Et kaldt samfunn

I går var jeg sammen med de andre ungdomspartilederne i opptak til en ny TV-programserie som gatemagasinet Natt&Dag er i ferd med å lage. I flere timer debatterte vi Norge, velferdsstaten, framtida og hva som egentlig finnes av motsetninger og uenigheter i dagens Norge.

Det var interessant. Jeg er ganske lei av at den intellektuelle middelklassen, som Natt&Dag streber etter å være det ytterste uttrykk for, prøver å tvinge på oss en virkelighetsforståelse om at absolutt alle har det så bra i Norge, at motsetningenes tid er forbi, og at ingen trenger å stå opp for sine rettigheter eller kjempe mot urettferdighet. Det er en virkelighetsforståelse som de som har det best tjener på, men som ikke reflekterer det virkelige Norge.

Norge er et klassesamfunn. Folk blir ofte overraska når jeg forteller om dødens klasseskille, som finnes i byen jeg bor i for tida. I Oslo kan jeg sette meg på T-banen, kjøre ca 12 minutter fra øst mot vest, og så stiger forventa levealder med 12 år! Mens den delen av vår godt voksne befolkning som har lett tilgang til media klager over at de ikke får lov til å jobbe etter at de fyller 70 år, er det faktisk sånn at 4 av 10 nordmenn ikke klarer å stå i jobb til de når pensjonsalderen en gang. 40 prosent av oss blir uføretrygda før vi kommer så langt.

Vi har et arbeidsliv i Norge hvor den intellektuelle middelklassen med frie jobber og makt til å bestemme over sin hverdag har det veldig fint. Hvor overklassen, som eier folks arbeidsplasser, som har frihet til å investere der hvor prisveksten er størst, som kan flagge ut lønnsomme arbeidsplasser, som kan tvinge prisene opp på boligmarkedet, og som kan ansette utenlandsk arbeidskraft på luselønninger, bare har det bedre og bedre og bedre. Men det er bare halve virkeligheten. For veldig mange andre er arbeidslivet prega av ubekvem arbeidstid, usikre ansettelser, ufrivillig deltid, mangel på overtid, seksuell trakssering både fra overordna og kunder, fysisk og psykisk slitsomt arbeid, lite trygghet og forutsigbarhet og liten mulighet til å bestemme sjøl over arbeidshverdagen. Stadig mer finurlige kontrollsystemer stjeler tid fra de viktige oppgavene, og folk opplever at de løper på jobb, at de ikke får gitt den omsorgen de bør, at de ikke strekker til, og at det aldri er nok folk på jobb.

Vi har et arbeidsliv som sliter ut folk, lenge før de når pensjonsalderen. Da er ikke problemet at folk har det så godt at de ikke gidder å engasjere seg. Kanskje er det tvert i mot den avmaktsfølelsen man dag ut og dag inn går og kjenner på, som er hinderet for at flere engasjerer seg for forandring. Det skaper avmakt å oppleve at du ikke har noe du skulle ha sagt for om arbeidsplassen din legges ned. At dine ideer til hvordan oppgaver kan utføres bedre, aldri blir lytta til. At planene du hadde lagt for helga bare må skrinlegges, fordi sjefen plutselig ringer og vil at du skal jobbe, og du vet at dersom du sier nei kan det føre til at han slutter å ringe og at du mister inntekta di. Hver dag opplever folk å stange hodet i klassesamfunnet. Det er ikke rart om det skaper avmakt.

Heller enn påstander om at alle har det for bra, trenger vi en diskusjon om hvordan folk kan få større makt over livene sine, sånn at alle opplever at det å ha meninger, å ta standpunkter og å engasjere seg faktisk kan føre til at ting endres. At det gir resultater.