onsdag 28. april 2010

Et kaldt samfunn II


Mot slutten av debatten jeg skrev om i går, kom lederen i Unge Høyre med en latterlig absurd påstand. Jeg lar meg ikke overraske av at han mener at velferdsstaten, som arbeidsfolk har kjempa fram og som faktisk gir de fleste en grunnleggende trygghet i hverdagen, er en uting som bør bygges ned. Men argumentasjonen han hadde for hvorfor, fikk meg nesten til å hoppe av stolen: Han er mot velferdsstaten, altså lik rett til velferd for alle, fordi den gjør oss til kalde mennesker. Folk bryr seg ikke om hverandre fordi vi forventer at velferdsstaten skal stille opp i stedet, var Unge Høyre-lederens påstand.

Da kan man jo for det første spørre seg om det har slått han at velferdsstaten også består av hardtarbeidende, omsorgsfulle og dyktige arbeidsfolk? Folk som bryr seg. Som riktignok er underbetalte og mange steder underbemanna, men som gjør en utrolig viktig innsats for at folk skal ha det godt i Norge. For det andre er det vel nettopp de som nekter å bidra til velferdsstaten, som flagger ut formuene sine til Sveits, og sponser Høyre og FrPs valgkamp for at de skal fjerne formueskatten, som ikke bryr seg om andre, og som er de kalde menneskene. Og du får meg ikke til å tro at det er velferdsstatens trygghet som skaper Rimi-Hagens egoisme.

Men det som virkelig fikk meg til å nesten hoppe av stolen, det var at Unge Høyre-lederen mente at vi heller burde se til USA, for der stiller folk opp for hverandre!

Makan til virkelighetsfjern type, tenkte jeg. Det fikk jeg tydelig illustrert da jeg i går kveld så denne saken lyse mot meg på nettavisene. I ulikhetenes USA, der det er opp til hver enkelt å lykkes, og der hvor det ikke finnes noen velferdsstat til å ta vare på folk, der går folk rett forbi en mann som ligger på gata og blør ihjel, fordi han har redda ei gammel dame fra å bli rana. Det er det samfunnet Unge Høyre ønsker seg.

Å angripe velferdsstaten, å mene at enhver får være sin egen lykkes smed, å påstå at politikken har mista sitt innhold og at vi alle har det så godt at det ikke spiller noen rolle om høyresida kommer til makta og at velferden forvitrer, det er kaldt. Det er det som skaper et kaldere samfunn.

10 kommentarer:

  1. Hvorfor juger du så fælt ?
    Klarer du ikke diskutere og ta opp ting uten løgn ?

    Er Høyre og UH mot velferdsstaten ? Hvor har du det fra ? Kan du komme med linker ?

    En annen ting er at Norge har blitt et kaldere samfunn. For ikke mange dagene siden så jeg at en mann hadde blitt slått ned og folk bare passerte uten å hjelpe. Sikker FRPere, ikke sant ?

    Jeg tror det er mye rett i at mange i Norge har den holdningen : "Vet du, jeg betaler så mye i dette landet her at jeg forventer at... " osv.
    Det er en holdning som har kommet. Se på helse. Vi maser om bedre tjenester og de skal komme NÅ. Vi forventer det, for vi betaler for det.
    Se på togene. Vi forventer bedre. Vi betaler jo så mye. Se på veiene og rassikkring. Vi forventer bedre. Vi betaler jo så mye i bilavgifter. Se på skolene som ikke gjør det så bra. Vi forventer mer - vi betaler jo for det.
    Den holdningen er det mange som har.
    Og med rette. Hvorfor betale så mye om vi ikke får noe igjen ?

    At norske arbeidstakere er underlønna er nok en løgn. Se på levestandarden til de som er i 100% jobb i Norge mot sammenlignbare land. Sannheten er at norsk arbeidskraft er så dyr at vi taper stadig mer og mer til rimeligere arbeidsfolk i andre land. Industri er borte, bildeler, møbler, skip, papir - det meste. Dette er IKKE fordi Hagen lagde Rimi og ble rik. Det er fordi industrien ikke klarer å selge til bra nok priser.

    At Hagen ikke vil bidra til Norge er også helt feil og nok en løgn. Han betaler trolig mer skatt i året enn du kommer til å gjøre resten av livet. Og det må han få kjeft for, ikke sant ?
    Han gir gaver til sykehus og forskning, han gir kultur og bygg. Han betaler også skatt her.

    USA. Her igjen viser du at du ikke kan noe som helst. USA er det landet som gir desidert mest til andre. Ikke bare i nødhjelp og uhjelp eller ved katastrofer ( som Haiti, tsunamien, jordskredet i Pakistan osv ), men også i landet sitt. Se på hva lokale kirkegrupper gjør. Hvordan de lager kupongsystemer for at de med lite skal få mat, hvordan bedrifter sponser osv.
    Du vet opplagt ikke noe om dette. Hva gjør vi i Norge, da ? Betaler skatt og gir en slant til TV innsamlinga ?

    La meg spørre deg om du har noe kunnskap overhode, Mali. Hvor mange penger får staten av formuesskatten ? Hvor stor del av statens inntekter er dette ? Og - hvilke andre land har denne skatten ?

    SvarSlett
  2. Jeg var i en debatt på mandag med lederen i Unge Høyre, Henrik Asheim, hvor han klart å tydelig sa at velferdsstaten bør bygges ned. Det kommer som TV på nattogdag.no om ei stund.

    Når det gjelder hvorvidt arbeidsfolk i Norge tjener godt, så er det klart at vi tjener mye bedre enn arbeidsfolk i de aller fleste andre land. Det er ikke noe som har kommet av seg sjøl. Det er et resultat av målretta kamp fra arbeidsfolk som har organisert seg og stått sammen og kjempa fram ei lønn å leve av.

    Likevel er det sånn at jeg kjenner barnehageassistenter som gjør en utrolig viktig jobb, jobber fulltid, og tjener så lite at de ikke får huslån. Sjøl om de kan ha jobba i årevis og ligger på makslønn for barnehageassistenter.

    Da er det noe som er fordelt feil her i samfunnet.

    Når det gjelder industrien finnes det mange eksempler på at lønnsomme arbeidsplasser legges ned. Folk mister ikke jobben fordi de er for dyre til at bedriften går rundt, men fordi eierne er opptatt av å tjene enda mer penger, og har makta til å legge ned lønnsomme arbeidsplasser for å kunne utnytte dårligere stilte arbeidere i andre land i stedet. DET er problemet, og det vil jeg gjøre noe med.

    Når det gjelder formueskatten har jeg ikke nøyaktige tall her, tror det ligger på et titalls milliarder. Det jeg hvertfall er helt sikker på er at det er den mest effektive skatten for å tette skattehull og sikre at også de aller rikeste med de dyreste advokatene som er flinkest til å snike seg unna, blir nødt til å bidra til fellesskapet. Den skatten vil Høyre og FrP fjerne, og jeg kan ikke skjønne anna enn at det er fordi de er kjøpt og betalt av de rikeste menneskene i Norge, som har sponsa valgkampene deres med millionbeløp.

    SvarSlett
  3. Aha - så at man bør justere velferdsstaten ned er altså å være mot velferdsstaten. Jeg tror kanskje verden består av gråtoner og ikke sort og hvit, jeg.

    Det er godt å se at du innrømmer at norske arbeidsfolk har det bedre enn de fleste, i motsetning til åpningsinnlegget ditt.

    Jeg kjenner også folk i barnehage. De har tre års utdannelse og ser at de ufaglærte alltid får lavtlønnstillegg, noe som gjør at det blir mindre og mindre lønnsomt å ta utdannelse. En utvikling jeg i allefall ikke liker.
    Det er sikkert riktig fordelingsmessig at folk tjener forskjellig - men man må på en eller annen måte belønne utdannelse.

    Det er helt riktig at lønnsomme arbeidsplasser legges ned. Det er fordi man ser litt fremover. Se for deg en elektrikker bedrift. Liten bedrift med en person på kontoret og 5 montører som reiser rundt på oppdrag. Bilene er 12 år gamle og må byttes ut snart. Om bedriften da går med 100.000 i overskudd er det lønnsomme arbeidsplasser. Men, når man da må låne 2-3 millioner året etter for å kjøpe nye biler vil rentene ta overskuddet og gjøre at man går med underskudd. Er det da galt å legge ned før man påfører andre evt banken økonomisk skade ?

    At eierne kan flytte på seg er en sannhet. Om de ikke skal få lov til det må man stenge grensene. Og det er ganske alvorlig.
    Eller ser du andre måter å løse det på konkret?

    De rike skal betale skatt. Ikke noe problem. Men, formuesskatten tar ikke de rike. Den tar alle. Elektrikkerselskapet over kan være verdt 5 millioner. Det må eieren betale skatt av og må da få tak i de pengene. Dette er ofte gjort med utbytte. Dette utbyttet svekker bedriften ytterligere.

    Hva er galt med å hoppe over den skatten og heller legge provenytapet på overskuddsbeskattningen av bedrifter ? Da vil man skattelegge bedrifter som går bra og "ta" de som eier noe man tjener på og la de som eier noe som sliter få bedre muligheter.
    Hva er galt med det ?

    SvarSlett
  4. Velferdsstaten gjør nordmenn kalde for eksempel fordi 'alle' regner med at sosialetatene 'tar seg av' naboer som man mistenker har problemer.

    Enn ellers? Har SU noe annet å komme med enn kvalmende moralisme?

    SvarSlett
  5. Kjempegodt sagt Håkon. Er bare redd eller dessverre overbevist om at SU ikke vil ta virkelighetens verden inn over seg.

    SvarSlett
  6. "Folk mister ikke jobben fordi de er for dyre til at bedriften går rundt, men fordi eierne er opptatt av å tjene enda mer penger, og har makta til å legge ned lønnsomme arbeidsplasser for å kunne utnytte dårligere stilte arbeidere i andre land i stedet."

    NRK: SINTEF Raufoss i Oppland har lykkes i å konstruere en robot som klarer å sy en helt nøyaktig søm til puter som brukes i møbler.
    [...]
    - Vil ikke en slik automatisering føre til færre arbeidsplasser?
    - Alternativet er utflagging. Vi mener på lang sikt dette vil styrke arbeidsplassene i et høykostland som Norge.

    Den 'levelige' lønna nordmenn 'kjemper frem' er en velsignelse for det norske høyteknologimiljøet.

    SvarSlett
  7. Etter andre verdenskrig var tiden kommet for å gjenreise Norge. Det politiske landskapet var svært venstrevridd, ved stortingsvalget i 1945 fikk arbeiderpartiet (den gangen svært venstreorientert) 41,0 prosent av stemmene og NKP på ytterste venstre fløy fikk hele 11 prosent. Selv om den første regjeringen etter krigen var en samlingsregjering bestående av alle de store partiene, var scenen likevel satt for den sosialdemokratiske dominansen i norsk politikk i hele etterkrigstiden. I løpet av de siste 50 årene har de sosialdemokratiske ideene fått fotfestet i skolene, universitetene og så å si hele embetsverket. Velferdsstaten sees på i Norge som mer eller mindre et vidunder vi aldri kunne vært for uten, og har mer eller mindre fått æren for hele den norske suksessen etter krigen.

    SvarSlett
  8. Nå snakkes det likevel om at velferdsstaten vil få store problemer med å overleve gjennom de neste 50 årene. Den første tanken man bør gjøre seg opp om det er at kan velferdsstaten da likevel regnes som en suksess? Når det er opplest og vedtatt at systemet ikke er bærekraftig, til tross for at dette lille landet med 4,7 millioner innbyggere er en av verdens største eksportører av olje.

    Det første man må vite om statlige goder er at de undergraver innbyggernes vilje til å jobbe. I Norge er det i dag 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som ikke deltar i arbeidslivet. Det er 1 av 3 potensielle arbeidstakere. Det er et åpenbart paradoks at et samfunn som har utviklet så avanserte helsetjenester som Norge, og har svært lite hardt fysisk arbeid, likevel har færre som møter på jobb enn hva som var vanlig for 50 år siden. Det snakkes fra politisk hold om at velferdsstaten trenger flere hender. Det er et artig resonnement. Hadde noe til meg som individ sagt at jeg trengte flere hender, ville jeg tolket det som at jeg mer eller mindre sang på det siste verset, ettersom jeg ikke lenger var i stand til å forsørge meg selv. Artig nok er det den velferdsstaten vi er i, et aldrende og alvorlig sykt politisk system.

    SvarSlett
  9. Den fremste kritikken som bør fremmes mot velferdsstaten er likevel den delen som dens profeter liker å fremheve mest, den sosiale siden av modellen. Det er kanskje noe hyklersk av meg å kritisere offentlige ytelser da jeg selv har mottatt både offentlig utdanning og studielån, men jeg vil si at de fleste offentlige ytelser mer eller mindre undergraver de viktigste bærebjelkene i samfunnet og korrumperer samfunnsmoralen. De fleste av ytelsene staten gir sine innbyggere ville antagelig vært gale selv om Bill Gates skrev en sjekk for dem hver måned, og nordmenn derved selv ikke trengte å betale skatt for dem.

    Et samfunn uten store sosiale ytelser er ikke det samme som et samfunn uten omtanke og medmenneskelighet. Før velferdsstatens inntog i Norge fylte private fellesskap sentrert rundt familien den samme rollen. Det er mer eller mindre tragisk å se hvordan fremveksten av velferdssystemet mer eller mindre har annektert disse oppgavene fra familien. Området der dette kanskje er aller tydeligst er barneoppdragelse. Stadig flere foreldre ser ut til å tro at de ikke har et ansvar for å oppdra barna sine lenger, og at ansvaret kan legges på staten. 1 av 5 elever går ut av den offentlige skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det ropes om at den offentlige skolen er for dårlig, hvilket den sikkert er, men jeg synes det er enda mer tragisk at foreldrene til disse barna ikke foretar seg noe i løpet av de 13 årene barna går på skolen. Det er rimelig absurd at en forelder i tretten år kan unnlate å registrere at barnet mangler de mest vesentlige ferdigheter for å fungere i samfunnet. Det er ikke lenge siden jeg leste et leserinnlegg fra en oppgitt mor som klagde over at barnet fikk for mye lekser i skolen, og at det derved ikke var nok tid til lek og moro. En temmelig absurd påstand fra den personen som har det fremste ansvaret for at dette barnet skal kunne fungere i samfunnet gjennom hele sitt voksne liv.

    Eldreomsorgen er ikke noe bedre. Eldre som før yndet stor respekt i familien, avslutter livene sine ensomme og forlatte enten hjemme eller på sykehjem. Jeg får alltid en dårlig smak i munnen når jeg hører politikere på venstresiden snakke om at hjelpepleiere skal ha tid til å holde de eldre med selskap. Mener virkelig norsk venstreside at selv ikke dette er en oppgave som tilhører den enkelte familie? Ved sist kommunevalg var det et innslag med en frustrert familiefar som ikke hadde fått omsorgsplass til sin gamle mor, og derfor hadde plassert henne på et hotellrom. Det er ikke et sunnhetstegn for samfunnet at et menneske med nok penger til å leie et hotellrom i en måned ikke har nok hjerterom til å ta sin egen mor hjem til seg selv. Verre er det likevel at vedkommende blir fremstilt som urettferdig behandlet, da staten ikke at hadde kvittet han med byrden det er å ta vare på sin egen familie.

    SvarSlett
  10. Hos ungdommen er bruken av antidepressive medikamenter og psykologitimer i eksplosiv vekst. Det kan ha sammenheng med at mennesker er nødt til å han ansvaret for sine egne handlinger for å kunne nyte livet fult ut. Det er vanskeligere å føle stolthet og uavhengighet når man i mindre grad en kontrollerer utfallet av sitt eget liv. I andre land ser mennesker i lavt lønnsyrker på seg selv som vellykkede fordi de forsørger sin familie og skaper en fremtid for sine barn, i velferdsstaten er dette annektert av det offentlige. I et samfunn som forsøker å gjøre det umulig å feile er også terskelen for å lykkes satt høyere. Velferdsstaten skaper klienter, ikke bare økonomiske, men også sosiale i det den annekterer de viktigste oppgavene i et voksent liv. For mange blir det da vanskeligere å finne en mening med livet.

    SvarSlett