Helmax! Eller?

I går var jeg og så den nye Max Manus-filmen.

I utgangspunktet nok et eksempel på god, norsk film, som det har kommet mye av de siste åra. Jeg ser mye norsk film, og gang på gang lar jeg meg imponere over Aksel Hennie. Denne filmen er ikke noe unntak på det punktet.

Men så var det det med å lage historiske filmer, da. Jeg er en fan av folkeliggjøring og populisering av historia, men det finnes likevel så altfor mange eksempler på tilsynelatende gode filmer, som egentlig voldtar historia. Og også i Max Manus kommer filmskapernes iver etter spenning og gode virkemidler på kant med virkeligheten. For mens filmen viser Max som kjemper mot sovjetkommunister i Finland, og bygger opp hele karakteren hans rundt de krigstraumene han der pådro seg, så er det høyst omstridt om dette i det hele tatt har rot i virkeligheten. Scenen hvor Max hogger i hjel en ung mann med kniv, etter å ha brukt opp ammunisjonen på en skokk med andre russere, kan ikke underbygges verken i Max Manus' egne memoarer, eller i historikeres nitidige arbeid. Men i filmen framstår det som en viktig hendelse som preget en av Norges fremste motstandsmenn, og som nærmest må forstås som en forklaringsfaktor i seg sjøl på hvorfor Max Manus handla som han gjorde.

Og her er jeg inne på min andre kritikk av filmen. Som all anna film som lages for tida, egentlig som det meste som skrives, filmes og tenkes for tida, så har denne filmen et sterkt individfokus. Vi får få overordna perspektiver, sammenhenger og forklaringer, og handlingen drives framover gjennom den personlige utviklinga i de få personene som filmen fokuserer på.

Det gjør at det blir en mindre viktig film enn den kunne vært. Ikke bare blir personlig utvikling i stor grad spekulasjon, uten dekning i historiske kilder. Det er også en fryktelig utilstrekkelig forklaringsfaktor for å forklare noe som helst. Jeg er nyutdanna historielærer. Både historikeren og marxisten i meg ble sittende hele filmen igjennom og lengte etter bakenforliggende årsaker, interessemotiver og forklaring på hvorfor utviklinga var som den var, og hva krigen egentlig handla om. Men det var visst ikke det filmskaperne var opptatt av å stille spørsmål ved.