Hvem er trusselen?

Har ikke fått lagt ut noen tanker om bomturen til Strasbourg. For bomtur ble det. De 24.000 politimennene, for ikke å si politisoldatene, som var satt inn for å "opprettholde ro og orden" under Nato-toppmøtet, viste seg mye mer opptatt av å stoppe oss fredelige demonstranter enn det mindretallet med bråkmakere som også tok turen.

Bussen med skandinaviske fredsaktivister som jeg var med nedover møtte sperrede veier og ble nekta å kjøre av hovedveien mot Strasbourg. Til slutt ble vi nødt til å stoppe på en rasteplass og ta beina fatt. Men det tok ikke mange meterne før helikopterne flakset over oss, og plutselig kom en kolonne med 8 politibiler med fulle blålys. 40 pansra politifolk hoppet ut og stilte oss opp på rekke. Det var en helt absurd opplevelse. 50 demonstranter med morratrøtte tryner, omringa av 40 topptrente og velutstyrte politi, midt ute på et jorde på den tyske landsbygda.

Dette kunne vært en god historie som vi kunne flirt litt av og syntes at var morsom. Men det er den ikke. Den norske delegasjonen kom aldri fram til demonstrasjonen i Strasbourg. I stedet gikk vi ei mil til nabobyen Kehl og deltok i et tog med 8.000 andre fredelige fredsaktivister. Tusenvis av politifolk med vannkanoner, pansra kjøretøy og tåregass på innerlomma sørga for at vi aldri fikk kryssa Europabroa over til Strasbourg. For enda det ikke var en eneste demonstrant med brostein i sekken, ingen hissige eller skremmende aktivister, så var det en jernring av politi vi ble møtt med.

I Strasbourg var situasjonen en annen. Kompiser jeg har prata med som var der forteller om politi som passivt sto og så på at svartkledde tullinger tente på bygninger. Vandaler som ikke er representative for fredsbevegelsen i det hele tatt, men som fungerer som nyttige idioter for makta, fikk ture fram. I halvannen time, lenge nok til at verdenspressen fikk bildene sine av opptøyer og bråk, lenge nok til at dette ble bildet på fredsbevegelsen og Nato-motstanden, lenge nok til at vi tusenvis som ble holdt borte fra begivenhetenes sentrum ble glemt, sto de bare og så på.

For det var tydeligvis ikke dem politiet var satt inn for å stoppe. Det var oss.

Det er ikke en morsom historie at folk forbys å ha politiske ytringer fra sine egne balkonger, at fredsaktivister nektes å nå fram til demonstrasjonene og at noen tilsynelatende har planlagt at hele den europeiske fredsbevegelsen skal bli seende ut som en gjeng vandaler. Det er ganske skremmende.