På bildet ser dere Jens Soltenberg som var hovedappellant på Hamar, foran et knalltøft banner som elever, blant anna SUerne Alexandra og Victoria, på Arbeiderbeveglsens Følgehøgskolen i Ringsaker hadde laget.
Kjære kamerater, kjære alle dere som har møtt opp her i dag for å markere 1.mai
Det er en stor glede å stå her på Elverum i dag og markere 1.mai på hjemlige trakter. 1.mai er en dag som alltid fyller meg med glede, med energi og med kamplyst. For sjelden føler jeg samholdet mellom folk sterkere enn på 1.mai. Det er nesten noe berusende i det å vite at akkurat i dag er vi ikke bare oss hundre her i Elverum som markerer, nei, vi står sammen med ikke tusenvis, ikke hundretusener, ikke millioner, men flere hundre millioner andre mennesker, akkurat i dag, og markerer 1.mai. Og akkurat i år har jeg gleda meg ekstra mye til å føle på dette samholdet. For vi trenger det, om vi skal vinne noen av de utrolig viktige kampene som ligger foran oss.
Våren 2010, har vært en vår for likelønn. SU og SV har kjempa hardt for å sette ett krav på dagsorden: Kravet om respekt for kvinners arbeid og lønn som fortjent.
Vi veit at kvinner i full jobb bare tjener 85 prosent av det menn gjør. Damer må jobbe 5 og en halv time mer i uka enn menn med like lang utdanning som oss, for å tjene like mye. Hovedårsaken er at typiske kvinneyrker er systematisk lavere verdsatt enn typiske mannsyrker. Det er en skam. For det er ikke sånn at en hjelpepleier eller barnehageassist gjør noe mindre viktig enn en heismontør eller elektriker. At sjukepleiere gjør en mindre viktig jobb enn en maskiningeniør.
Faktisk er det sånn at en viktig grunn til at kvinner taper lønnskampen er nettopp fordi deres jobber er så viktige. Mens heismontørene har streika seg til ei skikkelig lønn, sitter mange damer i praksis uten noen mulighet til å bruke arbeidsfolks viktigste våpen for å få lønna opp. I det sjukepleiere og hjelpepleiere legger ned arbeidet får de høre at kampen er over før den har begynt, fordi noen kan dø når de ikke går på jobb. Det burde bety at arbeidsgiver automatisk må heve lønna. Dessverre er det ikke sånn. Tvert i mot fører tvungen lønnsnemd til at kvinner sakker akterut i lønnskampen. I SU og SV mener vi at ingen yrkesgrupper kan fratas streikeretten og at tvungen lønnsnemd må bli forbudt!
Nå er det brudd i forhandlingene mellom kommunene/stat og fagbevegelsen. SUs holdning er klar. I år må likelønn stå i sentrum i lønnsoppgjøret, både for lavtlønte kvinner og for kvinner med utdanning, og regjeringa må legge penger på bordet for å få kvinnelønna opp.
Men lønnsøkning er ikke alene nok. Mens kvinners inntog i arbeidslivet skulle sikre kvinner økonomisk sjølstendighet, gjøre det mulig for kvinner å gå fra voldelige menn, og sørge for at vi kan stå på våre egne bein, ser vi at ufrivillig deltid fortsatt er et stort hinder for mange damers uavhengighet. For sjøl om du tar alle ekstravaktene som tilbys får du ikke huslån på ei kvinneinntekt med ansettelse i 57 prosent stilling. Heltid må være en rettighet, deltid en mulighet. I SU og SV går vi inn for at alt arbeid utover stillingsbrøken du er ansatt på skal gi rett til overtidsbetalt. Sånn kan vi bekjempe at arbeidsgivere spekulerer i å ansette folk på for små stillinger, for å få mer lydige arbeidere.
Små stillingsbrøker skaper usikkerhet og uforutsigbarhet. Når vi i dag markerer 1.mai stiller vi oss i en lang tradisjon med kamerater som har kjempa viktige kamper mot nettopp usikkerhet, uforutsigbarhet og urettferdighet. Noen ser på 1.mai mest som en dag som bør markeres for å minnes de kampene som en gang fant sted, og noen forsøker å hevde at 1.mai har utspilt sin rolle. De tar feil.
I dag markerer alle SUs lokallag 1.mai. Hundrevis av ungdommer har stått tidlig opp og lagd 1.maifrokoster rundt over det ganske land. Og det trengs. For vi ser at det er ungdommen som rammes hardest av useriøse arbeidsgivere, at ungdom som vil ut i arbeidslivet sliter, at regjeringas skolepolitikk gir ungdom på yrkesfag dårlige muligheter, og at det er ungdom som rammes av arbeidsløshet når finanskrisa nå har utvikla seg til ei djup økonomisk krise.
Finanskrisa og den økonomiske krisa vi nå ser er skapt av den globale overklassen, av finanseliten, men det er ikke de som må betale regninga for den. Over hele fjøla ser vi at det er vanlige folk, og særlig ungdom, som rammes hardest av krisa.
I Norge har vi takla krisa godt. Takket være god politikk, der det satses på å holde folk i jobb, ved å bruke penger i offentlig sektor i stedet for lite målretta skatteletter til de rikeste, er arbeidsløsheten forholdsvis lav på 3 prosent. Men likevel er det en ting som virkelig bekymrer. Og det er ungdomsledigheten. Den er nemlig ikke på 3 prosent, men på 8, altså nesten tre ganger så høy. I Spania er ungdomslediheten på 40 prosent og i mange andre europeiske land er den også urovekkende høy.
SU krever at ungdom under 25 år skal få tilbud om arbeid eller utdanning innen 3 måneder. Fordi vi trenger at ungdom er med og bidrar til samfunnet, og fordi vi vet at det å gå lenge arbeidsløs fratar folk trua på seg sjøl og gjør det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet.
Men en sånn ungdomsgaranti gjør ikke noe med årsakene til problemet. Grunnen til at finanskrisa kunne skje, og grunnen til at det er vanlige folk som rammes, er at vi har et økonomisk system som gir de rike med store penger, makt og frihet til å ta enorm risiko på vegne av oss alle. Uten at vi på demokratisk vis kan stille dem til ansvar for det, og uten at vanlige folk har noe vi skulle ha sagt om utviklinga. Kapitalismen er grunnleggende udemokratisk og sørger for at det alltid er vanlige folk som får svi når systemet møter seg sjøl i døra.
Som jeg starta med å si er 1.mai en dag hvor vi her på Elverum, og kamerater andre steder i hele Norge, står sammen med arbeidsfolk verden over for å føle på samhold og for å inspirere hverandre til å kjempe for en mer rettferdig verden. Den internasjonale arbeiderbevegelsen går ei viktig tid i møte. Tidligere tider har vist oss hva økonomisk krise kan føre til av fattigdom, elendighet og angrep på arbeidsfolks rettigheter. I går advarte LO-leder Roar Flåthen mot at stor ungdomsledighet gir grobunn for ekstremisme. Når jeg ser fascistiske bevegelser i land som Ungarn, Italia og Tyskland vinne oppslutning går det kaldt nedover ryggen på meg. Det sammer skjer når jeg leser en del av de rasistiske kommentarene som florerer på norske nettsamfunn og blogger. Arbeiderbevegelsen må være den viktigste kraften for å sikre samhold mellom folk på tvers av kulturer, grenser og land.
Vi veit at kvinner i full jobb bare tjener 85 prosent av det menn gjør. Damer må jobbe 5 og en halv time mer i uka enn menn med like lang utdanning som oss, for å tjene like mye. Hovedårsaken er at typiske kvinneyrker er systematisk lavere verdsatt enn typiske mannsyrker. Det er en skam. For det er ikke sånn at en hjelpepleier eller barnehageassist gjør noe mindre viktig enn en heismontør eller elektriker. At sjukepleiere gjør en mindre viktig jobb enn en maskiningeniør.
Faktisk er det sånn at en viktig grunn til at kvinner taper lønnskampen er nettopp fordi deres jobber er så viktige. Mens heismontørene har streika seg til ei skikkelig lønn, sitter mange damer i praksis uten noen mulighet til å bruke arbeidsfolks viktigste våpen for å få lønna opp. I det sjukepleiere og hjelpepleiere legger ned arbeidet får de høre at kampen er over før den har begynt, fordi noen kan dø når de ikke går på jobb. Det burde bety at arbeidsgiver automatisk må heve lønna. Dessverre er det ikke sånn. Tvert i mot fører tvungen lønnsnemd til at kvinner sakker akterut i lønnskampen. I SU og SV mener vi at ingen yrkesgrupper kan fratas streikeretten og at tvungen lønnsnemd må bli forbudt!
Nå er det brudd i forhandlingene mellom kommunene/stat og fagbevegelsen. SUs holdning er klar. I år må likelønn stå i sentrum i lønnsoppgjøret, både for lavtlønte kvinner og for kvinner med utdanning, og regjeringa må legge penger på bordet for å få kvinnelønna opp.
Men lønnsøkning er ikke alene nok. Mens kvinners inntog i arbeidslivet skulle sikre kvinner økonomisk sjølstendighet, gjøre det mulig for kvinner å gå fra voldelige menn, og sørge for at vi kan stå på våre egne bein, ser vi at ufrivillig deltid fortsatt er et stort hinder for mange damers uavhengighet. For sjøl om du tar alle ekstravaktene som tilbys får du ikke huslån på ei kvinneinntekt med ansettelse i 57 prosent stilling. Heltid må være en rettighet, deltid en mulighet. I SU og SV går vi inn for at alt arbeid utover stillingsbrøken du er ansatt på skal gi rett til overtidsbetalt. Sånn kan vi bekjempe at arbeidsgivere spekulerer i å ansette folk på for små stillinger, for å få mer lydige arbeidere.
Små stillingsbrøker skaper usikkerhet og uforutsigbarhet. Når vi i dag markerer 1.mai stiller vi oss i en lang tradisjon med kamerater som har kjempa viktige kamper mot nettopp usikkerhet, uforutsigbarhet og urettferdighet. Noen ser på 1.mai mest som en dag som bør markeres for å minnes de kampene som en gang fant sted, og noen forsøker å hevde at 1.mai har utspilt sin rolle. De tar feil.
I dag markerer alle SUs lokallag 1.mai. Hundrevis av ungdommer har stått tidlig opp og lagd 1.maifrokoster rundt over det ganske land. Og det trengs. For vi ser at det er ungdommen som rammes hardest av useriøse arbeidsgivere, at ungdom som vil ut i arbeidslivet sliter, at regjeringas skolepolitikk gir ungdom på yrkesfag dårlige muligheter, og at det er ungdom som rammes av arbeidsløshet når finanskrisa nå har utvikla seg til ei djup økonomisk krise.
Finanskrisa og den økonomiske krisa vi nå ser er skapt av den globale overklassen, av finanseliten, men det er ikke de som må betale regninga for den. Over hele fjøla ser vi at det er vanlige folk, og særlig ungdom, som rammes hardest av krisa.
I Norge har vi takla krisa godt. Takket være god politikk, der det satses på å holde folk i jobb, ved å bruke penger i offentlig sektor i stedet for lite målretta skatteletter til de rikeste, er arbeidsløsheten forholdsvis lav på 3 prosent. Men likevel er det en ting som virkelig bekymrer. Og det er ungdomsledigheten. Den er nemlig ikke på 3 prosent, men på 8, altså nesten tre ganger så høy. I Spania er ungdomslediheten på 40 prosent og i mange andre europeiske land er den også urovekkende høy.
SU krever at ungdom under 25 år skal få tilbud om arbeid eller utdanning innen 3 måneder. Fordi vi trenger at ungdom er med og bidrar til samfunnet, og fordi vi vet at det å gå lenge arbeidsløs fratar folk trua på seg sjøl og gjør det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet.
Men en sånn ungdomsgaranti gjør ikke noe med årsakene til problemet. Grunnen til at finanskrisa kunne skje, og grunnen til at det er vanlige folk som rammes, er at vi har et økonomisk system som gir de rike med store penger, makt og frihet til å ta enorm risiko på vegne av oss alle. Uten at vi på demokratisk vis kan stille dem til ansvar for det, og uten at vanlige folk har noe vi skulle ha sagt om utviklinga. Kapitalismen er grunnleggende udemokratisk og sørger for at det alltid er vanlige folk som får svi når systemet møter seg sjøl i døra.
Som jeg starta med å si er 1.mai en dag hvor vi her på Elverum, og kamerater andre steder i hele Norge, står sammen med arbeidsfolk verden over for å føle på samhold og for å inspirere hverandre til å kjempe for en mer rettferdig verden. Den internasjonale arbeiderbevegelsen går ei viktig tid i møte. Tidligere tider har vist oss hva økonomisk krise kan føre til av fattigdom, elendighet og angrep på arbeidsfolks rettigheter. I går advarte LO-leder Roar Flåthen mot at stor ungdomsledighet gir grobunn for ekstremisme. Når jeg ser fascistiske bevegelser i land som Ungarn, Italia og Tyskland vinne oppslutning går det kaldt nedover ryggen på meg. Det sammer skjer når jeg leser en del av de rasistiske kommentarene som florerer på norske nettsamfunn og blogger. Arbeiderbevegelsen må være den viktigste kraften for å sikre samhold mellom folk på tvers av kulturer, grenser og land.
Både i Norge og i Europa truer historia med å gjenta seg. Jeg har venner som har blitt nekta inngang på utesteder, fordi de har feil hudfarge. Sånt kan ikke skje med mindre noen er villig til å diskriminere, og med mindre vi som står i køa ser bort og lar det skje.
Jeg vil oppfordre dere som har møtt fram her i dag, enten dere er med i et politisk parti, ei fagforening, eller bare føler en tilhørighet til arbeiderbevegelsen, om en ting. Når vi møtes igjen om ett år, vil jeg at alle med hånda på hjertet kan si at dere har gjort noe for å gjøre Norge til et mer inkluderende samfunn. At dere har blitt kjent med en nyinnflytta familie i nabolaget. At dere aktivt har satt dere ved siden av innvandrere og asylsøkere på bussen. At dere har heva stemmen mot rasistiske eller fordomsfulle ytringer. Kampen mot rasismen må kjempes hver dag, av hver enkelt av oss.
Jeg vil oppfordre dere som har møtt fram her i dag, enten dere er med i et politisk parti, ei fagforening, eller bare føler en tilhørighet til arbeiderbevegelsen, om en ting. Når vi møtes igjen om ett år, vil jeg at alle med hånda på hjertet kan si at dere har gjort noe for å gjøre Norge til et mer inkluderende samfunn. At dere har blitt kjent med en nyinnflytta familie i nabolaget. At dere aktivt har satt dere ved siden av innvandrere og asylsøkere på bussen. At dere har heva stemmen mot rasistiske eller fordomsfulle ytringer. Kampen mot rasismen må kjempes hver dag, av hver enkelt av oss.
Jeg skal snart runde av nå. Men som en som er ung i 2010 kan jeg ikke la være å snakke om klima på 1.mai. For 1.mai er også en dag for å se langt framover.
1.mai 2010 er ei markering som står i krisenes tegn. Ikke bare den økonomiske krisa. Akkurat nå foregår den verste oljekatastrofen som har rammet USA, en oljekatastrofe som har fått USA til å forby all ny oljeboring fram til årsaken til katastrofen er klar.
Samtidig skriver norske aviser mer om muligheten for et nytt oljebonanza i Barentshavet etter grenselinja med Russland, enn om de enorme konsekvensene oljeutslippet i Mexicogulfen kan ha for folk og natur langs den amerikanske kysten. Norsk debatt preges av en stadig mer aggressiv oljeindustri som forsøker å overbevise oss om at oljeboring er trygt, uansett hvor høye bølgene er, uansett hvor mørk mørketida er og uansett hvor nærme kysten og kystbefolkninga plattformene skal stå. Vel, det er en løgn. En av de viktige kampene vi har foran oss, og som vi i dag står sammen med folk over hele kloden om, er kampen mot oljeindustriens kappløp om de siste oljeressursene. Vi vet at minst ¼ av de olje- og gassforekomstene som allerede er oppdaga må bli liggende under overflaten dersom vi skal klare å stoppe den globale oppvarminga på to grader. Klarer vi det ikke risikerer vi at oppvarminga kommer ut av kontroll og kan skade hele vår sivilisasjon. 200 millioner mennesker er allerede på flukt som følge av klimaendringer.
De som skal stå her og markere 1.mai om 10, 20 og 30 år, de vil være dommere over oss som i dag står med jordas framtid i våre hender. Det er opp til oss å ta vare på den sånn at våre barn også kan stå her og skryte av den kampen som deres foreldre og besteforeldre kjempa for rettferdighet og frihet for vanlige folk – på tvers av grenser og land.
1.mai er ikke bare en dag for å minnes noe historisk, det er også en dag for å skape historie.
Takk for at jeg fikk komme, og gratulerer med dagen!
Innlegg
selv nøt jeg fridagen :)
SvarSlettSelv markerte jeg den Internasjonale Dagen til Minne om Ofrene for Kommunismens Forbrytelser, med en god chilensk rødvin.
SvarSlettNei, se der er jo jeg (rødtopp) og mine kompiser med likelønnbanneret vårt! :D Så festelig! Denne bloggen liker jeg.
SvarSlett