Et hjertesukk...

Jeg har ikke orka å skrive noe om Gaza ennå, men innser jo at det ikke hjelper å la være...

Jeg har lyst til å skrive om Suleiman fra Khan Younis, Hamars vennskapsby, som har forsøkt i månedsvis å komme inn i Gaza for å treffe familien. Men okkupasjonsmakta holder Gaza lukka, så han har ikke lykkes. Og lørdag kom beskjeden om at han aldri får møte to av fetterne sine igjen. Bombene fra verdens femte største okkupasjonsmakt har revet dem bort.

Jeg har lyst til å skrive om venninna til Kristian i Fredrikstad SU, som også har familie og venner blant de drepte og skadde. Mange lemlesta for livet. Jeg har lyst til å skrive om onkelen til Rasha som jeg traff sist jeg var i Gaza, sommeren 2005, og som familien prøver og prøver å komme i kontakt med, men uten hell.

Men jeg vet at det ikke er elendighetsbeskrivelser som skal til. Palestinakonflikten er verdens mest dokumenterte konflikt. Det er ikke mangelen på elendighetsbeskrivelser som gjør at situasjonen bare blir verre for hver måned som går. Det er mangelen på analyser, klarsynthet og ikke minst mangelen på krav og handling.

Men for en stakket stund kjenner jeg at jeg bare klarer å være opprørt medmenneske, ikke analytisk og handlingsretta politisk aktivist.

Så da tar jeg kvelden og sender mine varmeste tanker til Gazas barn. Jeg håper dere får vokse opp til å se ei framtid der ingen kan gjennomføre tilsvarende overgrep som de dere nå utsettes for, fordi reaksjonene fra medmennesker i alle verdens land gjør slike handlinger umulig.

God jul og aktivistisk nytt år!

Så var julekvelden over for denne gang. Med hyggelig familielag, knasende svor og gavene jeg ønska meg for å reise mer problemfritt rundt i det ganske land (superlett sovepose og ny mp3-spiller), må jeg si meg svært godt fornøyd.

Vil ønske dere alle god jul med å fortelle om SU-nestleder Ingrid Grov Mannsverk sin julekortutveksling med transport- og renovasjonsselskapet Veolia:

Tirsdag skrev Klassekampen om at Ingrid som fylkestingspolitiker i Finnmark hadde fått julekort fra Veolia, som i tillegg til å drive med transport i Finnmark bygger apartheidmetro på okkupert land i Jerusalem. Ingrid svarte likegodt med å sende et kort tilbake til Veolia, med påskriften "Et barn er skutt i Betlehem - nå gleder seg Jerusalem?".

-Veolia er skyld i grove brudd på menneskerettighetene, og skal få høre at det de gjør ikke går upåaktet hen, kunne jeg lese Ingrid uttale til Klassekampen på lille julaften. Tilfreds satte jeg meg på toget hjem til Hamar, hvor jeg et par timer senere dumpa ned i sofaen, bretta opp lokalavisa og fant et leserinnlegg med brodd mot det samme selskapet. Også sindige hedmarkinger har merka seg selskapets folkerettsstridige aktivitet.

2008 har markert 60-årsjubileet for opprettelsen av staten Israel og fordrivelsen av 750.000 palestinere. I SU har vi markert 60-årsjubileet gjennom en solidaritetskampanje med Palestina. Og for å oppsummere må jeg si at jeg er veldig godt fornøyd. Vi hadde noen klart definerte mål med kampanjen, nemlig å styrke solidariteten i Norges befolkning til det palestinske folk, å bidra til at beskrivelsen av Israel som apartheidregime skulle vinne igjennom i media, og å vise folk klare handlingsalternativer for å ramme okkupasjonsmakta.

På mange vis har vi lykkes. Nå blir utfordringa framover å få flere til å tørre å ta skrittet som Ingrid, og gjennom sine handlinger vise at vi ikke stilltiende vil akseptere et nytt apartheid. Neste slag står om å få kommuner og fylkeskommuner til å boikotte Veolia og andre selskaper som driver med folkerettsstridig aktivitet.

Men først er det jul. I morra blir det skitur i urørt, norsk natur. Langt fra checkpoints og jewish only-veger.

Helmax! Eller?

I går var jeg og så den nye Max Manus-filmen.

I utgangspunktet nok et eksempel på god, norsk film, som det har kommet mye av de siste åra. Jeg ser mye norsk film, og gang på gang lar jeg meg imponere over Aksel Hennie. Denne filmen er ikke noe unntak på det punktet.

Men så var det det med å lage historiske filmer, da. Jeg er en fan av folkeliggjøring og populisering av historia, men det finnes likevel så altfor mange eksempler på tilsynelatende gode filmer, som egentlig voldtar historia. Og også i Max Manus kommer filmskapernes iver etter spenning og gode virkemidler på kant med virkeligheten. For mens filmen viser Max som kjemper mot sovjetkommunister i Finland, og bygger opp hele karakteren hans rundt de krigstraumene han der pådro seg, så er det høyst omstridt om dette i det hele tatt har rot i virkeligheten. Scenen hvor Max hogger i hjel en ung mann med kniv, etter å ha brukt opp ammunisjonen på en skokk med andre russere, kan ikke underbygges verken i Max Manus' egne memoarer, eller i historikeres nitidige arbeid. Men i filmen framstår det som en viktig hendelse som preget en av Norges fremste motstandsmenn, og som nærmest må forstås som en forklaringsfaktor i seg sjøl på hvorfor Max Manus handla som han gjorde.

Og her er jeg inne på min andre kritikk av filmen. Som all anna film som lages for tida, egentlig som det meste som skrives, filmes og tenkes for tida, så har denne filmen et sterkt individfokus. Vi får få overordna perspektiver, sammenhenger og forklaringer, og handlingen drives framover gjennom den personlige utviklinga i de få personene som filmen fokuserer på.

Det gjør at det blir en mindre viktig film enn den kunne vært. Ikke bare blir personlig utvikling i stor grad spekulasjon, uten dekning i historiske kilder. Det er også en fryktelig utilstrekkelig forklaringsfaktor for å forklare noe som helst. Jeg er nyutdanna historielærer. Både historikeren og marxisten i meg ble sittende hele filmen igjennom og lengte etter bakenforliggende årsaker, interessemotiver og forklaring på hvorfor utviklinga var som den var, og hva krigen egentlig handla om. Men det var visst ikke det filmskaperne var opptatt av å stille spørsmål ved.

Dagen derpå

I disse juletider er det mange dager derpå. Og en del opplever å våkne opp med større bekymringer enn lett hodepine og hull på strømpebuksa.

Når uhellet først er ute og man våkner opp vel vitende om å ha gjort noe man ikke burde gjort, så bør det i det minste ikke være avstanden til apoteket som avgjør om man går en uønska fødsel eller abort i møte. I dag var jeg i radiodebatt mot KrFs Inger Lise Hansen, om at angrepiller fra nyttår av skal bli mer tilgjengelig for alle, ved å bli solgt over disk i butikk. Mens KrF nok en gang nekter å ta inn over seg at vanlige mennesker faktisk har sex, også i uplanlagte og sikkert usømmelige former, så mener jeg at dette er en seier som er verdt å feire.

I forrige uke kom aborttallene for 2007. De viser at det er tettere mellom abortene der det er langt mellom apotekene. Det samme gjelder antallet tenåringsmødre. Jeg synes at det er viktig at det i det minste ikke er forskjellsbehandling hva gjelder muligheten til å redde seg inn igjen dagen derpå, som skal skape denne forskjellen. Da er angrepille i butikk et skritt i riktig retning.

I tillegg vil jeg fortsette og kjempe for en styrking av seksualundervisninga i skolen, bedre helsetjenester for ungdom og gratis prevensjon. Men jeg tillater meg å feire en delseier mens vi venter...

Hår i halsen

I går var jeg på partiets julebord. Og det var godt å se at regjeringsdeltakelse i det minste ikke har gjort SV til et sjølhøytidelig parti!

Litt utpå kvelden fikk vi besøk av en ordentlig hårete kamel. Den hadde med seg en sang, og fikk de fremste kampflymotstanderne i Stortingsgruppa, Bjørn Jacobsen og Hallgeir Langeland, til å synge om Joint Kamel Fighter, det nesten usvelgelige kampflyet.

Det føltes litt godt å kunne le av noe som egentlig er en smertefull sak for alle antiimperialister i dette landet, og dermed i høyeste grad for SV. Å bruke omlag 150 milliarder kroner på kampfly er smertefullt nok i seg sjøl. Når pengene så i tillegg skal gå rett til et av de verste selskapene i den globale krigsindustrien, Lockheed Martin, så svir det enda mer. Og når ingen helt kan svare på om vi vil få full kontroll over flyene sjøl, eller om vi kommer til å være avhengig av USAs godvilje hver gang vi ønsker å få flyene på vingene, så kjenner jeg at hver centimeter av meg stritter i mot.

Det blir viktig i mange år framover å sørge for at ikke debatten rundt kampflykjøpet får bli prega av høyresidas og Arbeiderpartiets naive USA-lojalitet, men tvert i mot blir en reell debatt om kontroll, kostnader og suverenitet. Er det en ting denne saken har mint meg på, er det at du ikke skal stole for mye verken på USA eller Arbeiderpartiet...

Les ellers Jens Kihls innlegg om kampflykjøpet i ekstrautgaven av Rødt Press som snart dumper ned i postkassa di, dersom du er SU-medlem, som en liten julegave fra oss :)