning er klar. I år må likelønn stå i sentrum i lønnsoppgjøret, både for lavtlønte kvinner og for kvinner med utdanning, og regjeringa må legge penger på bordet for å få kvinnelønna opp.
Men lønnsøkning er ikke alene nok. Mens kvinners inntog i arbeidslivet skulle sikre kvinner økonomisk sjølstendighet, gjøre det mulig for kvinner å gå fra voldelige menn, og sørge for at vi kan stå på våre egne bein, ser vi at ufrivillig deltid fortsatt er et stort hinder for mange damers uavhengighet. For sjøl om du tar alle ekstravaktene som tilbys får du ikke huslån på ei kvinneinntekt med ansettelse i 57 prosent stilling. Heltid må være en rettighet, deltid en mulighet. I SU og SV går vi inn for at alt arbeid utover stillingsbrøken du er ansatt på skal gi rett til overtidsbetalt. Sånn kan vi bekjempe at arbeidsgivere spekulerer i å ansette folk på for små stillinger, for å få mer lydige arbeidere.

Små stillingsbrøker skaper usikkerhet og uforutsigbarhet. Når vi i dag markerer 1.mai stiller vi oss i en lang tradisjon med kamerater som har kjempa viktige kamper mot nettopp usikkerhet, uforutsigbarhet og urettferdighet. Noen ser på 1.mai mest som en dag som bør markeres for å minnes de kampene som en gang fant sted, og noen forsøker å hevde at 1.mai har utspilt sin rolle. De tar feil.

I dag markerer alle SUs lokallag 1.mai. Hundrevis av ungdommer har stått tidlig opp og lagd 1.maifrokoster rundt over det ganske land. Og det trengs. For vi ser at det er ungdommen som rammes hardest av useriøse arbeidsgivere, at ungdom som vil ut i arbeidslivet sliter, at regjeringas skolepolitikk gir ungdom på yrkesfag dårlige muligheter, og at det er ungdom som rammes av arbeidsløshet når finanskrisa nå har utvikla seg til ei djup økonomisk krise.
Finanskrisa og den økonomiske krisa vi nå ser er skapt av den globale overklassen, av finanseliten, men det er ikke de som må betale regninga for den. Over hele fjøla ser vi at det er vanlige folk, og særlig ungdom, som rammes hardest av krisa.

I Norge har vi takla krisa godt. Takket være god politikk, der det satses på å holde folk i jobb, ved å bruke penger i offentlig sektor i stedet for lite målretta skatteletter til de rikeste, er arbeidsløsheten forholdsvis lav på 3 prosent. Men likevel er det en ting som virkelig bekymrer. Og det er ungdomsledigheten. Den er nemlig ikke på 3 prosent, men på 8, altså nesten tre ganger så høy. I Spania er ungdomslediheten på 40 prosent og i mange andre europeiske land er den også urovekkende høy.

SU krever at ungdom under 25 år skal få tilbud om arbeid eller utdanning innen 3 måneder. Fordi vi trenger at ungdom er med og bidrar til samfunnet, og fordi vi vet at det å gå lenge arbeidsløs fratar folk trua på seg sjøl og gjør det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet.

Men en sånn ungdomsgaranti gjør ikke noe med årsakene til problemet. Grunnen til at finanskrisa kunne skje, og grunnen til at det er vanlige folk som rammes, er at vi har et økonomisk system som gir de rike med store penger, makt og frihet til å ta enorm risiko på vegne av oss alle. Uten at vi på demokratisk vis kan stille dem til ansvar for det, og uten at vanlige folk har noe vi skulle ha sagt om utviklinga. Kapitalismen er grunnleggende udemokratisk og sørger for at det alltid er vanlige folk som får svi når systemet møter seg sjøl i døra.

Som jeg starta med å si er 1.mai en dag hvor vi her på Elverum, og kamerater andre steder i hele Norge, står sammen med arbeidsfolk verden over for å føle på samhold og for å inspirere hverandre til å kjempe for en mer rettferdig verden. Den internasjonale arbeiderbevegelsen går ei viktig tid i møte. Tidligere tider har vist oss hva økonomisk krise kan føre til av fattigdom, elendighet og angrep på arbeidsfolks rettigheter. I går advarte LO-leder Roar Flåthen mot at stor ungdomsledighet gir grobunn for ekstremisme. Når jeg ser fascistiske bevegelser i land som Ungarn, Italia og Tyskland vinne oppslutning går det kaldt nedover ryggen på meg. Det sammer skjer når jeg leser en del av de rasistiske kommentarene som florerer på norske nettsamfunn og blogger. Arbeiderbevegelsen må være den viktigste kraften for å sikre samhold mellom folk på tvers av kulturer, grenser og land.

Både i Norge og i Europa truer historia med å gjenta seg. Jeg har venner som har blitt nekta inngang på utesteder, fordi de har feil hudfarge. Sånt kan ikke skje med mindre noen er villig til å diskriminere, og med mindre vi som står i køa ser bort og lar det skje.
Jeg vil oppfordre dere som har møtt fram her i dag, enten dere er med i et politisk parti, ei fagforening, eller bare føler en tilhørighet til arbeiderbevegelsen, om en ting. Når vi møtes igjen om ett år, vil jeg at alle med hånda på hjertet kan si at dere har gjort noe for å gjøre Norge til et mer inkluderende samfunn. At dere har blitt kjent med en nyinnflytta familie i nabolaget. At dere aktivt har satt dere ved siden av innvandrere og asylsøkere på bussen. At dere har heva stemmen mot rasistiske eller fordomsfulle ytringer. Kampen mot rasismen må kjempes hver dag, av hver enkelt av oss.

Jeg skal snart runde av nå. Men som en som er ung i 2010 kan jeg ikke la være å snakke om klima på 1.mai. For 1.mai er også en dag for å se langt framover.

1.mai 2010 er ei markering som står i krisenes tegn. Ikke bare den økonomiske krisa. Akkurat nå foregår den verste oljekatastrofen som har rammet USA, en oljekatastrofe som har fått USA til å forby all ny oljeboring fram til årsaken til katastrofen er klar.

Samtidig skriver norske aviser mer om muligheten for et nytt oljebonanza i Barentshavet etter grenselinja med Russland, enn om de enorme konsekvensene oljeutslippet i Mexicogulfen kan ha for folk og natur langs den amerikanske kysten. Norsk debatt preges av en stadig mer aggressiv oljeindustri som forsøker å overbevise oss om at oljeboring er trygt, uansett hvor høye bølgene er, uansett hvor mørk mørketida er og uansett hvor nærme kysten og kystbefolkninga plattformene skal stå. Vel, det er en løgn. En av de viktige kampene vi har foran oss, og som vi i dag står sammen med folk over hele kloden om, er kampen mot oljeindustriens kappløp om de siste oljeressursene. Vi vet at minst ¼ av de olje- og gassforekomstene som allerede er oppdaga må bli liggende under overflaten dersom vi skal klare å stoppe den globale oppvarminga på to grader. Klarer vi det ikke risikerer vi at oppvarminga kommer ut av kontroll og kan skade hele vår sivilisasjon. 200 millioner mennesker er allerede på flukt som følge av klimaendringer.

De som skal stå her og markere 1.mai om 10, 20 og 30 år, de vil være dommere over oss som i dag står med jordas framtid i våre hender. Det er opp til oss å ta vare på den sånn at våre barn også kan stå her og skryte av den kampen som deres foreldre og besteforeldre kjempa for rettferdighet og frihet for vanlige folk – på tvers av grenser og land.

1.mai er ikke bare en dag for å minnes noe historisk, det er også en dag for å skape historie.

Takk for at jeg fikk komme, og gratulerer med dagen!