Kjempen som så og hørte alt

Tirsdag var jeg på I kveld og debatterte AP-ledelsens fohold til Håkon Lie.

Jeg reagerer sterkt når dagens partisekretær i AP Raymond Johansen beskriver Håkon Lie som "En demokratiets og sosialdemokratiets forkjemper, mot tyranni og undertrykking". Håkon Lie var hovedarkitekten bak den overvåkninga som titusenvis av nordmenn ble utsatt for i tiårene etter andre verdenskrig. Ei overvåkning som ramma folk som var i opposisjon til Arbeiderpartiet og som Håkon Lie oppfatta som politiske utfordrere til APs makt.

Martin Kolberg som jeg møtte til debatt forsvarte Håkon Lie ved å hevde at den stakkars mannen altfor ofte ble vurdert ut fra sine dårligste sider i stedet for de gode. Men uten å utviste videre forståelse for hvorfor det er så viktig å ta avstand fra overvåkninga.

Etter programmet tok jeg en taxi hjem. NRK har egen taxiavtale for noen av sine programmer, og sjåføren spurte meg med en gang om jeg hadde vært på I kveld og lurte på hva jeg hadde diskutert. - Håkon Lie, og AP-ledelsens ukritiske hylling av den mannen, svarte jeg. Drosjesjåføren svarte kontant: - Håkon Lie, han var en jævel. Til og med jeg ble overvåka. Og jeg har aldri vært med i noe politisk parti en gang! Bare fordi faren min var kommunist.

Han kunne fortelle at søstra hans en gang ble nekta innreise i USA. - Det var Håkon Lie, vettu. Som sto bak overvåkninga, og det var han personlig som ga all informasjonen rett videre til USA. De sa det ikke, men det var jo fordi far var kommunist at hu ikke fikk komme inn der.

Jeg ble sittende ganske målløs i baksetet.

Jeg har møtt mange folk gjennom min politiske aktivitet som var ofre for overvåkninga. Folk som i praksis fikk yrkesforbud i offentlige stillinger, fordi de på merkverdig vis aldri ble funnet kvalifiserte nok, folk som i ettertid har fått vite at alle deres private samtaler, deres hytteturer, deres kjærlighetsforhold og deres familieforhold ble overvåka. De må leve med at byråkrater de fortsatt ikke vet hvem er har sittet og lyttet til deres tårevåte telefonsamtaler med venninner som har blitt dumpa, hørt dem slenge på røret til en utro kjæreste, overhørt en siste telefonsamtale på dødsleiet til en som sto dem nær.

Dessverre tror jeg ikke at tida for overvåkning og alvorlig krenking av personvernet vårt er noe som er forbi. Arbeiderpartiets hang til overvåkning gikk ikke i grava med Håkon Lie. Foran oss ligger fortsatt mange kamper for at folks privatliv skal respekteres.

Allerede i høst hardner kampen mot EUs datalagringsdirektiv til. Det står om hvorvidt vi skal pålegge private selskaper å lagre informasjon om alle våre private telefonsamtaler, vår nettkorrespondanse, vår bankkortbruk. Direktivet vil åpne for at slik informasjon skal kunne lagres i inntil to år, og at det skal være kommersielle selskaper som står bak datalagringa. Arbeiderpartiet er selvfølgelig for, det passer godt inn i partiets grumsete historie hva gjelder respekt for personvernet.

Skal vi vinne kampen for privatliv og mot EUs datalagringsdirektiv trenger vi at en del APere tør å trosse partipisken, stå for sin personlige mening og stemme mot direktivet når det kommer opp i Stortinget. For jeg er helt sikker på at motstandere finnes, også i Arbeiderpartiet. Spørsmålet er om de tør å trosse den partipisken som Håkon Lie var en så knallhard håndhever av i sin tid som partisekretær.

Det gjenstår å se om det er det beste eller verste av Håkon Lie som blir stående igjen av han etter hans død.