mandag 9. februar 2009

Plaster er ikke nok


100 milliarder er mye penger. Omtrent det vi bruker på helse på et helt år i Norge. Det er mange plaster, sprøyter, skalpeller og arbeidstimer.

Nå har Regjeringa stilt 100 milliarder til disposisjon for bankene i Norge, i bankpakka som ble lagt fram i går. Til sammen 100 milliarder skal bankene nå kunne få låne av staten, mot at de går med på at banksjefene ikke skal få lønnsvekst eller bonuser i år, og at lånene som bankene får av staten kan bli omgjort til statlige eierandeler i banken dersom banken ikke klarer å betale tilbake pengene innen 5 år. Det er fornuftig. Det betyr at staten ikke gir bort penger til bankene, og at vi på sikt kan få et styrka statlig eierskap. En bankpakke er nødvendig fordi finanskrisas største fare er at alle blir sittende å holde på pengene sine så økonomien stopper opp. Det fører til massearbeidsløshet og er skikkelig dårlig for folk flest, uansett åssen man vrir og vender på det.

Ikke vet jeg om RU har misforstått hva som faktisk ligger i bankpakken, eller om de faktisk mener at det er ok at økonomien stopper opp og at vi får massearbeidsløshet. Men sikkert er det hvertfall at de tok til gatene og protesterte mot bankpakka.

Heller enn å klage over nødvendige tiltak, mener jeg at det gode og radikale standpunktet er å spørre hva MER Regjeringa kunne gjort. Målet for ei rødgrønn-regjering, og ikke minst for en finansminister fra SV, må være å gjøre noe med det som har skapt problemene vi står oppe i. Alle kan se at finanskrisa rammer arbeidsfolk. Alle kan se at kommersielle banker med kortsiktige profitthensyn har bidratt til å skape denne krisa. For oss som ikke har mørkeblå dress og interesser i å opprettholde et finansielt system med urettferdige muligheter til kjapp fortjeneste for de med altfor mange penger til overs, så er det like åpenbart at man bør gjøre noe med dette systemet.

Det som også er klart er at finanskrisa har ført til et ideologisk skifte, hvor høyresida løper fra sine liberalistiske standpunkt og plutselig later til å være sosialdemokrater hele gjengen. Unge Høyre er blant de eneste som fortsetter å argumentere for at staten bør redusere sin rolle i økonomien. Men til og med på sine egne hjemmesider møter de motstand for et utspill om at staten bør selge seg ut av norsk næringsliv.

I denne situasjonen bør Regjeringa gjøre mer enn det absolutt nødvendige. Kravene til bankene som benytter seg av krisepakka kunne vært tøffere. I det bankene er i et avhengighetsforhold kan man benytte anledninga til å rydde opp i mer av bankenes dårlige praksis enn bare lederlønningene og lederbonusene. Se for ekspempel på meglerne, som også tar ut skyhøye bonuser i belønning for å suge mye penger ut av vanlige folk. Og se på alle de finurlige måtene bankene har funnet opp for å lure folk til å kjøpe dårlige lån og investere sparepengene i hårreisende risikoprosjekter. Staten bør også innføre klarere reguleringer og forbud mot en del former for spekulative bankprodukter.

En annen åpenbar strategi burde være å kjøpe seg opp i DNB Nor. Markedsløsningene har vist seg å fungere dårlig, behovet for en sterk stat som tar grep er stort. Da bør staten kjøpe seg opp i DNB Nor, fordi erfaring nå viser at det er behov for en sterk statsbank. I tillegg kan man, slik Arne Strand i Dagsavisen tar til orde for, utvikle finansfondet som Regjeringa lanserte i går, til å bli en ny statlig forretningsbank.

Jeg er utålmodig. Finanskrisa er mye mer enn et blødende sår som Regjeringa må prøve å sette plaster på. Finanskrisa er markedsliberalismens fallit. Den er beviset på at den uhemma markedsliberalismen bringer forbannelse over folk flest, sånn SU har påpekt i år etter år. Å innbille seg at reversible tiltak, altså midlertidige grep som skal tilbakestilles så snart ting går bedre igjen, er det som skal til, er å lure seg selv.

Jeg skal ikke klage over at Regjeringa sørger for at bankene fortsetter å fungere godt nok til å holde økonomien i gang og folk i arbeid. Det er nødvendig. Men jeg skal fortsette å jobbe for at den helt nødvendige muligheten som følger med finanskrisa til å finne andre løsninger, som tjener vanlige folk, blir utnytta til fulle.

2 kommentarer:

  1. Endelig en regjering som klarer å temme de norske kapitalkreftene. Jeg håper bare SU kan kjempe gjennom enda mer til studentboliger.

    Bygg, bygg, bygg!

    SvarSlett
  2. Begynnelsen var i hvertfall meget bra, hehe!

    Ellers har jeg vel de vanlige reservasjoner hva nagår avslutningen din. Dog jeg er enig i at det er helt nødvendig å innføre varige tiltak, samt at det burde være åpenbart for alle at et lovverk som tillater markedsaktører å kalle låning for sparing er sterkt mangelfullt, så er det neppe særlig klokt å innføre statlige kommandostrukturer i store deler av norsk økonomi.

    I tillegg savner jeg sammenhengen mellom risikovillgihet og tilgang på kreditt. Kredittekspansjon fører til bedret tilgang på kreditt, som igjen gir store insentiver til å ta høy risiko. Man kan regulere så mye man vil, men til syvende og sist vil kredittekspansjon føre til tunge investeringer i svært så risikable greier, og mange av disse vil selvsagt gå dukken. Reguleringer påvirker selvsag valgene til aktørene, men kan aldri hindre aktører i å finne risikable prosjekter de kan putte penger inn i når kreditt blir lett tilgjengelig.

    Dermed blir tiltak for å begrense kredittekspansjon vel så viktige - kaskje viktigere - enn reguleringer (og evt statlig eierskap) når man nå skal prøve å rekonfigurere systemet.

    Det gjeldende inflasjonsmålet (særlig i USA) har feilet, hva skal det erstattes med? Det er det viktigste spørsmålet her!

    Det nest viktigste er finanspolitikk. Underskuddsbudsjettering fører også til kredittekspansjon, og en troverdig mekanisme som hindrer budsjettunderskudd i oppgangstider men samtidig sørger for underksudd i nedgangstider, ville gjort systemet langt mer stabilt.

    Den tradisjonelle fortolkning av Keynes, med fokus på arbeidsledighet som indikator, feilet på 70-tallet. Den monetaristiske arvtager, som USA har hatt siden 70-tallet, har feilet spektakulært i denne krisen. Det har også de Europeiske systemer. Hvordan skal vi nå organisere en ny "handlingsregel" for å sikre den nødvendige fleksibilitet uten å åpne opp for populistisk undergraving av økonomien?

    Det må jo være neste spørsmål. Resten kan komme senere ;)

    SvarSlett