Øynene på Iran

I går markerte iranere over hele verden 10-årsdagen for studentopprøret 9.juli 1999. Da demonstrerte studenter mot at regimet forbød en opposisjonell avis. Årets valg har vist en enda mye sterkere bevegelse mot regimet, som fortsatt markerer seg. I går holdt jeg appell på demonstrasjon utenfor den iranske ambassaden i Oslo. Den var omtrent sånn:

Kjære venner av demokrati og folkestyre, kjære alle dere som har møtt fram her i dag på tross av regnværet.

Først vil jeg takke for invitasjonen. Det er viktig for oss i SU og i SV å stille opp og gi vår støtte til eksiliranere i Norge sin kamp mot overgrepene til det iranske regimet, og jeg er glad for å kunne være her og vise min motstand mot urettferdigheten vi er vitne til.

I dag hører vi igjen rapporter om at det iranske folk samler seg for å demonstrere mot det ulovlige valget og det undertrykkende regimet i Iran. Det har gått nesten en måned siden valgløgnen til regimet i Iran ble annonsert den 12. juni, og reaksjonen fra det iranske folket, både i Iran og i eksil over hele verden, var umiddelbar. Tusener har trukket ut i gatene og vist sin motstand mot valgfusk og mot regimet. De har blitt møtt med kraftige tiltak for å stoppe demonstrasjonene. Over 1000 mennesker har blitt arrestert, det er meldt om bruk av tortur, tvungne tilståelser og drap på politiske aktivister.

Men denne gangen ser vi en mer utholdende og standhaftig folkebevegelse i Iran som ikke vil gi seg. I Norge og i alle andre land har vi en plikt til å fordømme de overgrepene det iranske regimet står bak, og til å gi vår støtte og solidaritet til den folkebevegelsen som jobber for forandring og demokrati i Iran.

Motstanden mot regimet i Iran har vært stor lenge. For 10 år siden viste regimet sin egen frykt for kritikk da de stengte en reformvennlig avis. Det er en handling av et regime som er usikker på sin egen støtte og legitimitet i befolkningen. Studentopprøret som fulgte kvelden den 9.Juli 1999 viste et folk som ikke ville akseptere å bli fortalt hva de kunne skrive og mene. I år har vi sett en bredere og sterkere folkelig bevegelse, og vi ser eksiliranere over hele verden engasjere seg.

Demonstrasjonene og slagordene som blir ropt fra hustak i Teheran og etter hvert mange steder i Iran bør ikke tolkes som bare støtte til Moussavi. Det bør heller tolkes som et enormt ønske om demokrati og folkestyre i deres hjemland.

Studentopprøret i 1999 ble slått ned, med de samme virkemidlene som alltid; vold og frykt. Det har vært nyttige verktøy for diktatorer gjennom århundrer, over hele kloden. Det iranske regimet forsøker seg nå på den samme gamle taktikken, og advarte tidligere i dag om at alle forsøk på å styrte regimet vil bli møtt med hard hånd. Men det det iranske regimet ikke har regnet med, det er motet og viljen til det iranske folket til å kjempe for demokratiet.

Mulighetene for å mobilisere folk er også blitt mye bedre på de ti siste årene, mens det har blitt vanskeligere å undertrykke demokratiske krefter. I hele dag har en kunnet se oppdateringer fra Iran gjennom Twitter og andre sosiale medier, på tross av regimets harde anstrengninger for å ødelegge for politiske aktivister.

Politimakten til Iran har siden den ”islamske revolusjonen” i 1979 stått i motsetning til folkemakt, og så langt har politimakten vært sterkere. Men det iranske folks mot, vilje og evne til å mobilisere gir håp om at den tiden snart kan være forbi.
Nå må vi kreve en frigivelse av de politiske fangene, det må bli slutt på arrestasjonene, på torturen, på steiningen og all den undertrykkinga som regimet står bak.

La oss fortsette å holde fokus på Iran. La statsledere over hele verden kjenne at verdens folk ikke vil ti stille når det blir møtt med urettferdighet. Vi må fortsette å støtte våre kamerater i Iran.

Takk for meg!