Tid for rettferdighet

Heltene i Støttegruppa for Abbas og Fozia arrangerte demonstrasjon foran Stortinget i dag for å legge press på norske myndigheter til å gi de to ungdommene Abbas og Fozia opphold i Norge. Jeg holdt appell, sånn cirka det dere kan lese under:

Kjære dere som har møtt fram her i dag, kjære venner av rettferdighet, menneskerettigheter og medmenneskelighet. Kjære venner av Abbas og Fozia.

For nøyaktig ett år sia så sto jeg her på demontrasjon og kjente sinnet bruse i meg, over den uretten som Abbas og Fozia ble utsatt for. Jeg kunne ikke tro at i det Norge som jeg verdsetter så høyt, så kan noen akseptere at disse ungdommene blir tvunget inn i kirkeasyl. Og det er nesten ufattelig å stå her i dag, ett år etter. Og vite at ett år har gått, og at Abbas og Fozia fortsatt hver eneste dag må leve med den samme uretten som da. At de i over ett år, hver eneste dag har våkna i den samme kirka. At de hver eneste kveld har lagt seg med den samme usikkerheten som opprører meg og alle dere som har møtt fram her i dag så sterkt.

Jeg føler både raseri og skam når jeg ser hvordan våre utlendingsmyndigheter behandler ungdom som er vokst opp i Norge. Når jeg ser hvordan politikere og byråkrater forsøker å gjemme seg bak et firkanta regelverk for å rettferdiggjøre at Abbas og Fozia får den behandlinga vi nå er vitne til. Ei behandling som ikke er Norge verdig!

Men ingen henvisninger til regelverk, til domstoler eller til byråkratiet kan frigjøre norske politikere og utlendingsmyndigheter fra ansvaret. SV har lenge kjempa for en rettferdig, human og solidarisk asylpolitikk. Det som rammer Abbas og Fozia er det motsatte. Formuleringene vi har kjempa fram om at man skal ta menneskelige hensyn i asylpolitikken er ingenting verdt om ikke vi klarer å få utlendingsmyndighetene til å ta til fornuft og gi Abbas og Fozia opphold!

Abbas og Fozia har bodd 18 år i Norge. Det er her de har lært å sykle og hoppe paradis. Det er her de har gått gjennom pubertet og fjortisår, sine første forelsker, og det er her de har alle sine nære vennskap. Det er her i Norge de har tatt utdanning, fått seg jobber, så vidt fått starta på et voksenliv. Og det er her alt dette har blitt tatt i fra dem, i det de ble tvunget inn i kirkeasyl for over ett år sia.

Abbas og Fozia må få bli i Norge, hvor de hører hjemme. Det er her de har vennene sine, minnene sine, og livet sitt. I Pakistan har de ingenting.

Jeg skammer meg over at det er sånn i Norge i dag at noen skal måtte gå i kirkeasyl for å forhindre at den norske stat skal utføre overgrep og urettferdighet. Derfor vil jeg takke alle dere som kjemper for framtida til Abbas og Fozia. Den kampen er ikke bare av uvurdelig betydning for Abbas og Fozia. Den er også av stor betydning for Norges framtid. Dere kjemper for et mer solidarisk og rettferdig Norge, et sånt Norge som jeg vil bo i. Takk for den kampen dere fører og ikke gi dere!

Lenge leve Abbas og Fozia, i et soldarisk og rettferdig Norge.

Rettferdighet for palestinerne!

SUerne Sana (med megafon), Souheila og Benjamin skriker ut mot urettferdighet

(bildet er lånt av NRK)

I dag har jeg vært på Palestinademo. Sammen med flere hundre andre Palestina-venner markerte jeg min motstand mot Israels apartheidmurer i Palestina, mot blokaden av Gaza og mot den vilkårlige fengslinga av palestinske aktivister.

Jeg holdt appell om Mohammad Othman, min gode kamerat som ble fengsla for snart to måneder sia etter et besøk i Norge, og som fortsatt sitter i israelsk fangenskap uten anklage, uten noen rettsikkerhet og som nå også har blitt fratatt retten til å treffe sin advokat. Israelerne holder han totalt isolert og i total uvisshet om hva han er mistenkt for, og hvor lenge de har tenkt til å holde han. De bryter hans rettigheter i følge internasjonal rett, de gir han ikke den minste rettsikkerhet, og de holder han fengsla for å forhindre at han skal kunne fortsette med sitt ikke-voldelige arbeid mot Israels okkupasjon og apartheid.

Jeg blir utrolig forbanna over at Israel hever seg over enhver form for internasjonal rettsorden, over menneskerettighetene og over enhver formaning fra det internasjonale samfunn om å respektere folkerett og grunnleggende menneskerettigheter. Er det en ting historia har vist oss, så er det at Israel forstår kun ett språk: Makt. For å komme urettferdigheten og ulovlighetene som Israel står bak til livs må vi gi dem gode grunner til å endre sin politikk. Derfor støtter jeg alle former for boikott fram til Israel begynner å følge folkeretten og avvikler okkupasjonen.

Øynene på Iran

I går markerte iranere over hele verden 10-årsdagen for studentopprøret 9.juli 1999. Da demonstrerte studenter mot at regimet forbød en opposisjonell avis. Årets valg har vist en enda mye sterkere bevegelse mot regimet, som fortsatt markerer seg. I går holdt jeg appell på demonstrasjon utenfor den iranske ambassaden i Oslo. Den var omtrent sånn:

Kjære venner av demokrati og folkestyre, kjære alle dere som har møtt fram her i dag på tross av regnværet.

Først vil jeg takke for invitasjonen. Det er viktig for oss i SU og i SV å stille opp og gi vår støtte til eksiliranere i Norge sin kamp mot overgrepene til det iranske regimet, og jeg er glad for å kunne være her og vise min motstand mot urettferdigheten vi er vitne til.

I dag hører vi igjen rapporter om at det iranske folk samler seg for å demonstrere mot det ulovlige valget og det undertrykkende regimet i Iran. Det har gått nesten en måned siden valgløgnen til regimet i Iran ble annonsert den 12. juni, og reaksjonen fra det iranske folket, både i Iran og i eksil over hele verden, var umiddelbar. Tusener har trukket ut i gatene og vist sin motstand mot valgfusk og mot regimet. De har blitt møtt med kraftige tiltak for å stoppe demonstrasjonene. Over 1000 mennesker har blitt arrestert, det er meldt om bruk av tortur, tvungne tilståelser og drap på politiske aktivister.

Men denne gangen ser vi en mer utholdende og standhaftig folkebevegelse i Iran som ikke vil gi seg. I Norge og i alle andre land har vi en plikt til å fordømme de overgrepene det iranske regimet står bak, og til å gi vår støtte og solidaritet til den folkebevegelsen som jobber for forandring og demokrati i Iran.

Motstanden mot regimet i Iran har vært stor lenge. For 10 år siden viste regimet sin egen frykt for kritikk da de stengte en reformvennlig avis. Det er en handling av et regime som er usikker på sin egen støtte og legitimitet i befolkningen. Studentopprøret som fulgte kvelden den 9.Juli 1999 viste et folk som ikke ville akseptere å bli fortalt hva de kunne skrive og mene. I år har vi sett en bredere og sterkere folkelig bevegelse, og vi ser eksiliranere over hele verden engasjere seg.

Demonstrasjonene og slagordene som blir ropt fra hustak i Teheran og etter hvert mange steder i Iran bør ikke tolkes som bare støtte til Moussavi. Det bør heller tolkes som et enormt ønske om demokrati og folkestyre i deres hjemland.

Studentopprøret i 1999 ble slått ned, med de samme virkemidlene som alltid; vold og frykt. Det har vært nyttige verktøy for diktatorer gjennom århundrer, over hele kloden. Det iranske regimet forsøker seg nå på den samme gamle taktikken, og advarte tidligere i dag om at alle forsøk på å styrte regimet vil bli møtt med hard hånd. Men det det iranske regimet ikke har regnet med, det er motet og viljen til det iranske folket til å kjempe for demokratiet.

Mulighetene for å mobilisere folk er også blitt mye bedre på de ti siste årene, mens det har blitt vanskeligere å undertrykke demokratiske krefter. I hele dag har en kunnet se oppdateringer fra Iran gjennom Twitter og andre sosiale medier, på tross av regimets harde anstrengninger for å ødelegge for politiske aktivister.

Politimakten til Iran har siden den ”islamske revolusjonen” i 1979 stått i motsetning til folkemakt, og så langt har politimakten vært sterkere. Men det iranske folks mot, vilje og evne til å mobilisere gir håp om at den tiden snart kan være forbi.
Nå må vi kreve en frigivelse av de politiske fangene, det må bli slutt på arrestasjonene, på torturen, på steiningen og all den undertrykkinga som regimet står bak.

La oss fortsette å holde fokus på Iran. La statsledere over hele verden kjenne at verdens folk ikke vil ti stille når det blir møtt med urettferdighet. Vi må fortsette å støtte våre kamerater i Iran.

Takk for meg!

Gufs fra fortida

Jeg har en stor del av hjertet mitt i Latinamerika, etter at jeg først bodde ett år i Venezuela som 17-åring, og så har jobbet som fredskorpser for SU i Colombia og El Salvador for drøyt to år sida. Det har vært fantastisk å følge utviklinga der de senere åra, hvor millioner av mennesker har tatt skrittet ut av analfabetismen, hvor folk mobiliseres til kamp for sine interesser og hvor demokratiet utvikler seg i retning av mer folkestyre, åpenhet og deltakelse.

Meldingene om kuppet i Honduras har truffet meg som et kaldt slag i magen. Skal historia få gjenta seg, skal folkelig mobilisering i Latinamerika igjen slås tilbake av de militære, med støtte fra en overklasse som ser sine interesser trua?

I går holdt jeg en liten appell på en spontanmarkering foran Stortinget for å vise motstand mot kuppet. Legger den ut her også:

Kjære venner av demokratiet,

Det vi nå er vitne til i Honduras bringer fram fæle minner fra ei tid vi håper vi har lagt bak oss. Ei tid da de militære styrte Latinamerika, med støtte fra USA, og stikk i strid med ønskene til folk på hele det latinamerikanske kontinent.

SU og SV har lange tradisjoner for å samarbeide med folkebevegelser og sosialistpartier i Latinamerika. Nå ser vi at våre allierte i Honduras er på gatene i Tegucigalpa, San Pedro Sula og andre byer og demonstrerer mot kuppmakerne.

I går meldte TeleSUR at det fryktes at presidentkandidaten til SVs samarbeidspartner, venstrepartiet UD, også er kidnappet, men det er vanskelig å slå dette fast med sikkerhet. Vi følger situasjonen nøye, og gir vår støtte til folket og de demokratiske kreftene i Hoduras. Det er nå erklært generalstreik i Honduras, og fagbevegelse og småbrukerbevegelsen Via Campesina er blant de som mobiliserer. Denne spontanmarkeringa her i Oslo handler om å stå sammen med folket i Honduras, i kravet om at det skal være folket, ikke de militære, som skal velge sine ledere.

Mange i Honduras lever nå i frykt. Det har vært kraftige sammenstøt mellom motstandere av kuppet og hæren. De nasjonale tv-kanalene gir en svært partisk og kuppvenlig dekning av det som skjer. Utenlandske kanaler som CNN er blokkert på kabelnettet, og den eneste kilden folk har på alternativ informasjon er via internett eller familie som bor i utlandet som videreformidler det internasjonale media sier.

Det er viktig at verden nå står samla i fordømmelsen av kuppmakerne i Honduras, og nekter å anerkjenne den innsatte presidenten.

Jeg vil til slutt utfordre den politiske høyresida her i Norge, den høyresida som er så raske til å rope ut om "udemokratiske tendenser" når kommersielle TV-stasjoner ikke får fornya konsesjonen, eller når folket gjennom folkeavstemninger får endre grunnloven, om å fordømme kuppmakerne i Honduras, og på det sterkeste kritisere pressesensuren som er innført.

Mens vi venter på det, fortsetter vi å ha våre øyne på Honduras, og kreve at det kun er folket som skal kunne velge sine ledere og at den folkevalgte presidenten gjeninnsettes.

Takk for meg

La rettferdigheten vinne

Akhtar Chaudry, stortingspolitiker for SV, holder appell til støtte for Abbas og Fozia, som ikke kunne delta fordi de sitter i kirkeasyl. De store bildene av dem gjorde likevel at vi som demonstrerte følte nærhet til dem.

I dag var jeg på demonstrasjon til støtte for søskenparet Abbas og Fozia Butt. De er 23 og 24 år gamle, og har bodd 17 år i Norge. Nå bor de i kirkeasyl for ikke å bli tvangssendt til Pakistan, et land de knapt kjenner.

Abbas og Fozia kom til Norge da de var 3 og 4 år gamle og har bodd her hele livet, med unntak av tre år midt på 90-tallet. De tre årene førte til at de mistet oppholdstillatelsen, men det fant de ikke ut før i 2001. Moren deres gikk da i skjul, men ble i 2005 tvangsreturnert til Pakistan, på tross av medisinske råd. Moren var hjertesyk, og døde i 2007 i Pakistan hvor hun ikke lenger fikk behandlingen hun hadde fått i Norge. Abbas og Fozia står alene igjen, med en usikker framtid. For norske utlendingsmyndigheter vil straffe dem for den feilen mora deres gjorde da de var barn.

Abbas og Fozia har hele tiden gått i norsk barnehage og skole, de har jobbet og utdanna seg i Norge. Men nå skal de sendes ut av landet, fordi moren deres begikk en alvorlig feil da hun sendte barna til Pakistan på 90-tallet.

Det finnes ingen rettferdighet i at barn kan straffes for foreldrenes feilgrep på denne måten. Abbas og Fozia må få bli i Norge, hvor de hører hjemme. Det er her de har vennene sine, studiene sine, og livet sitt. I Pakistan har de ingenting.

Jeg skammer meg over at det er sånn i Norge i dag at noen skal måtte gå i kirkeasyl for å forhindre at den norske stat skal utføre overgrep og urettferdighet. Derfor vil jeg takke alle som kjemper for rettferdighet for Abbas og Fozia, og særlig Maral Houshmand som leder Støttegruppa for Abbas og Fozia.

Stå på og ikke gi opp kampen for rettferdighet! Dere kjemper for et mer solidarisk og humanistisk Norge, et sånt Norge som jeg vil bo i.

TV2 løper nazistenes ærend

Den siste uka har jeg to ganger stått på Karl Johan og ropt "Ingen nazister i våre gater". Da NorgesPatriotene demonstrerte mot en antirasistisk demonstrasjon på fredag, og da TV2 inviterte Holocaust-fornekteren og nazi-ikonet David Irving. I tillegg har Vigrid fått godkjent Stortingslista si. En skremmende uke...

Høyreekstremismen er på frammarsj. Og jammen får de mye taletid også, særlig i TV2.

Fredag mobiliserte Antirasistisk Senter og om lag 30 andre organisasjoner, inkludert SU, til markeringa "Stopp muslimhetsen". Som antirasister kan vi ikke akseptere at folks hudfarge eller religiøse identitet skal føre til at folk blir spytta på, mobba eller fryst ut, og dessverre ser vi at altfor mange muslimer nå opplever at nettopp det skjer.

Når 30 organisasjoner samler flere hundre til en markering for å få ut budskapet sitt, skulle man tro at det ville vekke medienes interesse. Men interessen var ikke akkurat overveldende.

Inntil de høyreekstreme meldte sin ankomst. Da NorgesPatriotene og noen som kalte seg Stopp islamiseringen, totalt 6-7 personer anført av nynazisten Øyvind Heian, lagde en motdemonstrasjon midt inne i vår demonstrasjon, da strømmet media til. 7 høyreekstreme var alt som skulle til for å sikre mediedekning for skremmende ekstremistisk propaganda.

Arne Tumyr fikk på TV2 sammenligne dagens innvandring med nazistenes invasjon i Norge i 1940. - I en forsvarssituasjon er det klart at da har vi nøyaktig den samme situasjonen som vi hadde i 1940-1945. Da hadde vi valget om å enten underkaste oss disse overgriperne eller å gripe til våpen, sa Tumyr til TV2.

At mediene heller bevilger taletid til høyreekstreme som tar til orde for å gripe til våpen mot innvandrerbefolkninga, er oppsiktsvekkende. At det dessuten fører til at det antirasistiske budskapet drukner, er veldig trist.

Men TV2 hadde mer snadder på lager.

Tirsdag inviterte de Holocaust-fornekteren og nazi-ikonet David Irving til Norge. TV2 syntes visst at det var så viktig å la denne historieforfalskeren få komme til orde i den norske offentligheten, at de likeså greit betalte både reise og hotelloppholdet for Irving.

For de av dere som måtte mene at dette er en sak som handler om ytringsfrihet og Irving og andre høyreekstremes rett til å ytre seg:

Å slippe til i store nasjonale medier er forbeholdt noen veldig få mennesker. Det kalles naturligvis ikke sensur når ingen medier plukker opp en pressemelding fra SU. Det er heller ikke sensur å la være å invitere Holocaust-fonektere til Norge på nyhetsbyråets regning. Det er heller ikke sensur å la de som arrangerer en demo med flere hundre deltakere få komme til ordet, i stedet for å la de 6-7 høyreekstreme gjøre det.

TV2 bør både skamme seg, gå i seg sjøl og reflektere rundt hva slags debattklima de legger til rette for.

Vi er inne i den verste økonomiske krisa sia 1930-tallet. La oss bare håpe at verden har lært siden da.

Gi MUFerne ei framtid

Jeg hørte Høyre på politisk kvarter på P2 i dag morges og satte brødskiva i halsen. I identitetskrisas krampetrekninger angrep Høyre en av de sterkest prøvede gruppene i Norge, MUFerne. De kunne love at om Høyre vinner valget får ikke MUFerne opphold i Norge. 10 år gamle barn, født og oppvokst i Norge skal sendes rett ut, til Irak, om Høyre vinner valget.

MUFere er betegnelsen på den lille gruppa med irakiske kurdere som har levd 10 år i usikkerhet i Norge, med beskjeder og kontrabeskjeder om opphold og utkastelse, opphold og utkastelse. MUF står offisielt for "Midlertidig Uten Familiegjenforening/Fornyelse", men i praksis har disse menneskene erfart at det best kan oversettes til "Menneske Uten Fremtid".

På SVs landsmøte i mars feiret vi at SV hadde fått gjennomslag for at MUFerne skulle få bli. For det var slik vi tolket formuleringene fra Regjeringa om at de skulle få ny vurdering med sikte på varig opphold. Nå viser det seg imidlertid at MUFerne må fortsette et liv i stor usikkerhet. Signalene fra Regjeringa er nå at behandlingen kan ta ytterligere 3 år til.

Det er Arbeiderpartiet på sitt verste. Og Høyre lar altså ikke sjansen gå fra seg til å sparke enda hardere på de som allerede ligger nede: De slår fast at de ca 200 menneskene dette gjelder skal sendes rett tilbake til Irak om Høyre vinner valget.

Barns tilknytning til Norge skal ikke tas hensyn til. At mange barn er født her, snakker norsk bedre enn noe annet språk og ikke kjenner noen andre enn sine lekekamerater, lærere og venner i Norge, det skal ikke være til hinder for utkastelse. At dette er brudd på Barnekonvensjonen bryr de seg nok ikke om. Det at MUFerne er vel integrerte med mange helnorske venner og støttespillere, og at de i årevis har bidratt til det norske samfunnet, det spiller heller ingen rolle for Høyre.

Høyre er et parti i krise, med dalende oppslutning og identitetskrise. Greit nok, jeg skjønner at det er vanskelig for dem. Men de trenger vel ikke gang på gang å vise så tydelig at de er Norges slemmeste parti for det?

Nå håper jeg bare at Arbeiderpartiet, som har latt solidariteten bli liggende langt nede i skuffen etter at de kom inn i Arbeids- og Inkluderingsdepartementet, ikke føler seg "pressa" til å komme Høyre i møte og gjøre situasjonen enda mer usikker for MUFerne...

Tamilenes framtid

Nå er jeg tilbake i Oslo etter noen dager på påskefjellet uten internett, strøm og vann. Jeg har gått lange skiturer hver dag, og gang på gang har tankene mine gått til tamilene som har brukt påskeferien til å demonstrere og sultestreike her i Oslo. De frykter for sitt folks framtid. Det er på høy tid at verden får opp øynene og begynner å handle mot overgrepene på Sri Lanka.

Det siste jeg gjorde før jeg dro på fjellet var å holde en appell på markeringa deres onsdag i forrige uke. Rakk ikke legge den ut før jeg dro, mer her er den:

Kjære venner og medmennesker,

Det gjør meg vondt å stå her i dag. Massakrene på Sri Lanka har pågått i uker og måneder. Det er grusomt lenge. Jeg skulle inderlig ønske at ingen av oss trengte å være her i dag, at noen for lenge sia hadde klart å sette foten ned mot de overgrepene som den sri lankesiske regjeringa nå begår mot den tamilske befolkningen.

Like politiske og sosiale rettigheter, uavhengig av språk og etnisitet er en menneskerett. Dette er en rett som ikke kan fjernes med militær maktbruk. Den ekstreme maktbruken vi er vitne til på Sri Lanka i dag, kan aldri bringe en slutt på konflikten, for uten rettferdighet får vi heller ingen fred.

Men stadig oftere ser vi at militær makt blir tatt i bruk, også mot sivile, for å nekte folk deres rettigheter, for å hindre rettferdighet. I en verden der USA sin alenegang har ført til at folkeretten har blitt svekket, er det den sterkestes rett som rår. Og stater over hele verden har utnyttet dette for å undertrykke minoriteter i eget land, og begår overgrep mens verdens ledere ser en annen vei. Vi er samla her i dag for å vise at vi ikke kan akseptere det.

De grunnleggende årsakene bak krigen på Sri Lanka er tamilenes rettmessige krav om selvbestemmelse, politiske rettigheter og en lik behandling fra staten, uavhengig av etnisitet og ikke minst språk. Det er en politisk konflikt. Da må konflikten løses nettopp politisk, og ikke med våpen.

Sosialistisk Ungdom krever at Sri Lankas regjering settes under økonomisk press for at massakrene skal stanses. Økonomisk bistand utgjør et viktig bidrag til statsbudsjettet på Sri Lanka, samtidig som regjeringen ha rustet opp militærapparatet kraftig. Norge må fryse pengestøtten til Sri Lanka, for å presse regjeringa til å stoppe krigføringa. I stedet må Norge bruke pengene til hjelp for krigsofrene og gjenreising i de tamilske områdene.

Mitt viktigste budskap til dere her i dag, det er at dere står ikke alene. Det kan være vanskelig for mennesker som ikke kjenner noen annen verden enn trygge Norge å fullt ut fatte de lidelser som verdens tamiler går igjennom akkurat nå, men det at dere er her i dag, det at dere dag etter dag demonstrerer og kjemper for rettferdighet i deres land, DET vekker en sterk solidaritet blant norske barn, voksne og ungdom og blant alle folk. Og ikke bare det. Deres kamp og standhaftighet gir også andre undertrykte folk et ansikt, dere bidrar i en global kamp mot urettferdighet.

Vi står her i dag SAMMEN, for å kreve rettferdighet på Sri Lanka. Kampen fortsetter. Jeg håper dere føler solidariteten fra alle oss som står sammen med dere i kravet om rettferdighet.

Takk for meg.

Hvem er trusselen?

Har ikke fått lagt ut noen tanker om bomturen til Strasbourg. For bomtur ble det. De 24.000 politimennene, for ikke å si politisoldatene, som var satt inn for å "opprettholde ro og orden" under Nato-toppmøtet, viste seg mye mer opptatt av å stoppe oss fredelige demonstranter enn det mindretallet med bråkmakere som også tok turen.

Bussen med skandinaviske fredsaktivister som jeg var med nedover møtte sperrede veier og ble nekta å kjøre av hovedveien mot Strasbourg. Til slutt ble vi nødt til å stoppe på en rasteplass og ta beina fatt. Men det tok ikke mange meterne før helikopterne flakset over oss, og plutselig kom en kolonne med 8 politibiler med fulle blålys. 40 pansra politifolk hoppet ut og stilte oss opp på rekke. Det var en helt absurd opplevelse. 50 demonstranter med morratrøtte tryner, omringa av 40 topptrente og velutstyrte politi, midt ute på et jorde på den tyske landsbygda.

Dette kunne vært en god historie som vi kunne flirt litt av og syntes at var morsom. Men det er den ikke. Den norske delegasjonen kom aldri fram til demonstrasjonen i Strasbourg. I stedet gikk vi ei mil til nabobyen Kehl og deltok i et tog med 8.000 andre fredelige fredsaktivister. Tusenvis av politifolk med vannkanoner, pansra kjøretøy og tåregass på innerlomma sørga for at vi aldri fikk kryssa Europabroa over til Strasbourg. For enda det ikke var en eneste demonstrant med brostein i sekken, ingen hissige eller skremmende aktivister, så var det en jernring av politi vi ble møtt med.

I Strasbourg var situasjonen en annen. Kompiser jeg har prata med som var der forteller om politi som passivt sto og så på at svartkledde tullinger tente på bygninger. Vandaler som ikke er representative for fredsbevegelsen i det hele tatt, men som fungerer som nyttige idioter for makta, fikk ture fram. I halvannen time, lenge nok til at verdenspressen fikk bildene sine av opptøyer og bråk, lenge nok til at dette ble bildet på fredsbevegelsen og Nato-motstanden, lenge nok til at vi tusenvis som ble holdt borte fra begivenhetenes sentrum ble glemt, sto de bare og så på.

For det var tydeligvis ikke dem politiet var satt inn for å stoppe. Det var oss.

Det er ikke en morsom historie at folk forbys å ha politiske ytringer fra sine egne balkonger, at fredsaktivister nektes å nå fram til demonstrasjonene og at noen tilsynelatende har planlagt at hele den europeiske fredsbevegelsen skal bli seende ut som en gjeng vandaler. Det er ganske skremmende.

Demokrati på is!

Nå sitter jeg på bussen nedover mot Strasbourg. 22 timer rullende seminar skal tilbakelegges før vi kommer fram til byen som huser NATO-toppmøtet i disse dager. Jeg er en av 50.000 demonstranter som vil vise min motstand mot NATOs angrepskrig, opprustning og imperialisme.

Til å ”passe på” oss har tyske og franske myndigheter tromma sammen 25.000 politifolk. Innbyggerne i Strasbourg har fått beskjed om å fjerne fredsflagg og andre politiske ytringer fra sine balkonger og ellers i det offentlige rom. De har fått forbud mot å huse demonstranter og må gå rundt med egne ID-kort for at politiet skal vite hvem de ikke skal trakassere, og flere deler av byen er sperret av. Jeg har demonstrert med hundretusener av engasjerte mennesker i byer som Athen, San Salvador og Guatemala City, titusener i Malmø, København og Oslo. Det overveldende flertallet av demonstranter er fredelige folk, med store smil, morsomme slagord og et glødende engasjement for rettferdighet, fred og folkestyre. Det skremmer meg at myndighetenes voldsmakt mobiliseres mot oss, og at ikke en gang innbyggerne i Strasbourg får lov til å ytre sin motstand mot krig fra sine egne balkonger. Ordføreren i Strasbourg har protestert og bedt om at ytringsfriheten respekteres og mange har pekt på at ikke en gang Berlusconi forbød protestbannere fra folks vinduer under G20-toppmøtet i Genova i 2001, da 1 million europeere viste sin motstand mot en urettferdig verdensorden.

Mange ting i Europa går i gal retning. I mange land ser vi at en stadig mer fascistisk høyreside vinner oppslutning, og også i de statsbærende partiene ser vi nå en aksept for å mobilisere voldsmakt mot fredelige demonstranter, innføre mer overvåkning og begrense folks ytringsfrihet. Det holder ikke å bortforklare det hele med at store demonstrasjoner også tiltrekker seg kriminelle uromakere. Det vi ser nå er at sterke krefter forsøker å gjøre hva de kan for å stoppe et folkelig engasjement og uskadeliggjøre fredsbevegelsen.

Nyt bildene!

Har lagt inn link til SUs flickr-konto i høyremargen.

Når jeg blir litt sliten, Regjeringa gjør noe dumt, jeg ikke lykkes med å få fokus på de sakene jeg vil, når døgnet har for få timer eller jeg bare rett og slett trenger en pustepause så pleier jeg gå inn på Flickr-kontoen, smile over de fine SU-stundene som er foreviga der, og så får jeg ny energi til å ta i et tak igjen.

Enjoy!

Stand up for Palestine!

I dag har jeg fått besøk på kontoret av tre jenter som har lagd sin egen aksjonsgruppe som en reaksjon mot Israels massakre i Gaza. De kaller seg Stand Up og er i full gang med å trykke plakater, male banner, spre løpesedler og mobilisere til en makering på søndag.

De inviterer til minnestund for ofrene i Gaza med appeller, slideshow og sittned-aksjon.

-Selv i krig finnes det regler, men vi har sett at Israel bryter alle reglene som finnes. Det må vi reagere mot. Vi vil bare ha rettferdighet, sier Nisrin, Hanan og Sasha.

Det vil jeg også. Så jeg møter opp på søndag, og håper at mange andre gjør det samme.


STAND UP FOR PALESTINE
foran Stortinget
Søndag 1.februar kl 16-17

Boikott Israel - fritt Palestina!

I dag var jeg og 2000-3000 andre på demonstrasjon i Oslo sentrum, mot Israels massakre på Gazastripa. Det var en verdig og fredelig markering hvor nordmenn og palestinere sto side om side i sin fordømming av Israel.

Når man tar til orde for å faktisk handle og gjøre noe i møte med urett, så får man ofte kritikk. Jfr kommentaren til forrige post. Men når jeg krever boikott av Israel er ikke det noe jeg har kommet på i desperasjon, men gjennom nøye overveielse av hva som faktisk kan bidra til mer rettferdighet og fred både for palestinere, men også for israelere og andre folk i Midtøsten.

Jeg tror det mest uproduktive man kan gjøre om man ønsker en fredelig utvikling i Midtøsten, er å tillate Israel å ture frem i strid med folkerett og alle humanitære prinsipper, og gjentatte ganger lære Israel at de kan gjøre hva som helst uten å møte reaksjoner. Dette har vært det internasjonale samfunnets taktikk altfor lenge, og har ført til at Israel har utbygget et apartheidsystem som i følge FNs utsendinger er verre enn det vi så i Sør-Afrika, og at de tillater seg å gjennomføre staidg grovere massakre mot den palestinske sivilbefolkningen. Dette vil ikke opphøre før vi setter foten ned og viser at Israel ikke lenger vil møte aksept for dette.

Etter en ukes tid med israelske massakre og offentlig debatt mener jeg det er påfallende hvordan det er Israelvennene som ikke setter seg inn i situasjonen, mens vi som kritiserer Israel tvert i mot har tall, statistikk og anerkjente kilder som FN og Amnesty International å vise til.

Å rettferdiggjøre Israels grove massakre ved å henvise til Hamas' raketter er absurd. Mens Israel så langt har drept over 457 palestinere har Hamas bare drept 4 israelere. Mens Israel har skadet over 2000 palestinere har Hamas bare skadet et tjuetalls israelere.

Mens Hamas ikke drepte en eneste israeler under våpenhvileavtalen drepte Israel over 20 palestinere på Gazastripa, og dobbelt så mange på Vestbredden.
Tallene varierer etter hvilke kilder du bruker, ettersom Israel på tross av avtalen har fortsatt stengningen av Gaza og nekter journalister og internasjonale organisasjoner adgang til Gaza. Den israelske organisasjonen Btselem, som av Israel nektes adgang til Gaza og dermed har vanskeligheter med å føre sin statistiskk melder også om israelske drap under våpenhvilavtalen.
De bekrefter også at ingen israelere er drept av Hamas under våpenhvileavtalen.

Vil til slutt tipse dere om en uttalelse fra Amnesty International fra 5.november i år, som sier en del om hvordan våpenhvileavtalen har artet seg.

Jeg vil ikke beskyldes for å ikke sette meg inn i virkeligheten, når det kommer til Palestina. Det er ingen tvil om at det er Israels okkupasjon og totale forakt for menneskeliv og internasjonal rett som er hovedproblemet. Det må omverdenens politikk snart begynne å bære preg av.