Ytringsfrihetsdebatt

Nok en gang har ytringsfrihetsdebatten reist seg i Norge. Ikke fordi Mohammad, Jamal og den palestinske menneskerettighetsbevegelsen blir fengsla av Israel for å tvinges til taushet. Ikke fordi dansk politi har holdt klimaaktivister fengsla hele jula, antageligvis stikk i strid med internasjonale konvensjoner. Det er ikke fordi ytringsfrihet og organisasjonsfrihet er trua at debatten har reist seg.

Men fordi Mohammad-karikaturtegneren Westergaard har blitt angrepet med øks av en forstyrra mann som i følge politiet handlet på innfallsmetoden. Plutselig mener masse forståsegpåere at det er viktig at norske redaktører trykker Mohammad-karikaturene.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men tror resonnementet må være at siden en muslimsk enkeltperson, med en forvridd islamistisk begrunnelse, angriper en mann som har brukt sin rett til å ytre seg til å lage noen ukloke og hetsende tegninger, så skal alle muslimer som føler seg krenket av disse tegningene straffes ved at de skal krenkes enda en gang. Jeg innser at det er en kronglete setning, men det er fordi det er et kronglete resonnement. Og så atpåtil så handler det å utsette noen for denne krenkelsen, i bunn og grunn om å forsvare ytringsfriheten. Hevder forståsegpåerne.

Det er trist at mange lever så fjernt fra den virkeligheten som nå rammer mine palestinske kamerater, eller Greenpeace-aktivistene i Danmark, at de virkelig tror at ytringsfrihet handler om å trykke hetsende tegninger.

Når det er sagt så er det selvfølgelig skremmende, totalt uakseptabelt og dessuten kriminelt at noen skarve tegninger får folk til å ty til vold mot tegneren. Men det er jo alle enige om. Dessuten er det selvfølgelig ikke sånn at alle muslimer føler seg krenket av tegningene. Men det er ikke poenget.

Ros til partikamerat Akhtar Chaudhry for kloke ord i denne debatten, og til partikamerat og Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim for å skjønne hva ytringsfrihet virkelig handler om og for å ha lagt press på danske myndigheter for å slippe klimaaktivistene fri.

Å tvinges til taushet

Apartheidstaten Israel ligger ikke på latsida sjøl om det er høytid. Tvert i mot. Israel har lang erfaring med å utnytte høytider til å begå de grusomste massakrer, starte kriger, fengsle meningsmotstandere og angripe opposisjonelle.

Massakrene på 1400 palestinere i romjula og på nyåret i fjor var av en sånn brutalitet at høytid ikke var nok til å hindre kraftige reaksjoner. At Israel helt siden da har fortsatt med å holde Gaza avsperra fra resten av verden og har nekta det aller meste av nødhjelp å slippe inn til Gazas hardt prøvede befolkning har dessverre fått langt mindre oppmerksomhet, og de utenlandske diplomatene i Israel har nok gradvis blitt mindre hissige etter at massakrene tok slutt.

Men en torn i øyet på Israel er den voksende folkelige boikottbevegelsen. Palestinerne har de siste årene samlet seg i et stadig sterkere rop om rettferdighet, et rop om at Israels folkerettsbrudd må sanksjoneres, slik at de kan opphøre. Fremst i denne folkelige bevegelsen for sanksjoner mot okkupasjonsmakta står den politisk uavhengige Anti-Apartheid Wall Campaign, på folkemunne Stop the Wall.

SU er en av mange norske organisasjoner som har samarbeidet med organisasjonen de siste årene, og jeg har tidligere skrevet om at min palestinske bestekamerat Mohammad Othman ble arrestert i september, da han returnerte til Palestina etter en tur til Norge. Han sitter fortsatt fengsla. Uten lov eller dom. Ikke en gang noen anklage har han fått. I tre og en halv måned har han sittet bak murene, det meste av tiden i isolasjon, uten å engang få vite hva han er arrestert for. Mohammad er en fredelig menneskerettighetsaktivist, fengsla for sine meningers mot. I år måtte han møte det nye året bak apartheidstatens fengselsmurer, avskåret fra det meste av kontakt med omverdenen.

Og rett før jul ble sjefen hans, lederen av Stop the Wall, et av de mest fantastiske menneskene jeg noen gang har møtt, Jamal Juma' arrestert. Jamal er en sånn mann som har en fantastisk aura rundt seg. Selv når du kommer rett fra skyting på checkpoints, når du er uvel av all faenskapen du har sett etter en liten rundtur bak apartheidmuren på Vestbredden og du føler deg sliten og nedbrutt, så blir verden et lysere, roligere og tryggere sted når Jamal kommer inn i rommet. Han kan få hvem som helst til å slappe av og til å tro på at forandring og forbedring er mulig.

Uka før julaften kom israelske okkupasjonsstyrker til hjemmet hans i Jerusalem og arresterte han. Nå sitter han bak lås og slå, og det er umulig å vite hvor lenge han kan bli sittende. Hans forbrytelse er å arbeide for økt respekt for folkeretten og menneskerettigheter. For rettferdighet.

Det er en skam at Israel går til det skritt å arrestere menneskerettighetsaktivister. Men det bør ikke overraske dem som har jobbet en del med apartheidstaten Israel. Ei heller at mine kamerater blir sittende i en folkerettsstridig administrativ forvaring, uten tiltale, uten tilgang til advokat, og uten noen kontakt med omverdenen.

Men omverdenen finnes, og vi lar oss ikke tie. I morra kan du lese mer om arrestasjonene i Klassekampen, hvor jeg krever at Jonas Gahr Støre må på banen og fordømme Israels framferd mot Palestinas fredelige menneskerettighetsaktivister.

Klam politisk korrekthet?

Tildelingen av Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen har skapt opphetet debatt. Med god grunn, for det er ganske spesielt at man premierer hets av svake grupper/minoritetsgrupper med et ytringsfrihetspris, det sier mye om hvilken forskrudd forståelse mange nordmenn har om hva ytringsfrihet handler om.

Men jeg tenkte ikke skrive om Monsen, i stedet vil jeg ta tak i den debatten som tildelingen har skapt. I Dagsavisen i dag hevder forfatteren Stig Sæterbakken at den norske offentligheten er altfor "politisk korrekt". Med det mener han så vidt jeg kan forstå, at de som ytrer seg i offentligheten viser for stor respekt for andre mennesker, og at det er tabu å gå til angrep på minoritetsgrupper og svake i samfunnet. At det skulle være et problem, er i seg selv litt vanskelig for meg å forstå. Men for det andre, og viktigere, så mener jeg at han tar feil. For tvert i mot ser vi at hets av minoriteter får en stadig større plass i norsk offentlighet. Og at slik hets altså til og med premiseres, jfr Fritt Ord-tildelingen.

Innvandringsdebatten virker godt for å illusterer mitt poeng. Senest i dag våknet jeg til en debatt på P2 mellom Høyre og FrP hvor de sloss om å være de som i størst grad kan bidra med gruppetenkning og mistenkeliggjøring av asylsøkere, i kampen om velgerne. Det har skjedd et dramatisk skille i norsk innvandringsdebatt, som samtlige medier og så godt som samtlige politiske partier har bidratt sterkt til. La meg illustrere det med fjorårets sommers agurktid:

Slik jeg husker sommeren i fjor, så hadde hele ferien én hovedsak: Asyl- og innvandringspolitikk. FrP var først på banen og ville internere alle asylsøkere under så kummerlige forhold som mulig, så de skulle slutte å komme. Så ville de sperre alle asylsøkere inne som i fengsel (som er det flere i Høyre nå også tar til orde for), så sendte de brev for å kartlegge hvordan de på 100 dager skulle kunne klare å redusere antall asylsøkere med 90 prosent. I tillegg var det utspillet om tvunget underlivssjekk av muslimske jenter, som samtlige partier på ulikt vis har fulgt opp i etterkant. Høyre-ordføreren i Asker brukte de livstruende skuddene mot en 16årig somalisk asylsøker (begått på Quislings fødselsdag, av en innvandringsfiendtlig nordmann) som påskudd for å prøve å få lagt ned asylmottaket i kommunen. Det fantes ingen bekymrede eller trøstende ord om at hun håpte gutten skulle overleve. Jan Tore Sanner gikk til frontalangrep på regjeringa for at den har tatt grep for at barn skal få en mer human behandling. AP-statsråd Andersen skrøyt av at vi sendte flere enn før tilbake til krigsramma land som Irak, Afghanistan og Somalia. Er det dette Sæterbakken mener er klam politisk korrekthet?

Innvandringsdebatten i 2009 har så langt vist seg å gå enda mye lenger i trakasserende, stigmatiserende og rasistisk retning. Til og med Europarådet har uttrykt bekymring for den norske debatten fordi de mener den har undertoner av rasisme og fremmedfrykt. Det har vært nesten umulig å få mediene til å skrive om den gallopperende arbeidsledigheten blant ungdom eller hvordan boligkrisa rammer (og tro meg, jeg har prøvd...), for alt media er interessert i er debatt om hijab og snikislamisering. Er det prisverdig å bruke ytringsfriheten til å skape en polariserende og stigmatiserende debatt?

Problemet med at homohets, muslimhets og stigmatiserende gruppetenkning får et voksende rom i den offentlige debatten er ikke bare at debatten endres. Ei heller bare at den faktiske politikken gradvis endres. De gjengse holdningene endres også, og jeg hører stadig oftere om innvandrere som trakasseres på bussen, som opplever høylytt baktaling bak sin rygg, og barn som blir utsatt for mobbing i skolegården.

Om det er noe som er klamt, så er det at intellektuelle i Norge, med så stor avstand til de daglige samtalene på bussen og i skolegården, stirrer seg blinde på det "spennende" som ligger i hetsende ytringer.

P.S.: Nå viser det segt også at Fritt Ord nekter motstanderne av prisutdelingen og demonstrere på Operataket. Det bør jo invitere til en god debatt om ytringsfriheten....