Med denne ukas landsmøte på Hamar er min tid som SU-leder fullført. Det har vært to fantastiske år, fulle av inspirerende øyeblikk og hendelser, og med helt fantastiske kamerater og kolleger å samarbeide med rundt i hele Norge. Og landsmøtet viste at vi sammen har lykkes med å bygge en sterkere organisasjon som står godt rustet til en ny periode med andre dyktige mennesker på toppen. Lykke til til dere alle!
torsdag 24. juni 2010
lørdag 19. juni 2010
SUs 23. ordinære landsmøte LIVE
Live fra SUs 23. ordinære landsmøte:
fredag 18. juni 2010
Frihet, rettferdighet og solidaritet
Noe av det jeg gleder meg mest til på landsmøtet er å høre Gaza-farer Randi Kjøs sin hilsningstale. For de av dere som ikke får muligheten til å høre henne: sjekk ut denne videoen og føl hva solidaritet handler om.
mandag 14. juni 2010
Kjøpe, kjøpe, kjøpe
Denne fant jeg i shoppingpassasjen mellom Torggata og Storgata. Det passa bra. Når man spaserer rundt i Oslo er det ganske slitsomt hvordan reklametårnene og reklamestativene tvinger seg på deg fra alle kanter, for ikke å snakke om de reklameoverdragne bussene og trikkene. Det finnes ikke grenser for hva jeg bør kjøpe, hvor tynn jeg bør være eller hvilke behov jeg ikke ante at jeg hadde... Gleder meg til sørlandsfrihet med svaberg og tresnekker uten billboards og reklameflagg =)
Litt street art håper jeg imidlertid å støte på også på sørlandet. For de av dere som er med i SU: I disse dager dumper et rykende ferskt nummer av Kraftverk ned i postkassa di! Med artikkel om street art og mye anna moro du kan slappe av i sola med =) Helt gratis.
mandag 7. juni 2010
Tid for rettferdighet
Heltene i Støttegruppa for Abbas og Fozia arrangerte demonstrasjon foran Stortinget i dag for å legge press på norske myndigheter til å gi de to ungdommene Abbas og Fozia opphold i Norge. Jeg holdt appell, sånn cirka det dere kan lese under:
Kjære dere som har møtt fram her i dag, kjære venner av rettferdighet, menneskerettigheter og medmenneskelighet. Kjære venner av Abbas og Fozia.
For nøyaktig ett år sia så sto jeg her på demontrasjon og kjente sinnet bruse i meg, over den uretten som Abbas og Fozia ble utsatt for. Jeg kunne ikke tro at i det Norge som jeg verdsetter så høyt, så kan noen akseptere at disse ungdommene blir tvunget inn i kirkeasyl. Og det er nesten ufattelig å stå her i dag, ett år etter. Og vite at ett år har gått, og at Abbas og Fozia fortsatt hver eneste dag må leve med den samme uretten som da. At de i over ett år, hver eneste dag har våkna i den samme kirka. At de hver eneste kveld har lagt seg med den samme usikkerheten som opprører meg og alle dere som har møtt fram her i dag så sterkt.
Jeg føler både raseri og skam når jeg ser hvordan våre utlendingsmyndigheter behandler ungdom som er vokst opp i Norge. Når jeg ser hvordan politikere og byråkrater forsøker å gjemme seg bak et firkanta regelverk for å rettferdiggjøre at Abbas og Fozia får den behandlinga vi nå er vitne til. Ei behandling som ikke er Norge verdig!
Men ingen henvisninger til regelverk, til domstoler eller til byråkratiet kan frigjøre norske politikere og utlendingsmyndigheter fra ansvaret. SV har lenge kjempa for en rettferdig, human og solidarisk asylpolitikk. Det som rammer Abbas og Fozia er det motsatte. Formuleringene vi har kjempa fram om at man skal ta menneskelige hensyn i asylpolitikken er ingenting verdt om ikke vi klarer å få utlendingsmyndighetene til å ta til fornuft og gi Abbas og Fozia opphold!
Abbas og Fozia har bodd 18 år i Norge. Det er her de har lært å sykle og hoppe paradis. Det er her de har gått gjennom pubertet og fjortisår, sine første forelsker, og det er her de har alle sine nære vennskap. Det er her i Norge de har tatt utdanning, fått seg jobber, så vidt fått starta på et voksenliv. Og det er her alt dette har blitt tatt i fra dem, i det de ble tvunget inn i kirkeasyl for over ett år sia.
Abbas og Fozia må få bli i Norge, hvor de hører hjemme. Det er her de har vennene sine, minnene sine, og livet sitt. I Pakistan har de ingenting.
Jeg skammer meg over at det er sånn i Norge i dag at noen skal måtte gå i kirkeasyl for å forhindre at den norske stat skal utføre overgrep og urettferdighet. Derfor vil jeg takke alle dere som kjemper for framtida til Abbas og Fozia. Den kampen er ikke bare av uvurdelig betydning for Abbas og Fozia. Den er også av stor betydning for Norges framtid. Dere kjemper for et mer solidarisk og rettferdig Norge, et sånt Norge som jeg vil bo i. Takk for den kampen dere fører og ikke gi dere!
Lenge leve Abbas og Fozia, i et soldarisk og rettferdig Norge.
søndag 6. juni 2010
NATO på dødsleiet

NATO på dødsleiet
Israels militære angrep i Middelhavet er ikke bare et grovt folkerettsbrudd. Det setter USAs NATO-lojalitet på prøve. Og USA har valgt side – for Israel, mot Tyrkia og NATO. Det må få konsekvenser for Norges sikkerhetstenkning.Da Israel natt til mandag 31.mai satte inn sine fremste militære elitestyrker og bordet fremmede lands skip i internasjonalt farvann, begikk de et grovt brudd mot folkeretten. Når spesialsoldatene i tillegg tok flere sivile liv og kidnappet borgere fra bortimot 50 ulike land og tvang dem til kai i Israel for internering og fengsling, dreier det seg om en svært alvorlig provokasjon. Angrepet på det tyrkiskregistrerte skipet Mavi Marmara og drapet på mange tyrkiske statsborgere kan, hvis man legger folkeretten til grunn, forstås som en krigserklæring mot Tyrkia, slik Fafo-forskerne Mark Taylor og Morten Bøås har slått fast i en kronikk i Dabladet etter angrepet.
Tyrkia er et NATO-land. Et angrep på Tyrkia er et angrep på alle NATO-land, i følge NATO-paktens artikkel 5. Paradoksalt nok er det at Israel angrep en sivil nødhjelpskonvoi og drepte sivile fredsaktivister, for en formildende omstendighet å regne i NATO-sammenheng. Likevel må det diskuteres om mandagens angrep kunne utløst artikkel 5 og brakt alle NATO-landene i krig mot Israel. 3.juni skrev Fafo-forskerne Bøås og Taylor at hendelsen ville tvinge USA til å velge Tyrkia foran Israel. Men utover i uka har det blitt stadig klarere at USA gjør det motsatte. USA forsvarer Israels angrep og avfeier at det er problematisk med militære angrep i internasjonalt farvann. For å sitere visepresident Joe Biden: - So, what’s the big deal here?
Vel, jeg kan utbrodere i timevis hva som er problemet. Men det som bør bekymre USA og også det norske forsvaret mest er følgende: Israel har med sitt angrep sørget for en effektiv undergraving ikke bare av folkeretten, noe som strengt tatt er mer alvorlig for Norge enn for USA, men også av hele NATO-alliansen. Hvis artikkel 5 kun gjelder når det tjener USAs interesser, eventuelt styrker en amerikansk administrasjons oppslutning på hjemmebane, så er NATO-medlemskapet forholdsvis ubrukelig for Norge. Jeg kan forestille meg mange scenarier hvor kostnaden for USA vil være større ved å beskytte Norge, enn ved å se bort fra NATO-medlemskapet og for eksempel inngå avtaler med Russland som ivaretar amerikanske interesser, men slettes ikke norske.
SU har lenge argumentert for at det er naivt å tro at NATO-medlemskapet skal gi Norge sikkerhet i dagens verden. Helt siden NATO ble stiftet har det vært en allianse som har eksistert for å opprettholde vestlige, først og fremst amerikanske, interesser. De siste årene har vi sett at NATO fremfor alt har blitt en angrepsallianse, og USAs avvisning av Tyrkia etter mandagens israelske angrep gjør det tydelig for enhver at forsvaret av NATO-territorium ligger langt ned på lista over prioriteter for NATO.
Men støtte til kriger i Irak, Afghanistan og Palestina gjør verden til et mer usikkert sted, og Norges sikkerhetsstrategi kan aldri bygge på at vi skal være med og øke motsetningene mellom land og folk på kloden. For at det norske forsvaret skal være rustet til å klare nye og voksende sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge ønsker SU et nordisk forsvarssamarbeid. Det norske forsvars hovedoppgave skal og bør være forsvar av norsk territorium. NATO-medlemskap er en stadig dårligere forsikring for nettopp det.
Overklassens klassekrig
"Det finnes klassekrig, ja. Men det er min klasse, overklassen, som lager krig. Og vi vinner."
Dessverre har han rett. Det kan verdens sultende, verdens barnearbeidere, verdens underbetalte og undertrykte alle skrive under på.
I Norge er det ikke så ofte klassekampen framstår som en krig. Mange tenker nok at de harde slagene ble et tilbakelagt stadium for en åtti års tid sia. Likevel skjer det at man bli overraska. Som da jeg i kveld kom over denne saken, hvor en streikevakt som forsøkte å forhindre streikebryteri ved å sperre av innkjørselen til bedriften som var i streik, ble meid ned av sjefens datter i firmaets bil. Makan.
torsdag 3. juni 2010
Bakvendtland
"... fotgjengeren skal ha trosset bilistens advarsler og holdt stø kurs over fotgjengerfeltet. - Dette var en bevisst provokasjon, som dessverre gjorde sammenstøtet uunngåelig, hevder bilistens advokat. Da bilisten skyflet liket inn i bagasjerommet, oppdaget han at fotgjengeren hadde en kvesset Leatherman i lomma, i tillegg til å bære en "Reis kollektivt"-button på en fremskutt plass på genseren".
Kommentarer er overflødige.
tirsdag 1. juni 2010
Heia LO!

mandag 31. mai 2010
Send Norges fregatter til Middelhavet - dette er piratvirksomhet

Endelig har UD fått bekrefta at nordmennene er uskadd, men de nektes fortsatt all kontakt med dem.
En lang og fæl dag går mot slutten. Jeg kjenner de 3 norske fredsaktivistene på Freedom Flotilla, og skulle egentlig vært med sjøl. Det gjør vondt å sitte her hjemme og vite at Israel aktivt bruker sitt informasjonsmonopol til å drive psykisk terror mot de pårørende til alle de 700 fredsaktivistene som var med i konvoien. Selv om Israel vet utmerket godt hvilke aktivister som er døde og hvem som lever, nekter de å opplyse om det. Mange tusen mennesker rundt om på kloden går ei søvnløs natt i møte, der de frykter for sine kjære. Mine tanker går først og fremst til Espen, Nidal og Randi og familiene deres, men også til alle de andre menneskene rundt om i 50 land som hadde sine kjære på båtene og nå ikke vet om de er blant de drepte.
Midt i den følelsen av raseri, opprørthet og oppgitthet som jeg opplever har jeg tenkt mye på hvordan vi kan reagere mot Israel. Når de border utenlandske skip i internasjonalt farvann kan det forstås som en krigshandling. Det er tross alt den israelske hæren som står bak, ikke noen tilfeldige israelere. Verdens fjerde største militærmakt har forbrutt seg mot det mest elementære prinsippet i internasjonal havrett. Hadde jeg vært tyrker ville jeg nok oppfatta det som en krigserklæring. De har gått til militært angrep på et tyrkisk skip i internasjonalt farvann og drept flere tyrkiske statsborgere. Slikt kan utløse storkrig. Som Jan Egeland sier: Det er bare Israel og Nord-Korea som kunne gjort noe sånt.
En annen assosiasjon jeg får er piratvirksomheten i Aden-bukta, der det ikke er sjeldent at internasjonale skip blir borda. Men der er ikke formålet å forhindre nødhjelp i å nå fram til en befolkning i humanitær krise, tvert om er formålet å sikre inntekter til den sultende befolkninga. Mens piratene i Aden-bukta er voldelige Robin Hoods er Israel det motsatte. I Aden-bukta var Norges svar da norske borgere ble kidnappet at vi sendte den norske marinen og våre fregatter for å trygge norske skip. Nå er Espen, Randi og Nidal i beste fall kidnappet, i verste fall drept. Israel nekter oss å få vite det.
I Middelhavet bør kanskje svaret være at vi setter inn den norske marinen og norske fregatter for å trygge internasjonale hjelpesendinger til Gaza?
Vi vet hvertfall at Israel ikke kjenner noen forpliktelse overfor folkeretten. Det virker som at det bare er ett språk de forstår. Militær makt.
torsdag 27. mai 2010
Skabbdyr
Det er mange ukvemsord som melder seg i hjernen min når jeg nå er vitne til hvordan NHO Service driver på. De er banditter, det er rett og slett det de er. Jeg har skrevet før her på bloggen om den hårreisende framgangsmåten deres i sykepleierstreiken i vinter. Der de misbrukte døde mennesker, til de pårørendes høylytte protester, til å prøve å tvinge fram tvungen lønnsnemd. Og til slutt lyktes.
Nå er de på fare igjen, og nå både bryter de norsk lov og utviser den mest forkastelige moral.
Streiken i renholdsbransjen handler om å kreve anstendig lønn for underbetalte arbeidsfolk som gjør en svært viktig jobb. I SU gir vi vår fulle støtte til de streikende. Men arbeidsgiversida viser en total mangel på respekt for de som jobber hver dag og skaper de verdiene som arbeidsgiverne lever så godt på. Vi er nå vitne til at NHO Service tar i bruk sine bandittmetoder og gjør seg skyldige i streikebryteri for å forsøke å undergrave renholdsarbeidernes kamp for anstendighet og ei lønn og leve av.
Når mellomledere i bedriftene blir satt til å gjøre jobben de streikende skulle gjort, sånn at de på toppen slipper å merke konsekvensene av streiken, så er det ingen tvil om at det er streikebryteri som foregår. Vi ser også at innleie av renholdere fra andre NHO-bedrifter som ikke er i streik, finner sted ved flere streikerammede bedrifter. Skurkene i NHO Service er på kant med loven når de på denne måten setter inn streikebrytere for å undergrave streiken.
Et hovedpoeng med å streike er å vise hva som skjer dersom en yrkesgruppe slutter å gjøre jobben sin. Slik kan samfunnet som helhet innse hvor avhengige man er av at yrkesgruppa får ei lønn som fortjent og faktisk stiller på jobb. At NHO Service nå nekter renholdsarbeiderne denne retten er både moralsk forkastelig, skittent spill og i strid med norsk lov!
onsdag 5. mai 2010
Når selv Arnold forstår...

Gjennom hele min oppvekst har Arnold Schwarzenegger vært muskelmannen som holder seg til enstavelsesord og som sliter med å lage lange setninger. Eller setninger i det hele tatt. Nå er det mye som har skjedd med Arnold de siste årene, men jeg blir likevel litt overraska når han i motsetning til Erna Solberg, Siv Jensen og Jens Stoltenberg står fram som den som skjønner enkel logikk. Det mest overraskende er vel ikke at Arnold forstår, men at så mange av Norges fremste politikere ikke gjør det.
Oljeutstlippet i Mexicogulfen truer med å ødelegge alt fra sårbare og unike naturreservater, til tusenvis av menneskers arbeidsplasser. Døde havskilpadder skyller opp på stranda, Obama og redningsmannskapene står maktesløse på bakken, og oljelensene klarer ikke å stå i mot vær og oljesøl. Vi er vitne til den verste oljekatastrofen i USAs historie. Katastrofen bør få mange flere enn Arnold Scwarzenegger til å tenke nytt.

Mandag uttalte han at:
- Man går gjennom denne enorme mengden studier og forskning og er til slutt overbevist om at det er trygt. Men så slår man på TV-en og ser denne enorme katastrofen, og da tenker man: Hvorfor skal vi ta risikoen? Risikoen er mye større enn det er verdt.
For en gangs skyld har The Terminator helt rett. Jeg har selv vært på tur med oljeindustrien og vært vitne til deres latterlige strategi: Inviter ungdomspartilederne på middag på fin restaurant, gi dem mye gratis alkohol og bruk hele kvelden på å fortelle oss at det ikke finnes noen risiko. Strek i regninga for dem at jeg akkurat den kvelden kjørte leiebil og var edru. Det blir latterlig patetisk å fornekte virkeligheten og late som at det ikke finnes noen risiko, når alle kan skru på TVen og se at katastrofer skjer. Selv når alle regna sannsynligheten for det som så liten, at det ikke en gang finnes noen beredskapsplan.
Det er skammelig at Erna, Siv og Jens vil slippe oljeindustrien til i de vakreste, mest sårbare områdene av norsk natur, i Lofoten, Vesterålen og Senja. Og det er respektløst at de er villige til å sette alle de eksisterende arbeidsplassene i regionen på spill. Fiskerne i Louisiana gråter. De har taklet stormer, orkaner, svart hav og svingninger i bransjen. Men nå tvinger oljekatastrofen dem i kne. Det er ei framtid vi ikke kan utsette norske fiskere for.
I Lofoten, Vesterålen og Senja går kampen for naturen og kampen for arbeidsplassene hånd i hånd. For framtida er fornybar, og skal vi overleve må vi ta bedre vare på de fornybare ressursene naturen gir oss.
lørdag 1. mai 2010
Gratulerer med dagen, kamerater!

Kjære kamerater, kjære alle dere som har møtt opp her i dag for å markere 1.mai
Det er en stor glede å stå her på Elverum i dag og markere 1.mai på hjemlige trakter. 1.mai er en dag som alltid fyller meg med glede, med energi og med kamplyst. For sjelden føler jeg samholdet mellom folk sterkere enn på 1.mai. Det er nesten noe berusende i det å vite at akkurat i dag er vi ikke bare oss hundre her i Elverum som markerer, nei, vi står sammen med ikke tusenvis, ikke hundretusener, ikke millioner, men flere hundre millioner andre mennesker, akkurat i dag, og markerer 1.mai. Og akkurat i år har jeg gleda meg ekstra mye til å føle på dette samholdet. For vi trenger det, om vi skal vinne noen av de utrolig viktige kampene som ligger foran oss.
Vi veit at kvinner i full jobb bare tjener 85 prosent av det menn gjør. Damer må jobbe 5 og en halv time mer i uka enn menn med like lang utdanning som oss, for å tjene like mye. Hovedårsaken er at typiske kvinneyrker er systematisk lavere verdsatt enn typiske mannsyrker. Det er en skam. For det er ikke sånn at en hjelpepleier eller barnehageassist gjør noe mindre viktig enn en heismontør eller elektriker. At sjukepleiere gjør en mindre viktig jobb enn en maskiningeniør.
Faktisk er det sånn at en viktig grunn til at kvinner taper lønnskampen er nettopp fordi deres jobber er så viktige. Mens heismontørene har streika seg til ei skikkelig lønn, sitter mange damer i praksis uten noen mulighet til å bruke arbeidsfolks viktigste våpen for å få lønna opp. I det sjukepleiere og hjelpepleiere legger ned arbeidet får de høre at kampen er over før den har begynt, fordi noen kan dø når de ikke går på jobb. Det burde bety at arbeidsgiver automatisk må heve lønna. Dessverre er det ikke sånn. Tvert i mot fører tvungen lønnsnemd til at kvinner sakker akterut i lønnskampen. I SU og SV mener vi at ingen yrkesgrupper kan fratas streikeretten og at tvungen lønnsnemd må bli forbudt!
Nå er det brudd i forhandlingene mellom kommunene/stat og fagbevegelsen. SUs holdning er klar. I år må likelønn stå i sentrum i lønnsoppgjøret, både for lavtlønte kvinner og for kvinner med utdanning, og regjeringa må legge penger på bordet for å få kvinnelønna opp.
Men lønnsøkning er ikke alene nok. Mens kvinners inntog i arbeidslivet skulle sikre kvinner økonomisk sjølstendighet, gjøre det mulig for kvinner å gå fra voldelige menn, og sørge for at vi kan stå på våre egne bein, ser vi at ufrivillig deltid fortsatt er et stort hinder for mange damers uavhengighet. For sjøl om du tar alle ekstravaktene som tilbys får du ikke huslån på ei kvinneinntekt med ansettelse i 57 prosent stilling. Heltid må være en rettighet, deltid en mulighet. I SU og SV går vi inn for at alt arbeid utover stillingsbrøken du er ansatt på skal gi rett til overtidsbetalt. Sånn kan vi bekjempe at arbeidsgivere spekulerer i å ansette folk på for små stillinger, for å få mer lydige arbeidere.
Små stillingsbrøker skaper usikkerhet og uforutsigbarhet. Når vi i dag markerer 1.mai stiller vi oss i en lang tradisjon med kamerater som har kjempa viktige kamper mot nettopp usikkerhet, uforutsigbarhet og urettferdighet. Noen ser på 1.mai mest som en dag som bør markeres for å minnes de kampene som en gang fant sted, og noen forsøker å hevde at 1.mai har utspilt sin rolle. De tar feil.
I dag markerer alle SUs lokallag 1.mai. Hundrevis av ungdommer har stått tidlig opp og lagd 1.maifrokoster rundt over det ganske land. Og det trengs. For vi ser at det er ungdommen som rammes hardest av useriøse arbeidsgivere, at ungdom som vil ut i arbeidslivet sliter, at regjeringas skolepolitikk gir ungdom på yrkesfag dårlige muligheter, og at det er ungdom som rammes av arbeidsløshet når finanskrisa nå har utvikla seg til ei djup økonomisk krise.
Finanskrisa og den økonomiske krisa vi nå ser er skapt av den globale overklassen, av finanseliten, men det er ikke de som må betale regninga for den. Over hele fjøla ser vi at det er vanlige folk, og særlig ungdom, som rammes hardest av krisa.
I Norge har vi takla krisa godt. Takket være god politikk, der det satses på å holde folk i jobb, ved å bruke penger i offentlig sektor i stedet for lite målretta skatteletter til de rikeste, er arbeidsløsheten forholdsvis lav på 3 prosent. Men likevel er det en ting som virkelig bekymrer. Og det er ungdomsledigheten. Den er nemlig ikke på 3 prosent, men på 8, altså nesten tre ganger så høy. I Spania er ungdomslediheten på 40 prosent og i mange andre europeiske land er den også urovekkende høy.
SU krever at ungdom under 25 år skal få tilbud om arbeid eller utdanning innen 3 måneder. Fordi vi trenger at ungdom er med og bidrar til samfunnet, og fordi vi vet at det å gå lenge arbeidsløs fratar folk trua på seg sjøl og gjør det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet.
Men en sånn ungdomsgaranti gjør ikke noe med årsakene til problemet. Grunnen til at finanskrisa kunne skje, og grunnen til at det er vanlige folk som rammes, er at vi har et økonomisk system som gir de rike med store penger, makt og frihet til å ta enorm risiko på vegne av oss alle. Uten at vi på demokratisk vis kan stille dem til ansvar for det, og uten at vanlige folk har noe vi skulle ha sagt om utviklinga. Kapitalismen er grunnleggende udemokratisk og sørger for at det alltid er vanlige folk som får svi når systemet møter seg sjøl i døra.
Som jeg starta med å si er 1.mai en dag hvor vi her på Elverum, og kamerater andre steder i hele Norge, står sammen med arbeidsfolk verden over for å føle på samhold og for å inspirere hverandre til å kjempe for en mer rettferdig verden. Den internasjonale arbeiderbevegelsen går ei viktig tid i møte. Tidligere tider har vist oss hva økonomisk krise kan føre til av fattigdom, elendighet og angrep på arbeidsfolks rettigheter. I går advarte LO-leder Roar Flåthen mot at stor ungdomsledighet gir grobunn for ekstremisme. Når jeg ser fascistiske bevegelser i land som Ungarn, Italia og Tyskland vinne oppslutning går det kaldt nedover ryggen på meg. Det sammer skjer når jeg leser en del av de rasistiske kommentarene som florerer på norske nettsamfunn og blogger. Arbeiderbevegelsen må være den viktigste kraften for å sikre samhold mellom folk på tvers av kulturer, grenser og land.
Jeg vil oppfordre dere som har møtt fram her i dag, enten dere er med i et politisk parti, ei fagforening, eller bare føler en tilhørighet til arbeiderbevegelsen, om en ting. Når vi møtes igjen om ett år, vil jeg at alle med hånda på hjertet kan si at dere har gjort noe for å gjøre Norge til et mer inkluderende samfunn. At dere har blitt kjent med en nyinnflytta familie i nabolaget. At dere aktivt har satt dere ved siden av innvandrere og asylsøkere på bussen. At dere har heva stemmen mot rasistiske eller fordomsfulle ytringer. Kampen mot rasismen må kjempes hver dag, av hver enkelt av oss.
fredag 30. april 2010
Gratulerer med dagen!
Tankene går til 1.mai 2007 som jeg feira sammen med mange hundretusen mennesker som fylte San Salvadors gater. Alle med røde skjorter, smil om munnen, håp i hjertet og FMLN-flagg. Nå 3 år etter har folket i El Salvador tvunget høyresida på defensiven, FMLN har vunnet presidentmakten og alle barn i El Salvador har fått rett til gratis skolegang. Men landet har også vært ramma av orkaner og jordskjelv. Og høyresidas kupp i nabolandet Honduras, og det påfølgende kuppstyret som har gjort Honduras til et av verdens farligste land for journalister, gjør mange salvadorianere bekymra for framtida.
I Norge kan man få inntrykket av at de politiske skillelinjene er små. Klassekampen skriker ikke mot deg like tydelig som i El Salvador. Høyresida tør ikke være åpne om hva deres idealer vil ha av konsekvenser for vanlige folks velferdstilbud og arbeidsrettigheter. Alle partiene gir inntrykk av å være opptatt av rettferdighet, sosial likhet og trygghet. Høyresida framstiller det som at deres støtte til Norges rikeste, skattelettene og skattehullene de bidrar til, ikke står i motstrid til vanlige folks interesser. Av og til kan man bli gal av at norske politikere legger seg på en så lik retorikk som mulig, uansett hva de mener.
Da er det fint å kunne jobbe litt internasjonalt. Ofte får det fram skillene. Som når høyresida inviterer kuppmakere fra Venezuela og nære allierte av Honduras' nye skrekkregime til Norge for å prate om menneskerettigheter.
Men også her i Norge er det utrolig hvor mye høyresida faktisk ønsker å rive ned av det arbeidsfolk har bygget opp. Høyre og FrP har gått inn for endringer i arbeidsmiljøloven som vil gi arbeidsfolk 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke - uten overtidsbetalt! De vil gjøre det enklere å ansette folk på midlertidige kontrakter, og sånn frata arbeidsfolk trygghet, forutsigbarhet og muligheten til å få seg huslån. I tillegg til at de gjennom lovendringer altså vil gjøre det lettere for sjefene å utnytte arbeidsfolk, så har FrP i sine alternative budsjetter gått inn for å kutte pengene til Arbeidstilsynet. Det betyr fritt fram for bedriftseiere og sjefer til å angripe arbeidsfolks rettigheter. Det er å tråkke på den kampen som mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre har kjempa, for at arbeidsfolk skal ha respekt, trygghet og ei rettferdig lønn.
Både av solidaritet med folk andre steder i verden, og for rettferdighet her i Norge, er det utrolig viktig at vi fortsetter å markere 1.mai. Det er ingen andre dager som gir meg mer energi til å fortsette kampen for rettferdighet, frihet, likhet og sosialisme. Og jeg vet at i El Salvador, i Palestina, i Colombia og i Ungarn, har jeg kamerater som står sammen med meg akkurat denne dagen. Kampen er lokal, nasjonal og internasjonal, og den skal vinnes =)
God natt.
torsdag 29. april 2010
Hvite fjær - svart høne
Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland har skapt en glede med bismak. Det er jo godt nytt at Norge får avklart sine grenser. Særlig for folk i nord er det et stort framskritt å få grensespørsmålet avklart, og avtalen åpner for fruktbart samarbeid i nord. Når det likevel er en glede med bismak handler det om at det hersker liten tvil om at kappløpet om oljeutvinning i nordområdene har vært en viktig motivasjonsfaktor for enigheten.
NRK ringte meg opp tirsdag kveld med spørsmål om hva som var min reaksjon på saken. Jeg svarte at her er det grunn for alle de norske partiene til å roe ned. At ethvert parti som har gitt sin tilslutning til Norges klimaforpliktelser og til 2gradersmålet møter seg selv i døra om man nå kaster seg på et uhemma oljeeventyr i Barentshavet. Når han spurte meg om SVs rolle sa jeg at i møte med en stadig mer aggressiv oljeindustri trenger vi mer enn noengang et SV med makt. Men NRK-mannen syntes hvis ikke dette var særlig interessant. Han ville absolutt ha meg til å si at SV ikke kunne sitte i Regjering om det ble oljeboring i Barentshavet. Jeg sa at et hvilket som helst norsk parti er nødt til å forholde seg til norske klimaforpliktelser og at det innebærer at man ikke kan ha noen full åpning i Barentshavet. Og at dette er en sak som er mye større enn forhold i den rødgrønne regjeringa, at den har et mye lengre tidsperspektiv, og dessuten ikke bare handler om innenrikspolitikk i Norge, men om verdens klima. Vi vet at dersom vi skal klare å hindre for mye klimagasser i atmosfæren, om vi skal klare å stoppe temperaturøkningene på 2 grader, så må 1/4 av de olje- og gassforekomstene vi alt kjenner til bli liggende under overflaten.
NRK-mannen ville ikke gi seg. Hva om det så blir full åpning, kan SV sitte i regjering da?
Til slutt sier jeg litt oppgitt:
I ei tid hvor vi ser en oljeindustri som presser på stadig hardere for at Norge skal føre en direkte miljøfiendtlig ofg klimafiendtlig politikk, så trenger vi mer enn noengang et SV med makt. Men selvøflgelig, dersom SV ikke klarer å påvirke i slike spørsmål så kan SV heller ikke sitte i regjering.
Sitatet ble spilt på Dagsnytt kl 07.30. Så kutta NRK ut mitt sitat og kjørte resten av dagen bare at SU-lederen krever at SV trekker seg fra regjering om det blir oljeutvinning i Barentshavet.
Ingenting om at jeg mener dette er en sak med lengre tidsperspektiv enn rødgrønn regjering, større konsekvenser enn norsk innenrikspolitikk, og som gjør at alle norske partier møter seg sjøl i døra. Og resten av mediene fanger opp det NRK sier.
Det er dessverre ganske vanlig at det er journalisten som bestemmer hva som er budskapet ditt, i stedet for at du får bestemme det sjøl. Men om det er noen tvil:
Norge kan ikke i vill iver kaste seg på et oljekappløp i Barentshavet. Fordi det vil føre til økte norske klimautslipp, gjøre det umulig for Norge å overholde sine klimaforpliktelser, og det vil være med på å gjøre målet om å begrense temperaturøkningene til 2 grader stadig mer uoppnåelig. Dessuten vet vi foreløpig altfor lite om hvor sårbare disse områdene faktisk er. Men dette er ikke noe som SV bør være alene om å mene, det er noe både Erna Solberg, Jens Stoltenberg og olje- og energiministeren må konfronteres med. Og DET bør være saken som går verden rundt og som refereres i engelskspråklige medier.
Oljekatastrofen som nå utspiller seg i Mexicogulfen bør også få norske politikere til å tenke seg om.
Bli tilhenger av SUs offisielle Facebook-side!
På under ei uke har vi fått over 1200 tilhengere. Bli tilhenger du også! Trykk på liker-knappen =)
Kom på sommerens vakreste eventyr!
Sommeren nærmer seg og jeg gleder meg som en unge til fri, sol og vennetid. Og det jeg gleder meg aller mest til er SUs sommerleir :)
Det aller fineste jeg gjør i løpet av et år er nemlig å tilbringe ei uke sammen med 300 andre i et sosialistisk sommerparadis. I år er leiren lagt til Utøya, indierockerne Gaspards kommer, SV-helten Audun Lysbakken kommer, du kan lære alt fra salsa til kroppsmaling, spille fotballturnering, møte kamerater fra Nigeria, Colombia, Makedonia og Palestina (inshallah) og diskutere et samfunn uten kjønnsforskjeller og klasseforskjeller =)
Riktig vakkert er det =)
Sett av 27.juli - 1.august, be sjefen om fri eller fortell mamma og pappa at de må dra på familieferie uten deg, og begynn å glede deg allerede i dag!
Vi sees på Utøya til sommerens vakreste eventyr :)
Meld deg på her.
onsdag 28. april 2010
Et kaldt samfunn II

Da kan man jo for det første spørre seg om det har slått han at velferdsstaten også består av hardtarbeidende, omsorgsfulle og dyktige arbeidsfolk? Folk som bryr seg. Som riktignok er underbetalte og mange steder underbemanna, men som gjør en utrolig viktig innsats for at folk skal ha det godt i Norge. For det andre er det vel nettopp de som nekter å bidra til velferdsstaten, som flagger ut formuene sine til Sveits, og sponser Høyre og FrPs valgkamp for at de skal fjerne formueskatten, som ikke bryr seg om andre, og som er de kalde menneskene. Og du får meg ikke til å tro at det er velferdsstatens trygghet som skaper Rimi-Hagens egoisme.
Men det som virkelig fikk meg til å nesten hoppe av stolen, det var at Unge Høyre-lederen mente at vi heller burde se til USA, for der stiller folk opp for hverandre!
Makan til virkelighetsfjern type, tenkte jeg. Det fikk jeg tydelig illustrert da jeg i går kveld så denne saken lyse mot meg på nettavisene. I ulikhetenes USA, der det er opp til hver enkelt å lykkes, og der hvor det ikke finnes noen velferdsstat til å ta vare på folk, der går folk rett forbi en mann som ligger på gata og blør ihjel, fordi han har redda ei gammel dame fra å bli rana. Det er det samfunnet Unge Høyre ønsker seg.
Å angripe velferdsstaten, å mene at enhver får være sin egen lykkes smed, å påstå at politikken har mista sitt innhold og at vi alle har det så godt at det ikke spiller noen rolle om høyresida kommer til makta og at velferden forvitrer, det er kaldt. Det er det som skaper et kaldere samfunn.
tirsdag 27. april 2010
Et kaldt samfunn
Det var interessant. Jeg er ganske lei av at den intellektuelle middelklassen, som Natt&Dag streber etter å være det ytterste uttrykk for, prøver å tvinge på oss en virkelighetsforståelse om at absolutt alle har det så bra i Norge, at motsetningenes tid er forbi, og at ingen trenger å stå opp for sine rettigheter eller kjempe mot urettferdighet. Det er en virkelighetsforståelse som de som har det best tjener på, men som ikke reflekterer det virkelige Norge.
Norge er et klassesamfunn. Folk blir ofte overraska når jeg forteller om dødens klasseskille, som finnes i byen jeg bor i for tida. I Oslo kan jeg sette meg på T-banen, kjøre ca 12 minutter fra øst mot vest, og så stiger forventa levealder med 12 år! Mens den delen av vår godt voksne befolkning som har lett tilgang til media klager over at de ikke får lov til å jobbe etter at de fyller 70 år, er det faktisk sånn at 4 av 10 nordmenn ikke klarer å stå i jobb til de når pensjonsalderen en gang. 40 prosent av oss blir uføretrygda før vi kommer så langt.
Vi har et arbeidsliv i Norge hvor den intellektuelle middelklassen med frie jobber og makt til å bestemme over sin hverdag har det veldig fint. Hvor overklassen, som eier folks arbeidsplasser, som har frihet til å investere der hvor prisveksten er størst, som kan flagge ut lønnsomme arbeidsplasser, som kan tvinge prisene opp på boligmarkedet, og som kan ansette utenlandsk arbeidskraft på luselønninger, bare har det bedre og bedre og bedre. Men det er bare halve virkeligheten. For veldig mange andre er arbeidslivet prega av ubekvem arbeidstid, usikre ansettelser, ufrivillig deltid, mangel på overtid, seksuell trakssering både fra overordna og kunder, fysisk og psykisk slitsomt arbeid, lite trygghet og forutsigbarhet og liten mulighet til å bestemme sjøl over arbeidshverdagen. Stadig mer finurlige kontrollsystemer stjeler tid fra de viktige oppgavene, og folk opplever at de løper på jobb, at de ikke får gitt den omsorgen de bør, at de ikke strekker til, og at det aldri er nok folk på jobb.
Vi har et arbeidsliv som sliter ut folk, lenge før de når pensjonsalderen. Da er ikke problemet at folk har det så godt at de ikke gidder å engasjere seg. Kanskje er det tvert i mot den avmaktsfølelsen man dag ut og dag inn går og kjenner på, som er hinderet for at flere engasjerer seg for forandring. Det skaper avmakt å oppleve at du ikke har noe du skulle ha sagt for om arbeidsplassen din legges ned. At dine ideer til hvordan oppgaver kan utføres bedre, aldri blir lytta til. At planene du hadde lagt for helga bare må skrinlegges, fordi sjefen plutselig ringer og vil at du skal jobbe, og du vet at dersom du sier nei kan det føre til at han slutter å ringe og at du mister inntekta di. Hver dag opplever folk å stange hodet i klassesamfunnet. Det er ikke rart om det skaper avmakt.
Heller enn påstander om at alle har det for bra, trenger vi en diskusjon om hvordan folk kan få større makt over livene sine, sånn at alle opplever at det å ha meninger, å ta standpunkter og å engasjere seg faktisk kan føre til at ting endres. At det gir resultater.
tirsdag 20. april 2010
Høyre - for ulikhet og ufrihet
Konservative som de er, syns de tydeligvis at det er fint at menn i liten grad tar ut foreldrepermisjon. De syns det er fint at kvinner med barn bruker 2,5 timer mer på husarbeid, hver eneste dag, enn det mannen deres gjør. De liker tydeligvis at det å få barn er ei felle for kvinner, som gjør at de stopper opp i karriere- og lønnsutviklinga, at de får mindre fritid, mindre penger og dessuten blir mindre lykkelige. Mens menn derimot får karrierehopp, lønnsvekst, mer fritid og blir lykkeligere når de får barn.
For det er faktisk dette som er virkeligheten i Norge i dag. Kvinner mister frihet ved å få barn, både økonomisk frihet og fritid. Hovedgrunnen til det er at det er kvinner som er omsorgspersoner, mens menn blir forsørgere, i en vanlig norsk familie. Ikke i alle, men i de fleste. Og for de familiene som vil gjøre det annerledes, som vil at mannen skal være omsorgsperson og kvinna være forsørger, stikkes det kjepper i hjula. Mange menn sier de opplever at arbeidsgiver ikke legger til rette for at de kan ta ut foreldrepermisjonen. At det ikke er forventa, og at mange arbeidsgivere motsetter seg det og sier det er vanskelig å få til. Mange menn opplever at de har liten frihet til å utvikle seg som omsorgspersoner.
Dette er ganske kjipe ting, som har prega det norske samfunnet over lang, lang tid. Men, den gode nyheten er at vi har funnet et middel som bedrer denne situasjonen på veldig kort tid, som gir menn frihet til å utvikle seg som omsorgspersoner, som gir kvinner bedre mulighet til å henge med i lønnsutviklinga og bevare mer av både sin økonomiske frihet, sin karriereutvikling og fritida si. Det er dessuten god grunn til å tro at det vil føre til at kvinner i fruktbar alder vil bli mindre diskriminert på arbeidsmarkedet. Dette vidundermiddelet er prøvd ut andre steder, med gode resultater. Det er forska på og man har anslått hvilken effekt det vil få. Og man er i gang med omstillinga.
Vidundermiddelet heter pappakvote, og det handler om at en del av foreldrepermisjonen forbeholdes far. Sånn blir far gående lenger hjemme, han blir bedre kjent med ungen sin, får større sjøltillit i forhold til egne omsorgsevner, han blir bedre til å skifte bleier og gjøre husarbeid, og sjefen hans kan ikke forvente noe annet av han enn at han er hjemme når det er hans tur. SV har allerede sørga for at pappakvoten er dobla på den tida vi har vært i regjering, fra 5 til 10 uker. Men målet er en 3-deling, der 1/3 av permisjonen går til mor, 1/3 går til far, og 1/3 går til den som har fått mest smaken på å gå hjemme. Dermed vil alle sjefer se på alle arbeidstakere som like potensielle omsorgspersoner, som uansett vil være borte i månedsvis hvis de får barn. Kvinner vil være kortere borte fra jobb og tape mindre hva gjelder lønnsvekst, og de vil få menn som er bedre til å bidra hjemme.
Dette høres jo nesten for godt ut til å være sant. Og det er litt sånn også. Se bare på tallene:
Før 1993 fantes ingen fedrekvote i det hele tatt. Og kun 2-3 prosent av norske fedre tok ut foreldrepenger. Så ble fedrekvoten innført (4 uker fra 1993, så 5 uker, 6 uker, nå 10 uker). Og vips: Nå tar 9 av 10 fedre ut foreldrepermisjon, og nesten 1 av 5 tar lengre permisjon enn det som er forbeholdt dem. Og jo lengre permisjon de tar, jo større andel tar de av husarbeidet også. (Kilde: Barne- og likestillingsdepartementet).
Det er ikke bare fra Norge vi har tall. Ved å kikke på våre skandinaviske naboer kommer et veldig tydelig mønster til syne: Fedrekvote virker. Det sørger for at fedre tar ut en større del av permisjonen, at de gjør mer husarbeid, og de tallene vi har foreløpig peker også klart i retning av at lønngapet mellom kvinner og menn minsker ved en jevnere deling av foreldrepermisjonen.
Her har vi altså intet mindre enn et vellykka tiltak som faktisk virker når det kommer til å bekjempe noen virkelig kjipe problemer i det norske samfunnet, som fratar både kvinner og menn frihet, og fører til økt ulikhet mellom kjønn.
Og om dere husker dere helt tilbake til starten av bloggposten, så starta jeg med å si at Unge Høyre og Høyres Kvinneforbund rotter seg sammen for å la flere av de kjipe strukturene i Norge bestå. De vil nemlig like så godt sette en stopper for den positive utviklinga som er på gang, og fjerne fedrekvota.
Det er ikke liberalt, det er dypt konservativt. Og det er et tiltak som vi vet hva vil føre til - nemlig større ulikhet og ufrihet i Norge.