onsdag 25. mars 2009

Skole for alle!


SV har fått litt pes for landsmøtevedtaket om at vi på sikt vil avvikle religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen.

Det er nok ikke til å legge skjul på at deler av partiledelsen ble litt tatt på senga og ikke var på sitt aller mest klartalte da vedtaket kom. Likevel synes jeg vi har fått ufortjent mye pes for et fornuftig vedtak.

I ei tid der vi ser at sterke krefter prøver å bygge opp økte skiller og motsetninger mellom folk med ulik religion er det viktigere enn noen gang å få alle unger, uavhengig av deres foreldres religiøsitet, til å møtes i den samme skolen. Som menneskerettighetene slår fast skal utdanning "forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper og personer som tilhører urbefolkningen." (Barnekovensjonens artikkel 29). En god og religionsnøytral fellesskole som favner alle barn er det beste instrument for å oppfylle dette.

SV har vært den sterkeste forsvarer av en offentlig skole som ikke favoriserer noen religion, og som nettopp skal gi elevene en sånn toleranse og utvikle vennskap mellom ulike befolkningsgrupper. Vi har måttet kjempe knallhardt for å få gjennomslag for det, fordi mange av de andre partiene ikke har villet føye seg etter menneskerettighetene. Men heldigvis har SV i Kunnskapsdepartementet lykkes med å avskaffe KRL-faget og den kristne formålsparagrafen, så langt det overhode var mulig når de andre partiene skulle være med på det. At noen nå anklager SV for å være det partiet som vil bryte menneskerettighetene er absurd! Menneskerettighetene slår ikke fast at private skoler må finnes.

SV har også vært det partiet som har vært mest nysgjerrig på pedagogiske alternativer som Steinerskolen og Montessoriskolen. Vi erkjenner at alternativ pedagogikk for mange elever fungerer bedre enn den som er vanlig i den offentlige skolen. I dag er det trist å se at det er så vanntette skott mellom alternative skoler og den offentlige skolen, og at mange av de positive erfaringene derfra ikke brukes til å styrke den offentlige skolen. Det er ett godt argument for å underlegge skoler med alternativ pedagogikk det offentlige. Tarifflønn for alle lærere, og en slutt på skolepenger og vasking på dugnad er en annen fin bonus.

Jeg ser ikke noe galt i at det offentlige også styrer skoler med alternativ pedagogikk. Sjøl har jeg gått på en offentlig skole fra 70-tallet, som ble bygd som forsøkskole. Prestrud skole er bygget over ett plan, og i utgangspunktet nesten uten vegger. For å gå til skolebiblioteket måtte vi gå gjennom alle de andre klasserommene på skolen, for det fantes ingen ganger. Nyskolen i Oslo er et eksempel på en privatskole som selv har ønska å komme innunder det offentlige som en forsøksskole. Forsøksskoler/alternative skoler innafor det offentlige må selvsagt oppfylle kravene om religionsnøytralitet og toleranse.

Nøyaktig hvordan dette skal gjøres har ikke landsmøtet fastslått. Både fordi dette er en utvikling vi ønsker oss på sikt (arbeidsprogrammet slår nemlig fast at vi i nærmeste fireårspreiode vil forsvare vår egen privatskolelov, en stor seier for SV), og også fordi en slik utviklig selvfølgelig må skje i god dialog og samråd med de private skolene som i dag finnes.

Alt i alt mener jeg altså landsmøtet har fatta et fornuftig vedtak, som tar innover seg menneskerettighetene, samfunnsutviklinga og framtidas utfordringer på en god måte.

mandag 23. mars 2009

Årstad videregående skole


Det har vært en hektisk helg! Har ikke rukket å legge ut saken jeg hadde planlagt fra torsdagens besøk til Årstad videregående skole i Bergen, så her kommer den.

Årstad er en svær yrkesfagskole midt i Bergen sentrum. Mellom blokker og kontorbygg ligger noen svære betongklosser som rommer over 1000 elever, og som for mange av dem er veien rett inn i yrkeslivet. Målet for de fleste er å gå to år på Årstad, for så å gå ut i lære og få seg fagbrev.

Men i møte med finanskrisa har vi over lengre tid sett at det er noen som rammes mer enn andre. Arbeidsløsheten er nå 3 ganger så høy blant ungdom under 30 år, som i resten av befolkninga. Og blant de som rammes hardest er ungdom på yrkesfag som mister lærlingplassene sine.

På Årstad snakka jeg med en del av dem som skal ut i lære fra høsten av. De er bekymra. Når vi veit at det i august i fjor var om lag 8.000 elever av de som søkte lærlingplass som ikke fikk det, omtrent 2 av 5, så kan alle forstå at det må gjøres noe drastisk med lærlingordninga. Og med finanskrisa haster det mer enn noen gang. Det skjønner de som går på yrkesfag, og det er på tide at flere politikere også skjønner det.

SU fikk på landsmøtet i helga gjennomslag for at SV vil jobbe for en lærlingreform, og ikke minst lovfeste retten til lærlingplass. Det gjør SV til det partiet som har best politikk for lærlinger.

På bildet ser dere meg og en av de elevene jeg fikk snakka med. Isselin som går førsteklasse på Design og Håndverk viser meg en kjole fra Fretex som hun er i ferd med å sy om til å bli råstilig. Jeg skulle gjerne hatt litt mer enn en drøy time på Årstad, så kanskje hun kunne lært meg noen triks...

lørdag 21. mars 2009

Landsmøteekstase?


Nå er vi inne i tredje dag på SVs landsmøte. Det er lange debatter, utålmodige journalister, korte netter og masse engasjement. Og en tid til ettertanke.

Sist jeg var på landsmøte var for 4 år sia, før valget i 2005. SV surfa høyt på meningsmålingene, Bondevik og Jern-Erna kjørte Norge i grøfta, 100.000 mennesker var arbeidsløse på tross av gode økonomiske tider, privatiseringa var på frammarsj i skolesektoren, kommuneøkonomien var rasert, Norge var i krig i Irak og Afghanistan. Med god grunn var det en samla fagbevegelse, fredsbevegelse, kvinnebevegelse, elevbevegelse og lokale folkelige aksjoner som krevde et regjeringsskifte. Og SV kunne ikke stille seg på sidelinja.

I dag er situasjonen en annen. SV stoppa privatskoleloven og ga elevene gratis læremateriell, norske soldater er trukket ut av Irak, kommunene er tilført milliarder, den største velferdsreformen i nyere tid, barnehagereformen,har blitt virkelighet. Jeg kunne fortsatt. Det er ingen tvil om at SVs regjeringsdeltakelse har vært bra for vanlige folk i Norge.

Men likevel er det ikke gitt at SV vil fortsette å få gjennomslag, med mindre enda flere stemmer på oss.

Arbeiderpartiet er et drittparti. De har ikke skjønt alvoret av klimakrisa. De tråkker på asylsøkere og nye landsmenn for å hevde seg i den offentlige debatten. De mangler ambisjoner. De har brukt årtier i regjering på å IKKE gjennomføre barnehagerevolusjon, gratis skolemateriell, likestilling for homofile og heterofile ekteskap, eller tiltak for å opprettholde norske klimaforpliktelser.

Uten et styrka SV og et enda tøffere trykk enn i dag fra miljøbevegelse, fagebevegelse, studentbevegelse, kvinnebeveglse og fredsbevegelse, så hjelper det ikke at SVere er villige til å regjere. Et Arbeiderparti som styrker seg på bekostning av SV vil være en enda mer effektiv bremsekloss for den radikale politikken vi vedtar nå i helga, og det er det lærere, ungdom, damer, innvandrere, industriarbeidere, studenter og mange flere som vil tape på.

Landsmøter er til for å bygge hverandre opp, og det begynner store og små SVere å bli veldig gode til. Men på tross av det noen journalister kaller landsmøteekstase vet vi godt at SV ikke er et parti som går i regjering for enhver pris. Vi må ha gjennomslag for de sakene som er viktigst for SV, og for framtida. Og det skal vi klare!

torsdag 12. mars 2009

- Et gjesteinnlegg om sol, sommer og sosialisme


av Anna Lund Bjørnsen, SUs sentralstyre.

«Skal du på sommerleir?»

Det var det første spørsmålet jeg fikk på mitt første lokallagsmøte i
Hamar SU. Sommerleirguru Janne Nyhus mobiliserte konstant. «- Alle må
på sommerleir, det er det beste med å være med i SU. Det er spådd bra
vær, meld deg på nå!». Så skrev hun datoen med store tall på tavla, og
forsikret seg om at hele lokallaget meldte seg på innen hun dro.

Jeg hadde ikke annet valg enn å melde meg på. Hedmark SU var ikke
kjempeaktive på den tiden, og vi var fornøyde med våre to påmeldte,
inkludert meg selv. Usikre på om alle teltpluggene var i teltposen,
hvor bussen fra Oslo S sto og hvor egentlig Risøya var reiste vi med
alt for store sekker og sangheftet i hånda. Forventningene var mange.
Sommerleirheftet vi hadde fått i posten noen uker tidligere skrudde
opp forventningene mange hakk. Det var så mange politiske innledninger
på samme tid at jeg ikke klarte å telle de, og så mange kule
kulturelle verksteder at jeg ville være med på alle sammen på en gang.
Hvordan velge mellom flammeblåsing, skadesminking og feministisk
selvforsvarkurs? Sommerleirgruppa virka dritkule og det sto i heftet
at været alltid var bra. Bare tanken fikk meg til å smile.

For sommerleir er virkelig det beste med å være med i SU.
En hel uke med kulturelle verksteder du ikke visste fantes og band du
egentlig ikke likte så godt før du hørte de på SUs sommerleir. En hel
uke hvor du slipper å overbevise folk om at seksuell trakassering
fortsatt er et problem og en hel uke med folk som gledelig tar bussen
istedenfor bilen. En hel uke med sol, sommer og sosialisme.

Møtet med Risøya er fantastisk. Gjensyn med mange folk du kjenner, og
møte med enda flere du ikke kjenner. Alle på Risøya fordi de tror en
annen verden er mulig. Du er en del av noe større når «Sommartidar hey
hey» ljomer over høyttaleranlegget og sola stråler mot deg. Du er en
del av noe større når alle sosialistene fra Norges største
revolusjonære ungdomsorganisasjon samles til skolering, og du forstår
at det er flere enn deg som daglig kjemper for en mer rettferdig
verden.

Men været er ikke alltid bra på leir, og regnet som trommet mot
teltduken min første leir overdøvde nesten innledninga «Hva vil vi med
skolen?» med tidligere nestleder Hanne Kristin Wolden. Det var dette
som gjorde det så spesielt. Inne i en lite vanntett teltduk, på en
liten øy, i lille Norge. Det var da, inne i det teltet under
regnskylden jeg innså, hvor meningsfylt og viktig det er at nettopp
jeg er med i SU. Det gode været alle hadde frista med var ikke så bra
allikevel. Men i det teltet gjorde det ingen verdens ting.

Kveldene på sommerleir er det beste. Da jeg fikk høre at «Lazze
Ohlyz», det svenske Marxist-Leninistiske dansebandet skulle spille på
leieren vår for tankene gjennom hodet mitt. «Hva er dette for en
organisasjon?», «Hva, har Sverige et Marxist-Leninistisk band»» og
«Dænsebænd?» var noe av det som fikk meg til å rynke på nesa. Men nå
er Lazze Ohlyz mitt favoritt danseband. Med tekster som «Hon måste va
Ung-Vänster-aktivist» og «Du kan få bli min kamerat i vårt
partiapparat» slår virkelig an når hele leieren danser og synger i
ekstase. Også SU Grand Prix er noe helt spesielt. Sanger du har på
hjernen mange år senere. Sanger som blir sunget rundt leirbålet før
alle fomler seg hjem til sitt telt sammen med resten av folka på
sommerleir. Folk som egentlig ikke sover i telt, bare på sommerleir.

Avskjeden er det kjedeligste med sommerleir. De gode opplevelsene,
turene bort til badestedet, sola som varmet, innledningene som
inspirerte til ny giv i lokallaget og alle de nye folkene du er blitt
kjent med vil for alltid være minner. ... Ett helt år igjen til neste
gang.

Sommeleir 2009 er fra 28. juli til 2.august. Du må selvfølgelig melde
deg på, 170 har allerede gjort det før deg. Lazze Ohlyz kommer
selvfølgelig. Det gjør også Gerd-Liv Valla og My Little Pony. Du blir
garantert kjent med mange sosialister fra hele Norge, du blir
garantert solbrent og du får garantert applaus under SU Grand Prix.
Det blir garantert fint vær på sommerleir.

«Skal du på sommerleir?»

mandag 9. mars 2009

Hjem fra Afghanistan




Foto: Christian Nørstebø, Forsvarets Forum

I helga var jeg i Afghanistan på tur med Forsvaret. Det er naturlig nok vanskelig å få et fullgodt overblikk over situasjonen i et okkupert og krigsherja land fra innsida av Forsvarets pansra kjøretøy, men en ting er umulig å legge skjul på: Sju års okkupasjon har ikke skapt fred i Afghanistan.

Jeg fikk besøke de norske soldatene i Kabul, Maymaneh og Mazar es-Sharif. Stort sett oppholdt jeg meg i de roligste og mest velfungerende delene av Afghanistan, der oppslutninga om afghanske myndigheter øker, og det er minst motstand mot Natos intervensjon. Du kan si det var Natos utstillingsvindu i Afghanistan jeg fikk se.

Og jeg følte meg stort sett veldig trygg. Delvis på grunn av Forsvarets strenge sikkerhetsregler. Vi fikk ikke bevege oss utafor militært område og måtte ha på skuddsikker vest og hjelm på flyplassen og i inngangspartiet til den norske ambassaden. Men jeg følte meg nok også trygg fordi det er rolig i nord, der de norske styrkene er. Mange av soldatene jeg snakka med sa at de aldri hadde løsna skudd andre steder enn på skytebanen, og at de mest skremmende opplevelsene de hadde hatt i Afghanistan handla om magesjau og snøvær. Likevel fikk jeg ikke inntrykk av at historia om Natos innblanding i Afghanistan er noen suksesshistorie.

Noe av det som overraska meg mest på hele turen var at soldatene og offiserene jeg traff var så reflekterte, engasjerte og villige til å diskutere. Som motstander av den norske krigsdeltakelsen havnet jeg i mange spennende og til dels oppheta diskusjoner da jeg reiste rundt blant norske styrker. Men en ting kunne vi alle være enige om: Det finnes ingen militær løsning i Afghanistan. Selv blant norske militære skaper Obamas 17.000 nye soldater en frykt for at Taliban skal spre seg. Som en norsk offiser sa: Presser du hardere ett sted, så tyter det gjerne ut igjen andre steder. Om Taliban blir mer utfordra i sør, er det naturlig at de trekker nordover, også mot de områdene hvor Norge har styrker. Og økt krigsdeltakelse skaper flere ofre, og slik vil motstanden også få ny næring.

Én ting har jeg blitt veldig overbevist om: vegen til varig stabilitet i Afghanistan går ikke gjennom økte styrkebidrag, men gjennom økt humanitær og langsiktig sivil bistand, som bør gjennomføres i samarbeid med lokale afghanske myndigheter. Og om militære blander seg inn i bistandsjobben blir Afghanistan et farligere sted å være også for de som aldri har båret våpen, men som jobber for utvikling og humanitær hjelp til det afghanske folk.

Det er på tide at Nato sender sine styrker hjem fra Afghanistan.