Tid for rettferdighet

Heltene i Støttegruppa for Abbas og Fozia arrangerte demonstrasjon foran Stortinget i dag for å legge press på norske myndigheter til å gi de to ungdommene Abbas og Fozia opphold i Norge. Jeg holdt appell, sånn cirka det dere kan lese under:

Kjære dere som har møtt fram her i dag, kjære venner av rettferdighet, menneskerettigheter og medmenneskelighet. Kjære venner av Abbas og Fozia.

For nøyaktig ett år sia så sto jeg her på demontrasjon og kjente sinnet bruse i meg, over den uretten som Abbas og Fozia ble utsatt for. Jeg kunne ikke tro at i det Norge som jeg verdsetter så høyt, så kan noen akseptere at disse ungdommene blir tvunget inn i kirkeasyl. Og det er nesten ufattelig å stå her i dag, ett år etter. Og vite at ett år har gått, og at Abbas og Fozia fortsatt hver eneste dag må leve med den samme uretten som da. At de i over ett år, hver eneste dag har våkna i den samme kirka. At de hver eneste kveld har lagt seg med den samme usikkerheten som opprører meg og alle dere som har møtt fram her i dag så sterkt.

Jeg føler både raseri og skam når jeg ser hvordan våre utlendingsmyndigheter behandler ungdom som er vokst opp i Norge. Når jeg ser hvordan politikere og byråkrater forsøker å gjemme seg bak et firkanta regelverk for å rettferdiggjøre at Abbas og Fozia får den behandlinga vi nå er vitne til. Ei behandling som ikke er Norge verdig!

Men ingen henvisninger til regelverk, til domstoler eller til byråkratiet kan frigjøre norske politikere og utlendingsmyndigheter fra ansvaret. SV har lenge kjempa for en rettferdig, human og solidarisk asylpolitikk. Det som rammer Abbas og Fozia er det motsatte. Formuleringene vi har kjempa fram om at man skal ta menneskelige hensyn i asylpolitikken er ingenting verdt om ikke vi klarer å få utlendingsmyndighetene til å ta til fornuft og gi Abbas og Fozia opphold!

Abbas og Fozia har bodd 18 år i Norge. Det er her de har lært å sykle og hoppe paradis. Det er her de har gått gjennom pubertet og fjortisår, sine første forelsker, og det er her de har alle sine nære vennskap. Det er her i Norge de har tatt utdanning, fått seg jobber, så vidt fått starta på et voksenliv. Og det er her alt dette har blitt tatt i fra dem, i det de ble tvunget inn i kirkeasyl for over ett år sia.

Abbas og Fozia må få bli i Norge, hvor de hører hjemme. Det er her de har vennene sine, minnene sine, og livet sitt. I Pakistan har de ingenting.

Jeg skammer meg over at det er sånn i Norge i dag at noen skal måtte gå i kirkeasyl for å forhindre at den norske stat skal utføre overgrep og urettferdighet. Derfor vil jeg takke alle dere som kjemper for framtida til Abbas og Fozia. Den kampen er ikke bare av uvurdelig betydning for Abbas og Fozia. Den er også av stor betydning for Norges framtid. Dere kjemper for et mer solidarisk og rettferdig Norge, et sånt Norge som jeg vil bo i. Takk for den kampen dere fører og ikke gi dere!

Lenge leve Abbas og Fozia, i et soldarisk og rettferdig Norge.