mandag 7. juni 2010

Tid for rettferdighet

Heltene i Støttegruppa for Abbas og Fozia arrangerte demonstrasjon foran Stortinget i dag for å legge press på norske myndigheter til å gi de to ungdommene Abbas og Fozia opphold i Norge. Jeg holdt appell, sånn cirka det dere kan lese under:

Kjære dere som har møtt fram her i dag, kjære venner av rettferdighet, menneskerettigheter og medmenneskelighet. Kjære venner av Abbas og Fozia.

For nøyaktig ett år sia så sto jeg her på demontrasjon og kjente sinnet bruse i meg, over den uretten som Abbas og Fozia ble utsatt for. Jeg kunne ikke tro at i det Norge som jeg verdsetter så høyt, så kan noen akseptere at disse ungdommene blir tvunget inn i kirkeasyl. Og det er nesten ufattelig å stå her i dag, ett år etter. Og vite at ett år har gått, og at Abbas og Fozia fortsatt hver eneste dag må leve med den samme uretten som da. At de i over ett år, hver eneste dag har våkna i den samme kirka. At de hver eneste kveld har lagt seg med den samme usikkerheten som opprører meg og alle dere som har møtt fram her i dag så sterkt.

Jeg føler både raseri og skam når jeg ser hvordan våre utlendingsmyndigheter behandler ungdom som er vokst opp i Norge. Når jeg ser hvordan politikere og byråkrater forsøker å gjemme seg bak et firkanta regelverk for å rettferdiggjøre at Abbas og Fozia får den behandlinga vi nå er vitne til. Ei behandling som ikke er Norge verdig!

Men ingen henvisninger til regelverk, til domstoler eller til byråkratiet kan frigjøre norske politikere og utlendingsmyndigheter fra ansvaret. SV har lenge kjempa for en rettferdig, human og solidarisk asylpolitikk. Det som rammer Abbas og Fozia er det motsatte. Formuleringene vi har kjempa fram om at man skal ta menneskelige hensyn i asylpolitikken er ingenting verdt om ikke vi klarer å få utlendingsmyndighetene til å ta til fornuft og gi Abbas og Fozia opphold!

Abbas og Fozia har bodd 18 år i Norge. Det er her de har lært å sykle og hoppe paradis. Det er her de har gått gjennom pubertet og fjortisår, sine første forelsker, og det er her de har alle sine nære vennskap. Det er her i Norge de har tatt utdanning, fått seg jobber, så vidt fått starta på et voksenliv. Og det er her alt dette har blitt tatt i fra dem, i det de ble tvunget inn i kirkeasyl for over ett år sia.

Abbas og Fozia må få bli i Norge, hvor de hører hjemme. Det er her de har vennene sine, minnene sine, og livet sitt. I Pakistan har de ingenting.

Jeg skammer meg over at det er sånn i Norge i dag at noen skal måtte gå i kirkeasyl for å forhindre at den norske stat skal utføre overgrep og urettferdighet. Derfor vil jeg takke alle dere som kjemper for framtida til Abbas og Fozia. Den kampen er ikke bare av uvurdelig betydning for Abbas og Fozia. Den er også av stor betydning for Norges framtid. Dere kjemper for et mer solidarisk og rettferdig Norge, et sånt Norge som jeg vil bo i. Takk for den kampen dere fører og ikke gi dere!

Lenge leve Abbas og Fozia, i et soldarisk og rettferdig Norge.

søndag 6. juni 2010

NATO på dødsleiet

I helgas Klassekampen har jeg skrevet et innlegg om hvordan USAs opptreden etter Israels militære angrep i Middelhavet reiser spørsmål ved USAs NATO-lojalitet.




NATO på dødsleiet

Israels militære angrep i Middelhavet er ikke bare et grovt folkerettsbrudd. Det setter USAs NATO-lojalitet på prøve. Og USA har valgt side – for Israel, mot Tyrkia og NATO. Det må få konsekvenser for Norges sikkerhetstenkning.

Da Israel natt til mandag 31.mai satte inn sine fremste militære elitestyrker og bordet fremmede lands skip i internasjonalt farvann, begikk de et grovt brudd mot folkeretten. Når spesialsoldatene i tillegg tok flere sivile liv og kidnappet borgere fra bortimot 50 ulike land og tvang dem til kai i Israel for internering og fengsling, dreier det seg om en svært alvorlig provokasjon. Angrepet på det tyrkiskregistrerte skipet Mavi Marmara og drapet på mange tyrkiske statsborgere kan, hvis man legger folkeretten til grunn, forstås som en krigserklæring mot Tyrkia, slik Fafo-forskerne Mark Taylor og Morten Bøås har slått fast i en kronikk i Dabladet etter angrepet.

Tyrkia er et NATO-land. Et angrep på Tyrkia er et angrep på alle NATO-land, i følge NATO-paktens artikkel 5. Paradoksalt nok er det at Israel angrep en sivil nødhjelpskonvoi og drepte sivile fredsaktivister, for en formildende omstendighet å regne i NATO-sammenheng. Likevel må det diskuteres om mandagens angrep kunne utløst artikkel 5 og brakt alle NATO-landene i krig mot Israel. 3.juni skrev Fafo-forskerne Bøås og Taylor at hendelsen ville tvinge USA til å velge Tyrkia foran Israel. Men utover i uka har det blitt stadig klarere at USA gjør det motsatte. USA forsvarer Israels angrep og avfeier at det er problematisk med militære angrep i internasjonalt farvann. For å sitere visepresident Joe Biden: - So, what’s the big deal here?

Vel, jeg kan utbrodere i timevis hva som er problemet. Men det som bør bekymre USA og også det norske forsvaret mest er følgende: Israel har med sitt angrep sørget for en effektiv undergraving ikke bare av folkeretten, noe som strengt tatt er mer alvorlig for Norge enn for USA, men også av hele NATO-alliansen. Hvis artikkel 5 kun gjelder når det tjener USAs interesser, eventuelt styrker en amerikansk administrasjons oppslutning på hjemmebane, så er NATO-medlemskapet forholdsvis ubrukelig for Norge. Jeg kan forestille meg mange scenarier hvor kostnaden for USA vil være større ved å beskytte Norge, enn ved å se bort fra NATO-medlemskapet og for eksempel inngå avtaler med Russland som ivaretar amerikanske interesser, men slettes ikke norske.

SU har lenge argumentert for at det er naivt å tro at NATO-medlemskapet skal gi Norge sikkerhet i dagens verden. Helt siden NATO ble stiftet har det vært en allianse som har eksistert for å opprettholde vestlige, først og fremst amerikanske, interesser. De siste årene har vi sett at NATO fremfor alt har blitt en angrepsallianse, og USAs avvisning av Tyrkia etter mandagens israelske angrep gjør det tydelig for enhver at forsvaret av NATO-territorium ligger langt ned på lista over prioriteter for NATO.

Men støtte til kriger i Irak, Afghanistan og Palestina gjør verden til et mer usikkert sted, og Norges sikkerhetsstrategi kan aldri bygge på at vi skal være med og øke motsetningene mellom land og folk på kloden. For at det norske forsvaret skal være rustet til å klare nye og voksende sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge ønsker SU et nordisk forsvarssamarbeid. Det norske forsvars hovedoppgave skal og bør være forsvar av norsk territorium. NATO-medlemskap er en stadig dårligere forsikring for nettopp det.

Overklassens klassekrig

Warren Buffet, da verdens nest rikeste mann, sa en gang i fjor til New York Times:

"Det finnes klassekrig, ja. Men det er min klasse, overklassen, som lager krig. Og vi vinner."

Dessverre har han rett. Det kan verdens sultende, verdens barnearbeidere, verdens underbetalte og undertrykte alle skrive under på.

I Norge er det ikke så ofte klassekampen framstår som en krig. Mange tenker nok at de harde slagene ble et tilbakelagt stadium for en åtti års tid sia. Likevel skjer det at man bli overraska. Som da jeg i kveld kom over denne saken, hvor en streikevakt som forsøkte å forhindre streikebryteri ved å sperre av innkjørselen til bedriften som var i streik, ble meid ned av sjefens datter i firmaets bil. Makan.

torsdag 3. juni 2010

Bakvendtland

Jeg tar meg den frihet å gjengi Facebookstatusen til Klassekampen-journalist Johan Brox her på bloggen:

"... fotgjengeren skal ha trosset bilistens advarsler og holdt stø kurs over fotgjengerfeltet. - Dette var en bevisst provokasjon, som dessverre gjorde sammenstøtet uunngåelig, hevder bilistens advokat. Da bilisten skyflet liket inn i bagasjerommet, oppdaget han at fotgjengeren hadde en kvesset Leatherman i lomma, i tillegg til å bære en "Reis kollektivt"-button på en fremskutt plass på genseren".

Kommentarer er overflødige.

tirsdag 1. juni 2010

Heia LO!


Det er mange grunner til å heie på LO om dagen. En av dem er at masse supre damer (og supre menn) er ute i streik og streiker for likelønn. Det støtter vi i SU helhjerta opp om.

En annen grunn er at de i dag har vedtatt en utmerka uttalelse som sier klart og tydelig til den norske regjeringa hva som må gjøres i møte med Israels totale forakt for folkeretten.

LOs representantskap med Roar Flåthen på toppen krever at den norske ambassadøren til Israel hentes hjem, og at oljefondet trekker seg ut av alle israelske selskaper. Det handler om å sette makt bak kravene og vise at Norge ikke vil finne seg i at Israel viser forakt for folkeretten, angriper fremmede skip i internasjonalt farvann og dreper sivile fredsaktivister. Et viktig vedtak fra LO.
Det er grunn til å forvente at det snart kommer sterkere reaksjoner fra den norske regjeringa. I Sverige har Socialdemokraternas statsministerkandidat Mona Sahlin vært krystallklar. Hun mener at Israels angrep på nødhjelpskonvoien må føre til at EUs frihandelsavtale med Israel suspenderes og at Sverige trekker hjem sin militærattache i Israel.

Nå er det Jens og Jonas' tur til å ta stafettpinnen videre.

mandag 31. mai 2010

Send Norges fregatter til Middelhavet - dette er piratvirksomhet


Endelig har UD fått bekrefta at nordmennene er uskadd, men de nektes fortsatt all kontakt med dem.

En lang og fæl dag går mot slutten. Jeg kjenner de 3 norske fredsaktivistene på Freedom Flotilla, og skulle egentlig vært med sjøl. Det gjør vondt å sitte her hjemme og vite at Israel aktivt bruker sitt informasjonsmonopol til å drive psykisk terror mot de pårørende til alle de 700 fredsaktivistene som var med i konvoien. Selv om Israel vet utmerket godt hvilke aktivister som er døde og hvem som lever, nekter de å opplyse om det. Mange tusen mennesker rundt om på kloden går ei søvnløs natt i møte, der de frykter for sine kjære. Mine tanker går først og fremst til Espen, Nidal og Randi og familiene deres, men også til alle de andre menneskene rundt om i 50 land som hadde sine kjære på båtene og nå ikke vet om de er blant de drepte.

Midt i den følelsen av raseri, opprørthet og oppgitthet som jeg opplever har jeg tenkt mye på hvordan vi kan reagere mot Israel. Når de border utenlandske skip i internasjonalt farvann kan det forstås som en krigshandling. Det er tross alt den israelske hæren som står bak, ikke noen tilfeldige israelere. Verdens fjerde største militærmakt har forbrutt seg mot det mest elementære prinsippet i internasjonal havrett. Hadde jeg vært tyrker ville jeg nok oppfatta det som en krigserklæring. De har gått til militært angrep på et tyrkisk skip i internasjonalt farvann og drept flere tyrkiske statsborgere. Slikt kan utløse storkrig. Som Jan Egeland sier: Det er bare Israel og Nord-Korea som kunne gjort noe sånt.

En annen assosiasjon jeg får er piratvirksomheten i Aden-bukta, der det ikke er sjeldent at internasjonale skip blir borda. Men der er ikke formålet å forhindre nødhjelp i å nå fram til en befolkning i humanitær krise, tvert om er formålet å sikre inntekter til den sultende befolkninga. Mens piratene i Aden-bukta er voldelige Robin Hoods er Israel det motsatte. I Aden-bukta var Norges svar da norske borgere ble kidnappet at vi sendte den norske marinen og våre fregatter for å trygge norske skip. Nå er Espen, Randi og Nidal i beste fall kidnappet, i verste fall drept. Israel nekter oss å få vite det.

I Middelhavet bør kanskje svaret være at vi setter inn den norske marinen og norske fregatter for å trygge internasjonale hjelpesendinger til Gaza?

Vi vet hvertfall at Israel ikke kjenner noen forpliktelse overfor folkeretten. Det virker som at det bare er ett språk de forstår. Militær makt.

torsdag 27. mai 2010

Skabbdyr

I dag la jeg ut denne saken på SUs nettside. Den første reaksjonen jeg fikk på Facebook var talende: Skabbdyr!

Det er mange ukvemsord som melder seg i hjernen min når jeg nå er vitne til hvordan NHO Service driver på. De er banditter, det er rett og slett det de er. Jeg har skrevet før her på bloggen om den hårreisende framgangsmåten deres i sykepleierstreiken i vinter. Der de misbrukte døde mennesker, til de pårørendes høylytte protester, til å prøve å tvinge fram tvungen lønnsnemd. Og til slutt lyktes.

Nå er de på fare igjen, og nå både bryter de norsk lov og utviser den mest forkastelige moral.

Streiken i renholdsbransjen handler om å kreve anstendig lønn for underbetalte arbeidsfolk som gjør en svært viktig jobb. I SU gir vi vår fulle støtte til de streikende. Men arbeidsgiversida viser en total mangel på respekt for de som jobber hver dag og skaper de verdiene som arbeidsgiverne lever så godt på. Vi er nå vitne til at NHO Service tar i bruk sine bandittmetoder og gjør seg skyldige i streikebryteri for å forsøke å undergrave renholdsarbeidernes kamp for anstendighet og ei lønn og leve av.

Når mellomledere i bedriftene blir satt til å gjøre jobben de streikende skulle gjort, sånn at de på toppen slipper å merke konsekvensene av streiken, så er det ingen tvil om at det er streikebryteri som foregår. Vi ser også at innleie av renholdere fra andre NHO-bedrifter som ikke er i streik, finner sted ved flere streikerammede bedrifter. Skurkene i NHO Service er på kant med loven når de på denne måten setter inn streikebrytere for å undergrave streiken.

Et hovedpoeng med å streike er å vise hva som skjer dersom en yrkesgruppe slutter å gjøre jobben sin. Slik kan samfunnet som helhet innse hvor avhengige man er av at yrkesgruppa får ei lønn som fortjent og faktisk stiller på jobb. At NHO Service nå nekter renholdsarbeiderne denne retten er både moralsk forkastelig, skittent spill og i strid med norsk lov!