Årstad videregående skole

Det har vært en hektisk helg! Har ikke rukket å legge ut saken jeg hadde planlagt fra torsdagens besøk til Årstad videregående skole i Bergen, så her kommer den.

Årstad er en svær yrkesfagskole midt i Bergen sentrum. Mellom blokker og kontorbygg ligger noen svære betongklosser som rommer over 1000 elever, og som for mange av dem er veien rett inn i yrkeslivet. Målet for de fleste er å gå to år på Årstad, for så å gå ut i lære og få seg fagbrev.

Men i møte med finanskrisa har vi over lengre tid sett at det er noen som rammes mer enn andre. Arbeidsløsheten er nå 3 ganger så høy blant ungdom under 30 år, som i resten av befolkninga. Og blant de som rammes hardest er ungdom på yrkesfag som mister lærlingplassene sine.

På Årstad snakka jeg med en del av dem som skal ut i lære fra høsten av. De er bekymra. Når vi veit at det i august i fjor var om lag 8.000 elever av de som søkte lærlingplass som ikke fikk det, omtrent 2 av 5, så kan alle forstå at det må gjøres noe drastisk med lærlingordninga. Og med finanskrisa haster det mer enn noen gang. Det skjønner de som går på yrkesfag, og det er på tide at flere politikere også skjønner det.

SU fikk på landsmøtet i helga gjennomslag for at SV vil jobbe for en lærlingreform, og ikke minst lovfeste retten til lærlingplass. Det gjør SV til det partiet som har best politikk for lærlinger.

På bildet ser dere meg og en av de elevene jeg fikk snakka med. Isselin som går førsteklasse på Design og Håndverk viser meg en kjole fra Fretex som hun er i ferd med å sy om til å bli råstilig. Jeg skulle gjerne hatt litt mer enn en drøy time på Årstad, så kanskje hun kunne lært meg noen triks...

Landsmøteekstase?

Nå er vi inne i tredje dag på SVs landsmøte. Det er lange debatter, utålmodige journalister, korte netter og masse engasjement. Og en tid til ettertanke.

Sist jeg var på landsmøte var for 4 år sia, før valget i 2005. SV surfa høyt på meningsmålingene, Bondevik og Jern-Erna kjørte Norge i grøfta, 100.000 mennesker var arbeidsløse på tross av gode økonomiske tider, privatiseringa var på frammarsj i skolesektoren, kommuneøkonomien var rasert, Norge var i krig i Irak og Afghanistan. Med god grunn var det en samla fagbevegelse, fredsbevegelse, kvinnebevegelse, elevbevegelse og lokale folkelige aksjoner som krevde et regjeringsskifte. Og SV kunne ikke stille seg på sidelinja.

I dag er situasjonen en annen. SV stoppa privatskoleloven og ga elevene gratis læremateriell, norske soldater er trukket ut av Irak, kommunene er tilført milliarder, den største velferdsreformen i nyere tid, barnehagereformen,har blitt virkelighet. Jeg kunne fortsatt. Det er ingen tvil om at SVs regjeringsdeltakelse har vært bra for vanlige folk i Norge.

Men likevel er det ikke gitt at SV vil fortsette å få gjennomslag, med mindre enda flere stemmer på oss.

Arbeiderpartiet er et drittparti. De har ikke skjønt alvoret av klimakrisa. De tråkker på asylsøkere og nye landsmenn for å hevde seg i den offentlige debatten. De mangler ambisjoner. De har brukt årtier i regjering på å IKKE gjennomføre barnehagerevolusjon, gratis skolemateriell, likestilling for homofile og heterofile ekteskap, eller tiltak for å opprettholde norske klimaforpliktelser.

Uten et styrka SV og et enda tøffere trykk enn i dag fra miljøbevegelse, fagebevegelse, studentbevegelse, kvinnebeveglse og fredsbevegelse, så hjelper det ikke at SVere er villige til å regjere. Et Arbeiderparti som styrker seg på bekostning av SV vil være en enda mer effektiv bremsekloss for den radikale politikken vi vedtar nå i helga, og det er det lærere, ungdom, damer, innvandrere, industriarbeidere, studenter og mange flere som vil tape på.

Landsmøter er til for å bygge hverandre opp, og det begynner store og små SVere å bli veldig gode til. Men på tross av det noen journalister kaller landsmøteekstase vet vi godt at SV ikke er et parti som går i regjering for enhver pris. Vi må ha gjennomslag for de sakene som er viktigst for SV, og for framtida. Og det skal vi klare!