Straks er det 1.mai. Sitter og skriver appell til i morra og gleder meg til å markere dagen :)
Tankene går til 1.mai 2007 som jeg feira sammen med mange hundretusen mennesker som fylte San Salvadors gater. Alle med røde skjorter, smil om munnen, håp i hjertet og FMLN-flagg. Nå 3 år etter har folket i El Salvador tvunget høyresida på defensiven, FMLN har vunnet presidentmakten og alle barn i El Salvador har fått rett til gratis skolegang. Men landet har også vært ramma av orkaner og jordskjelv. Og høyresidas kupp i nabolandet Honduras, og det påfølgende kuppstyret som har gjort Honduras til et av verdens farligste land for journalister, gjør mange salvadorianere bekymra for framtida.
I Norge kan man få inntrykket av at de politiske skillelinjene er små. Klassekampen skriker ikke mot deg like tydelig som i El Salvador. Høyresida tør ikke være åpne om hva deres idealer vil ha av konsekvenser for vanlige folks velferdstilbud og arbeidsrettigheter. Alle partiene gir inntrykk av å være opptatt av rettferdighet, sosial likhet og trygghet. Høyresida framstiller det som at deres støtte til Norges rikeste, skattelettene og skattehullene de bidrar til, ikke står i motstrid til vanlige folks interesser. Av og til kan man bli gal av at norske politikere legger seg på en så lik retorikk som mulig, uansett hva de mener.
Da er det fint å kunne jobbe litt internasjonalt. Ofte får det fram skillene. Som når høyresida inviterer kuppmakere fra Venezuela og nære allierte av Honduras' nye skrekkregime til Norge for å prate om menneskerettigheter.
Men også her i Norge er det utrolig hvor mye høyresida faktisk ønsker å rive ned av det arbeidsfolk har bygget opp. Høyre og FrP har gått inn for endringer i arbeidsmiljøloven som vil gi arbeidsfolk 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke - uten overtidsbetalt! De vil gjøre det enklere å ansette folk på midlertidige kontrakter, og sånn frata arbeidsfolk trygghet, forutsigbarhet og muligheten til å få seg huslån. I tillegg til at de gjennom lovendringer altså vil gjøre det lettere for sjefene å utnytte arbeidsfolk, så har FrP i sine alternative budsjetter gått inn for å kutte pengene til Arbeidstilsynet. Det betyr fritt fram for bedriftseiere og sjefer til å angripe arbeidsfolks rettigheter. Det er å tråkke på den kampen som mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre har kjempa, for at arbeidsfolk skal ha respekt, trygghet og ei rettferdig lønn.
Både av solidaritet med folk andre steder i verden, og for rettferdighet her i Norge, er det utrolig viktig at vi fortsetter å markere 1.mai. Det er ingen andre dager som gir meg mer energi til å fortsette kampen for rettferdighet, frihet, likhet og sosialisme. Og jeg vet at i El Salvador, i Palestina, i Colombia og i Ungarn, har jeg kamerater som står sammen med meg akkurat denne dagen. Kampen er lokal, nasjonal og internasjonal, og den skal vinnes =)
God natt.
fredag 30. april 2010
torsdag 29. april 2010
Hvite fjær - svart høne
De siste dagene har jeg blitt referert i massevis av medier med en litt merkelig uttalelse. Det oppleves litt komisk å være årsak til at engelskspråklige medier melder om fare for regjeringskrise i Norge, når det ikke er det jeg verken har sagt eller forsøkt å si.
Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland har skapt en glede med bismak. Det er jo godt nytt at Norge får avklart sine grenser. Særlig for folk i nord er det et stort framskritt å få grensespørsmålet avklart, og avtalen åpner for fruktbart samarbeid i nord. Når det likevel er en glede med bismak handler det om at det hersker liten tvil om at kappløpet om oljeutvinning i nordområdene har vært en viktig motivasjonsfaktor for enigheten.
NRK ringte meg opp tirsdag kveld med spørsmål om hva som var min reaksjon på saken. Jeg svarte at her er det grunn for alle de norske partiene til å roe ned. At ethvert parti som har gitt sin tilslutning til Norges klimaforpliktelser og til 2gradersmålet møter seg selv i døra om man nå kaster seg på et uhemma oljeeventyr i Barentshavet. Når han spurte meg om SVs rolle sa jeg at i møte med en stadig mer aggressiv oljeindustri trenger vi mer enn noengang et SV med makt. Men NRK-mannen syntes hvis ikke dette var særlig interessant. Han ville absolutt ha meg til å si at SV ikke kunne sitte i Regjering om det ble oljeboring i Barentshavet. Jeg sa at et hvilket som helst norsk parti er nødt til å forholde seg til norske klimaforpliktelser og at det innebærer at man ikke kan ha noen full åpning i Barentshavet. Og at dette er en sak som er mye større enn forhold i den rødgrønne regjeringa, at den har et mye lengre tidsperspektiv, og dessuten ikke bare handler om innenrikspolitikk i Norge, men om verdens klima. Vi vet at dersom vi skal klare å hindre for mye klimagasser i atmosfæren, om vi skal klare å stoppe temperaturøkningene på 2 grader, så må 1/4 av de olje- og gassforekomstene vi alt kjenner til bli liggende under overflaten.
NRK-mannen ville ikke gi seg. Hva om det så blir full åpning, kan SV sitte i regjering da?
Til slutt sier jeg litt oppgitt:
I ei tid hvor vi ser en oljeindustri som presser på stadig hardere for at Norge skal føre en direkte miljøfiendtlig ofg klimafiendtlig politikk, så trenger vi mer enn noengang et SV med makt. Men selvøflgelig, dersom SV ikke klarer å påvirke i slike spørsmål så kan SV heller ikke sitte i regjering.
Sitatet ble spilt på Dagsnytt kl 07.30. Så kutta NRK ut mitt sitat og kjørte resten av dagen bare at SU-lederen krever at SV trekker seg fra regjering om det blir oljeutvinning i Barentshavet.
Ingenting om at jeg mener dette er en sak med lengre tidsperspektiv enn rødgrønn regjering, større konsekvenser enn norsk innenrikspolitikk, og som gjør at alle norske partier møter seg sjøl i døra. Og resten av mediene fanger opp det NRK sier.
Det er dessverre ganske vanlig at det er journalisten som bestemmer hva som er budskapet ditt, i stedet for at du får bestemme det sjøl. Men om det er noen tvil:
Norge kan ikke i vill iver kaste seg på et oljekappløp i Barentshavet. Fordi det vil føre til økte norske klimautslipp, gjøre det umulig for Norge å overholde sine klimaforpliktelser, og det vil være med på å gjøre målet om å begrense temperaturøkningene til 2 grader stadig mer uoppnåelig. Dessuten vet vi foreløpig altfor lite om hvor sårbare disse områdene faktisk er. Men dette er ikke noe som SV bør være alene om å mene, det er noe både Erna Solberg, Jens Stoltenberg og olje- og energiministeren må konfronteres med. Og DET bør være saken som går verden rundt og som refereres i engelskspråklige medier.
Oljekatastrofen som nå utspiller seg i Mexicogulfen bør også få norske politikere til å tenke seg om.
Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland har skapt en glede med bismak. Det er jo godt nytt at Norge får avklart sine grenser. Særlig for folk i nord er det et stort framskritt å få grensespørsmålet avklart, og avtalen åpner for fruktbart samarbeid i nord. Når det likevel er en glede med bismak handler det om at det hersker liten tvil om at kappløpet om oljeutvinning i nordområdene har vært en viktig motivasjonsfaktor for enigheten.
NRK ringte meg opp tirsdag kveld med spørsmål om hva som var min reaksjon på saken. Jeg svarte at her er det grunn for alle de norske partiene til å roe ned. At ethvert parti som har gitt sin tilslutning til Norges klimaforpliktelser og til 2gradersmålet møter seg selv i døra om man nå kaster seg på et uhemma oljeeventyr i Barentshavet. Når han spurte meg om SVs rolle sa jeg at i møte med en stadig mer aggressiv oljeindustri trenger vi mer enn noengang et SV med makt. Men NRK-mannen syntes hvis ikke dette var særlig interessant. Han ville absolutt ha meg til å si at SV ikke kunne sitte i Regjering om det ble oljeboring i Barentshavet. Jeg sa at et hvilket som helst norsk parti er nødt til å forholde seg til norske klimaforpliktelser og at det innebærer at man ikke kan ha noen full åpning i Barentshavet. Og at dette er en sak som er mye større enn forhold i den rødgrønne regjeringa, at den har et mye lengre tidsperspektiv, og dessuten ikke bare handler om innenrikspolitikk i Norge, men om verdens klima. Vi vet at dersom vi skal klare å hindre for mye klimagasser i atmosfæren, om vi skal klare å stoppe temperaturøkningene på 2 grader, så må 1/4 av de olje- og gassforekomstene vi alt kjenner til bli liggende under overflaten.
NRK-mannen ville ikke gi seg. Hva om det så blir full åpning, kan SV sitte i regjering da?
Til slutt sier jeg litt oppgitt:
I ei tid hvor vi ser en oljeindustri som presser på stadig hardere for at Norge skal føre en direkte miljøfiendtlig ofg klimafiendtlig politikk, så trenger vi mer enn noengang et SV med makt. Men selvøflgelig, dersom SV ikke klarer å påvirke i slike spørsmål så kan SV heller ikke sitte i regjering.
Sitatet ble spilt på Dagsnytt kl 07.30. Så kutta NRK ut mitt sitat og kjørte resten av dagen bare at SU-lederen krever at SV trekker seg fra regjering om det blir oljeutvinning i Barentshavet.
Ingenting om at jeg mener dette er en sak med lengre tidsperspektiv enn rødgrønn regjering, større konsekvenser enn norsk innenrikspolitikk, og som gjør at alle norske partier møter seg sjøl i døra. Og resten av mediene fanger opp det NRK sier.
Det er dessverre ganske vanlig at det er journalisten som bestemmer hva som er budskapet ditt, i stedet for at du får bestemme det sjøl. Men om det er noen tvil:
Norge kan ikke i vill iver kaste seg på et oljekappløp i Barentshavet. Fordi det vil føre til økte norske klimautslipp, gjøre det umulig for Norge å overholde sine klimaforpliktelser, og det vil være med på å gjøre målet om å begrense temperaturøkningene til 2 grader stadig mer uoppnåelig. Dessuten vet vi foreløpig altfor lite om hvor sårbare disse områdene faktisk er. Men dette er ikke noe som SV bør være alene om å mene, det er noe både Erna Solberg, Jens Stoltenberg og olje- og energiministeren må konfronteres med. Og DET bør være saken som går verden rundt og som refereres i engelskspråklige medier.
Oljekatastrofen som nå utspiller seg i Mexicogulfen bør også få norske politikere til å tenke seg om.
Bli tilhenger av SUs offisielle Facebook-side!
På under ei uke har vi fått over 1200 tilhengere. Bli tilhenger du også! Trykk på liker-knappen =)
Kom på sommerens vakreste eventyr!
Sommeren nærmer seg og jeg gleder meg som en unge til fri, sol og vennetid. Og det jeg gleder meg aller mest til er SUs sommerleir :)
Det aller fineste jeg gjør i løpet av et år er nemlig å tilbringe ei uke sammen med 300 andre i et sosialistisk sommerparadis. I år er leiren lagt til Utøya, indierockerne Gaspards kommer, SV-helten Audun Lysbakken kommer, du kan lære alt fra salsa til kroppsmaling, spille fotballturnering, møte kamerater fra Nigeria, Colombia, Makedonia og Palestina (inshallah) og diskutere et samfunn uten kjønnsforskjeller og klasseforskjeller =)
Riktig vakkert er det =)
Sett av 27.juli - 1.august, be sjefen om fri eller fortell mamma og pappa at de må dra på familieferie uten deg, og begynn å glede deg allerede i dag!
Vi sees på Utøya til sommerens vakreste eventyr :)
Meld deg på her.
onsdag 28. april 2010
Et kaldt samfunn II
Mot slutten av debatten jeg skrev om i går, kom lederen i Unge Høyre med en latterlig absurd påstand. Jeg lar meg ikke overraske av at han mener at velferdsstaten, som arbeidsfolk har kjempa fram og som faktisk gir de fleste en grunnleggende trygghet i hverdagen, er en uting som bør bygges ned. Men argumentasjonen han hadde for hvorfor, fikk meg nesten til å hoppe av stolen: Han er mot velferdsstaten, altså lik rett til velferd for alle, fordi den gjør oss til kalde mennesker. Folk bryr seg ikke om hverandre fordi vi forventer at velferdsstaten skal stille opp i stedet, var Unge Høyre-lederens påstand.
Da kan man jo for det første spørre seg om det har slått han at velferdsstaten også består av hardtarbeidende, omsorgsfulle og dyktige arbeidsfolk? Folk som bryr seg. Som riktignok er underbetalte og mange steder underbemanna, men som gjør en utrolig viktig innsats for at folk skal ha det godt i Norge. For det andre er det vel nettopp de som nekter å bidra til velferdsstaten, som flagger ut formuene sine til Sveits, og sponser Høyre og FrPs valgkamp for at de skal fjerne formueskatten, som ikke bryr seg om andre, og som er de kalde menneskene. Og du får meg ikke til å tro at det er velferdsstatens trygghet som skaper Rimi-Hagens egoisme.
Men det som virkelig fikk meg til å nesten hoppe av stolen, det var at Unge Høyre-lederen mente at vi heller burde se til USA, for der stiller folk opp for hverandre!
Makan til virkelighetsfjern type, tenkte jeg. Det fikk jeg tydelig illustrert da jeg i går kveld så denne saken lyse mot meg på nettavisene. I ulikhetenes USA, der det er opp til hver enkelt å lykkes, og der hvor det ikke finnes noen velferdsstat til å ta vare på folk, der går folk rett forbi en mann som ligger på gata og blør ihjel, fordi han har redda ei gammel dame fra å bli rana. Det er det samfunnet Unge Høyre ønsker seg.
Å angripe velferdsstaten, å mene at enhver får være sin egen lykkes smed, å påstå at politikken har mista sitt innhold og at vi alle har det så godt at det ikke spiller noen rolle om høyresida kommer til makta og at velferden forvitrer, det er kaldt. Det er det som skaper et kaldere samfunn.
Da kan man jo for det første spørre seg om det har slått han at velferdsstaten også består av hardtarbeidende, omsorgsfulle og dyktige arbeidsfolk? Folk som bryr seg. Som riktignok er underbetalte og mange steder underbemanna, men som gjør en utrolig viktig innsats for at folk skal ha det godt i Norge. For det andre er det vel nettopp de som nekter å bidra til velferdsstaten, som flagger ut formuene sine til Sveits, og sponser Høyre og FrPs valgkamp for at de skal fjerne formueskatten, som ikke bryr seg om andre, og som er de kalde menneskene. Og du får meg ikke til å tro at det er velferdsstatens trygghet som skaper Rimi-Hagens egoisme.
Men det som virkelig fikk meg til å nesten hoppe av stolen, det var at Unge Høyre-lederen mente at vi heller burde se til USA, for der stiller folk opp for hverandre!
Makan til virkelighetsfjern type, tenkte jeg. Det fikk jeg tydelig illustrert da jeg i går kveld så denne saken lyse mot meg på nettavisene. I ulikhetenes USA, der det er opp til hver enkelt å lykkes, og der hvor det ikke finnes noen velferdsstat til å ta vare på folk, der går folk rett forbi en mann som ligger på gata og blør ihjel, fordi han har redda ei gammel dame fra å bli rana. Det er det samfunnet Unge Høyre ønsker seg.
Å angripe velferdsstaten, å mene at enhver får være sin egen lykkes smed, å påstå at politikken har mista sitt innhold og at vi alle har det så godt at det ikke spiller noen rolle om høyresida kommer til makta og at velferden forvitrer, det er kaldt. Det er det som skaper et kaldere samfunn.
tirsdag 27. april 2010
Et kaldt samfunn
I går var jeg sammen med de andre ungdomspartilederne i opptak til en ny TV-programserie som gatemagasinet Natt&Dag er i ferd med å lage. I flere timer debatterte vi Norge, velferdsstaten, framtida og hva som egentlig finnes av motsetninger og uenigheter i dagens Norge.
Det var interessant. Jeg er ganske lei av at den intellektuelle middelklassen, som Natt&Dag streber etter å være det ytterste uttrykk for, prøver å tvinge på oss en virkelighetsforståelse om at absolutt alle har det så bra i Norge, at motsetningenes tid er forbi, og at ingen trenger å stå opp for sine rettigheter eller kjempe mot urettferdighet. Det er en virkelighetsforståelse som de som har det best tjener på, men som ikke reflekterer det virkelige Norge.
Norge er et klassesamfunn. Folk blir ofte overraska når jeg forteller om dødens klasseskille, som finnes i byen jeg bor i for tida. I Oslo kan jeg sette meg på T-banen, kjøre ca 12 minutter fra øst mot vest, og så stiger forventa levealder med 12 år! Mens den delen av vår godt voksne befolkning som har lett tilgang til media klager over at de ikke får lov til å jobbe etter at de fyller 70 år, er det faktisk sånn at 4 av 10 nordmenn ikke klarer å stå i jobb til de når pensjonsalderen en gang. 40 prosent av oss blir uføretrygda før vi kommer så langt.
Vi har et arbeidsliv i Norge hvor den intellektuelle middelklassen med frie jobber og makt til å bestemme over sin hverdag har det veldig fint. Hvor overklassen, som eier folks arbeidsplasser, som har frihet til å investere der hvor prisveksten er størst, som kan flagge ut lønnsomme arbeidsplasser, som kan tvinge prisene opp på boligmarkedet, og som kan ansette utenlandsk arbeidskraft på luselønninger, bare har det bedre og bedre og bedre. Men det er bare halve virkeligheten. For veldig mange andre er arbeidslivet prega av ubekvem arbeidstid, usikre ansettelser, ufrivillig deltid, mangel på overtid, seksuell trakssering både fra overordna og kunder, fysisk og psykisk slitsomt arbeid, lite trygghet og forutsigbarhet og liten mulighet til å bestemme sjøl over arbeidshverdagen. Stadig mer finurlige kontrollsystemer stjeler tid fra de viktige oppgavene, og folk opplever at de løper på jobb, at de ikke får gitt den omsorgen de bør, at de ikke strekker til, og at det aldri er nok folk på jobb.
Vi har et arbeidsliv som sliter ut folk, lenge før de når pensjonsalderen. Da er ikke problemet at folk har det så godt at de ikke gidder å engasjere seg. Kanskje er det tvert i mot den avmaktsfølelsen man dag ut og dag inn går og kjenner på, som er hinderet for at flere engasjerer seg for forandring. Det skaper avmakt å oppleve at du ikke har noe du skulle ha sagt for om arbeidsplassen din legges ned. At dine ideer til hvordan oppgaver kan utføres bedre, aldri blir lytta til. At planene du hadde lagt for helga bare må skrinlegges, fordi sjefen plutselig ringer og vil at du skal jobbe, og du vet at dersom du sier nei kan det føre til at han slutter å ringe og at du mister inntekta di. Hver dag opplever folk å stange hodet i klassesamfunnet. Det er ikke rart om det skaper avmakt.
Heller enn påstander om at alle har det for bra, trenger vi en diskusjon om hvordan folk kan få større makt over livene sine, sånn at alle opplever at det å ha meninger, å ta standpunkter og å engasjere seg faktisk kan føre til at ting endres. At det gir resultater.
Det var interessant. Jeg er ganske lei av at den intellektuelle middelklassen, som Natt&Dag streber etter å være det ytterste uttrykk for, prøver å tvinge på oss en virkelighetsforståelse om at absolutt alle har det så bra i Norge, at motsetningenes tid er forbi, og at ingen trenger å stå opp for sine rettigheter eller kjempe mot urettferdighet. Det er en virkelighetsforståelse som de som har det best tjener på, men som ikke reflekterer det virkelige Norge.
Norge er et klassesamfunn. Folk blir ofte overraska når jeg forteller om dødens klasseskille, som finnes i byen jeg bor i for tida. I Oslo kan jeg sette meg på T-banen, kjøre ca 12 minutter fra øst mot vest, og så stiger forventa levealder med 12 år! Mens den delen av vår godt voksne befolkning som har lett tilgang til media klager over at de ikke får lov til å jobbe etter at de fyller 70 år, er det faktisk sånn at 4 av 10 nordmenn ikke klarer å stå i jobb til de når pensjonsalderen en gang. 40 prosent av oss blir uføretrygda før vi kommer så langt.
Vi har et arbeidsliv i Norge hvor den intellektuelle middelklassen med frie jobber og makt til å bestemme over sin hverdag har det veldig fint. Hvor overklassen, som eier folks arbeidsplasser, som har frihet til å investere der hvor prisveksten er størst, som kan flagge ut lønnsomme arbeidsplasser, som kan tvinge prisene opp på boligmarkedet, og som kan ansette utenlandsk arbeidskraft på luselønninger, bare har det bedre og bedre og bedre. Men det er bare halve virkeligheten. For veldig mange andre er arbeidslivet prega av ubekvem arbeidstid, usikre ansettelser, ufrivillig deltid, mangel på overtid, seksuell trakssering både fra overordna og kunder, fysisk og psykisk slitsomt arbeid, lite trygghet og forutsigbarhet og liten mulighet til å bestemme sjøl over arbeidshverdagen. Stadig mer finurlige kontrollsystemer stjeler tid fra de viktige oppgavene, og folk opplever at de løper på jobb, at de ikke får gitt den omsorgen de bør, at de ikke strekker til, og at det aldri er nok folk på jobb.
Vi har et arbeidsliv som sliter ut folk, lenge før de når pensjonsalderen. Da er ikke problemet at folk har det så godt at de ikke gidder å engasjere seg. Kanskje er det tvert i mot den avmaktsfølelsen man dag ut og dag inn går og kjenner på, som er hinderet for at flere engasjerer seg for forandring. Det skaper avmakt å oppleve at du ikke har noe du skulle ha sagt for om arbeidsplassen din legges ned. At dine ideer til hvordan oppgaver kan utføres bedre, aldri blir lytta til. At planene du hadde lagt for helga bare må skrinlegges, fordi sjefen plutselig ringer og vil at du skal jobbe, og du vet at dersom du sier nei kan det føre til at han slutter å ringe og at du mister inntekta di. Hver dag opplever folk å stange hodet i klassesamfunnet. Det er ikke rart om det skaper avmakt.
Heller enn påstander om at alle har det for bra, trenger vi en diskusjon om hvordan folk kan få større makt over livene sine, sånn at alle opplever at det å ha meninger, å ta standpunkter og å engasjere seg faktisk kan føre til at ting endres. At det gir resultater.
tirsdag 20. april 2010
Høyre - for ulikhet og ufrihet
Unge Høyre og Høyres Kvinneforbund har rotta seg sammen for å la en del av de kjipe strukturene i Norge bestå.
Konservative som de er, syns de tydeligvis at det er fint at menn i liten grad tar ut foreldrepermisjon. De syns det er fint at kvinner med barn bruker 2,5 timer mer på husarbeid, hver eneste dag, enn det mannen deres gjør. De liker tydeligvis at det å få barn er ei felle for kvinner, som gjør at de stopper opp i karriere- og lønnsutviklinga, at de får mindre fritid, mindre penger og dessuten blir mindre lykkelige. Mens menn derimot får karrierehopp, lønnsvekst, mer fritid og blir lykkeligere når de får barn.
For det er faktisk dette som er virkeligheten i Norge i dag. Kvinner mister frihet ved å få barn, både økonomisk frihet og fritid. Hovedgrunnen til det er at det er kvinner som er omsorgspersoner, mens menn blir forsørgere, i en vanlig norsk familie. Ikke i alle, men i de fleste. Og for de familiene som vil gjøre det annerledes, som vil at mannen skal være omsorgsperson og kvinna være forsørger, stikkes det kjepper i hjula. Mange menn sier de opplever at arbeidsgiver ikke legger til rette for at de kan ta ut foreldrepermisjonen. At det ikke er forventa, og at mange arbeidsgivere motsetter seg det og sier det er vanskelig å få til. Mange menn opplever at de har liten frihet til å utvikle seg som omsorgspersoner.
Dette er ganske kjipe ting, som har prega det norske samfunnet over lang, lang tid. Men, den gode nyheten er at vi har funnet et middel som bedrer denne situasjonen på veldig kort tid, som gir menn frihet til å utvikle seg som omsorgspersoner, som gir kvinner bedre mulighet til å henge med i lønnsutviklinga og bevare mer av både sin økonomiske frihet, sin karriereutvikling og fritida si. Det er dessuten god grunn til å tro at det vil føre til at kvinner i fruktbar alder vil bli mindre diskriminert på arbeidsmarkedet. Dette vidundermiddelet er prøvd ut andre steder, med gode resultater. Det er forska på og man har anslått hvilken effekt det vil få. Og man er i gang med omstillinga.
Vidundermiddelet heter pappakvote, og det handler om at en del av foreldrepermisjonen forbeholdes far. Sånn blir far gående lenger hjemme, han blir bedre kjent med ungen sin, får større sjøltillit i forhold til egne omsorgsevner, han blir bedre til å skifte bleier og gjøre husarbeid, og sjefen hans kan ikke forvente noe annet av han enn at han er hjemme når det er hans tur. SV har allerede sørga for at pappakvoten er dobla på den tida vi har vært i regjering, fra 5 til 10 uker. Men målet er en 3-deling, der 1/3 av permisjonen går til mor, 1/3 går til far, og 1/3 går til den som har fått mest smaken på å gå hjemme. Dermed vil alle sjefer se på alle arbeidstakere som like potensielle omsorgspersoner, som uansett vil være borte i månedsvis hvis de får barn. Kvinner vil være kortere borte fra jobb og tape mindre hva gjelder lønnsvekst, og de vil få menn som er bedre til å bidra hjemme.
Dette høres jo nesten for godt ut til å være sant. Og det er litt sånn også. Se bare på tallene:
Før 1993 fantes ingen fedrekvote i det hele tatt. Og kun 2-3 prosent av norske fedre tok ut foreldrepenger. Så ble fedrekvoten innført (4 uker fra 1993, så 5 uker, 6 uker, nå 10 uker). Og vips: Nå tar 9 av 10 fedre ut foreldrepermisjon, og nesten 1 av 5 tar lengre permisjon enn det som er forbeholdt dem. Og jo lengre permisjon de tar, jo større andel tar de av husarbeidet også. (Kilde: Barne- og likestillingsdepartementet).
Det er ikke bare fra Norge vi har tall. Ved å kikke på våre skandinaviske naboer kommer et veldig tydelig mønster til syne: Fedrekvote virker. Det sørger for at fedre tar ut en større del av permisjonen, at de gjør mer husarbeid, og de tallene vi har foreløpig peker også klart i retning av at lønngapet mellom kvinner og menn minsker ved en jevnere deling av foreldrepermisjonen.
Her har vi altså intet mindre enn et vellykka tiltak som faktisk virker når det kommer til å bekjempe noen virkelig kjipe problemer i det norske samfunnet, som fratar både kvinner og menn frihet, og fører til økt ulikhet mellom kjønn.
Og om dere husker dere helt tilbake til starten av bloggposten, så starta jeg med å si at Unge Høyre og Høyres Kvinneforbund rotter seg sammen for å la flere av de kjipe strukturene i Norge bestå. De vil nemlig like så godt sette en stopper for den positive utviklinga som er på gang, og fjerne fedrekvota.
Det er ikke liberalt, det er dypt konservativt. Og det er et tiltak som vi vet hva vil føre til - nemlig større ulikhet og ufrihet i Norge.
Konservative som de er, syns de tydeligvis at det er fint at menn i liten grad tar ut foreldrepermisjon. De syns det er fint at kvinner med barn bruker 2,5 timer mer på husarbeid, hver eneste dag, enn det mannen deres gjør. De liker tydeligvis at det å få barn er ei felle for kvinner, som gjør at de stopper opp i karriere- og lønnsutviklinga, at de får mindre fritid, mindre penger og dessuten blir mindre lykkelige. Mens menn derimot får karrierehopp, lønnsvekst, mer fritid og blir lykkeligere når de får barn.
For det er faktisk dette som er virkeligheten i Norge i dag. Kvinner mister frihet ved å få barn, både økonomisk frihet og fritid. Hovedgrunnen til det er at det er kvinner som er omsorgspersoner, mens menn blir forsørgere, i en vanlig norsk familie. Ikke i alle, men i de fleste. Og for de familiene som vil gjøre det annerledes, som vil at mannen skal være omsorgsperson og kvinna være forsørger, stikkes det kjepper i hjula. Mange menn sier de opplever at arbeidsgiver ikke legger til rette for at de kan ta ut foreldrepermisjonen. At det ikke er forventa, og at mange arbeidsgivere motsetter seg det og sier det er vanskelig å få til. Mange menn opplever at de har liten frihet til å utvikle seg som omsorgspersoner.
Dette er ganske kjipe ting, som har prega det norske samfunnet over lang, lang tid. Men, den gode nyheten er at vi har funnet et middel som bedrer denne situasjonen på veldig kort tid, som gir menn frihet til å utvikle seg som omsorgspersoner, som gir kvinner bedre mulighet til å henge med i lønnsutviklinga og bevare mer av både sin økonomiske frihet, sin karriereutvikling og fritida si. Det er dessuten god grunn til å tro at det vil føre til at kvinner i fruktbar alder vil bli mindre diskriminert på arbeidsmarkedet. Dette vidundermiddelet er prøvd ut andre steder, med gode resultater. Det er forska på og man har anslått hvilken effekt det vil få. Og man er i gang med omstillinga.
Vidundermiddelet heter pappakvote, og det handler om at en del av foreldrepermisjonen forbeholdes far. Sånn blir far gående lenger hjemme, han blir bedre kjent med ungen sin, får større sjøltillit i forhold til egne omsorgsevner, han blir bedre til å skifte bleier og gjøre husarbeid, og sjefen hans kan ikke forvente noe annet av han enn at han er hjemme når det er hans tur. SV har allerede sørga for at pappakvoten er dobla på den tida vi har vært i regjering, fra 5 til 10 uker. Men målet er en 3-deling, der 1/3 av permisjonen går til mor, 1/3 går til far, og 1/3 går til den som har fått mest smaken på å gå hjemme. Dermed vil alle sjefer se på alle arbeidstakere som like potensielle omsorgspersoner, som uansett vil være borte i månedsvis hvis de får barn. Kvinner vil være kortere borte fra jobb og tape mindre hva gjelder lønnsvekst, og de vil få menn som er bedre til å bidra hjemme.
Dette høres jo nesten for godt ut til å være sant. Og det er litt sånn også. Se bare på tallene:
Før 1993 fantes ingen fedrekvote i det hele tatt. Og kun 2-3 prosent av norske fedre tok ut foreldrepenger. Så ble fedrekvoten innført (4 uker fra 1993, så 5 uker, 6 uker, nå 10 uker). Og vips: Nå tar 9 av 10 fedre ut foreldrepermisjon, og nesten 1 av 5 tar lengre permisjon enn det som er forbeholdt dem. Og jo lengre permisjon de tar, jo større andel tar de av husarbeidet også. (Kilde: Barne- og likestillingsdepartementet).
Det er ikke bare fra Norge vi har tall. Ved å kikke på våre skandinaviske naboer kommer et veldig tydelig mønster til syne: Fedrekvote virker. Det sørger for at fedre tar ut en større del av permisjonen, at de gjør mer husarbeid, og de tallene vi har foreløpig peker også klart i retning av at lønngapet mellom kvinner og menn minsker ved en jevnere deling av foreldrepermisjonen.
Her har vi altså intet mindre enn et vellykka tiltak som faktisk virker når det kommer til å bekjempe noen virkelig kjipe problemer i det norske samfunnet, som fratar både kvinner og menn frihet, og fører til økt ulikhet mellom kjønn.
Og om dere husker dere helt tilbake til starten av bloggposten, så starta jeg med å si at Unge Høyre og Høyres Kvinneforbund rotter seg sammen for å la flere av de kjipe strukturene i Norge bestå. De vil nemlig like så godt sette en stopper for den positive utviklinga som er på gang, og fjerne fedrekvota.
Det er ikke liberalt, det er dypt konservativt. Og det er et tiltak som vi vet hva vil føre til - nemlig større ulikhet og ufrihet i Norge.
fredag 16. april 2010
FrP bankerott - ikke la dem styre landet!
FrP vant ikke valget i 2009, det ble ingen borgerlig regjering, og FrPs valgresultat på 22,9 prosent var langt unna de noen og tredve prosentene partiet hadde før sannheten om FrPs politikk begynte å komme fram i løpet av valgkampen. Det var nok et sviende nederlag for mange FrPere å våkne morraen etter valget.
Men for de som trodde bakrusen har gitt seg nå, må man tro om igjen. Nå skal partiet ha landsmøte, og fjorårets regnskap er klart. Det viser at FrP brøt sitt eget budsjett med et underskudd på svimlende 11,5 millioner kroner. I tillegg hadde de budsjettert med å svi av 10 millioner av egenkapitalen.
Det kan vel ikke kalles blåmandag så lenge de rødgrønne styrer, men en skikkelig nedtur må det hvertfall være for landsmøtedelegatene å se at FrP i løpet av 2009 gikk fra å ha en egenkapital på 23,3 millioner kroner, til å stå igjen med skarve 1,7 millioner. Det går mot trangere tider i FrP.
Jaja, for alle oss andre er det hvertfall en trøst at det bare er FrP det går utover. For heldigvis har ikke velgerne latt dem slippe til på oljefondet.
Saken får meg til å tenke på Jens Stoltenbergs beste sitat i valgkampen, som var omtrent som følger:
- Jeg tør nesten ikke skru på radioen lenger, for så fort jeg gjør det så hører jeg en eller anna fra FrP snakke, og vips - så har de svidd av en ny milliard.
mandag 12. april 2010
Nei til overvåkningssamfunnet
I dag gikk høringsfristen om Datalagringsdirektivet ut. I likhet med 4428 andre har jeg skrevet under på "folkets høringsuttalelse" som kampanjen mot Datalagringsdirektivet har lansert. Jeg har spredt saken via Facebook og regner med at det er mange SUere og SU-sympatisører blant underskriverne.
Vi står i en politisk tradisjon som sier klart og tydelig nei til overvåkning. Framover har vi en viktig kamp å kjempe, ikke bare for å stoppe Datalagringsdirektivet, men også for å snu ei utvikling der vi ser stadige angrep på personvernet og hvor vi hele tiden tar små skritt i retning av storebror-ser-deg-samfunnet.
Et av argumentene for at Norge skal innføre direktivet har vært at vi allerede har kommet så langt inn i overvåkningssamfunnet at det ikke spiller noen rolle om vi også innfører dette direktivet. Det er et hårreisende argument, men det bør være en vekker for oss. Det er på høy tid å stå opp for personvern, og mot overvåkning. Datalagringsdirektivet handler ikke om å overvåke kriminelle. For de som aktivt går inn for det er det nemlig enkelt å sno seg unna overvåkningen direktivet innebærer, og skjule hva man driver med. Direktivet handler først og fremst om å overvåke vanlige folk. Det kan vi ikke akseptere.
Om du trenger flere argumenter og vil gjøre mer for å stoppe direktivet kan du lese og slutte deg til kampanjen Stopp datalagringsdirektivet her.
torsdag 8. april 2010
Frekkhet og klassekamp
Vårens lønnsoppgjør er i gang, og arbeidsgiversida fornekter seg ikke. Norsk Industri, NHOs sammenslutning for arbeidsgivere i industrien, har stilt krav om at de med de aller laveste lønningene skal få kutt i lønna. Lønnskutt for de lavtlønte!
Kravet viser tydelig hva lønnskamp handler om. Det er klassekamp. Og arbeidsgiversida er de som ønsker seg et Norge med flere fattige og et større gap mellom de som jobber på gølvet og de som sitter inne på kontorene.
NHO-kravet viser også hvor viktig det er at arbeidsfolk står sammen, organiserer seg i fagbevegelsen og står fast på våre egne krav. I år er det kvinnene og de lavtlønte sin tur, og så kan arbeidsgiverne i Norsk Industri enten ta til vettet eller gråte sine salte tårer når produksjonen står bom stille mens arbeidsfolka går til streik. For uten arbeidsfolk på jobb tjener ikke kapitalistene en krone :)
Kravet viser tydelig hva lønnskamp handler om. Det er klassekamp. Og arbeidsgiversida er de som ønsker seg et Norge med flere fattige og et større gap mellom de som jobber på gølvet og de som sitter inne på kontorene.
NHO-kravet viser også hvor viktig det er at arbeidsfolk står sammen, organiserer seg i fagbevegelsen og står fast på våre egne krav. I år er det kvinnene og de lavtlønte sin tur, og så kan arbeidsgiverne i Norsk Industri enten ta til vettet eller gråte sine salte tårer når produksjonen står bom stille mens arbeidsfolka går til streik. For uten arbeidsfolk på jobb tjener ikke kapitalistene en krone :)
mandag 5. april 2010
Påske i Palestina
Gjesteinnlegg fra Anna Lund Bjørnsen, etter et besøk i Palestina påsken 2010.
Jeg skjønte ikke hvor sykt det var, før alt ble som normalt igjen. På flyplassen i Israel, på samme sted jeg hadde vært for 10 dager siden, gikk det opp for meg hvor situasjonen er for palestinerne. Hvor håpløst ting kan oppleves. Og hvor tapre palestinerne er. Jeg satt med følelsen av at jeg visste noe de andre ikke gjorde. At jeg nettopp hadde vært i konsentrasjonsleirene i Tyskland under krigen, uten at noen rundt meg løftet en finger. Først da går det opp for en hvor åpenbart det er at noe må skje. Noe må gjøres. Å tie vil være å samtykke. Denne historien er umulig å holde for seg selv.
Diskriminering og rasisme
Vi skjønte det da vi snakket med palestinere som nektet å flykte i 1948, som nå bodde i Israel. Grønt palestinsk pass betydde en annen rett til utdanning. Andre jobbmuligheter. Ingen nye veier blir bygd i de palestinske områdene. Uten videre ble hus definert som ulovlige, Israel kan komme å rive det ned når som helst. Undertrykking og diskriminering på egen jord, der du har vokst opp. Vi snakket rolig sammen med en familie i Lydd. De spøkte og lo. Det kunne virket som om de godtok situasjonen. Men vi visste bedre. Livene våre må gå videre, vi prøver å leve som vi gjorde før, sa de. Undertrykkelsen vi fikk oppleve skulle vise seg å bli mer intens.
Husokkupasjon og ulovlige bosetninger
Vi ankom Jerusalem. Stille og fredelig. Skillet mellom Øst og Vest-Jerusalem var nesten umerkelig. Det var først da vi oppdaget Omar og familien at vi skjønte at Israel mener alvor. Familien satt i et lite telt og i bilen sin på gata og så opp på huset de hadde bodd i inntil for en uke siden. Der bodde det nå en ny familie. En ulovlig jødisk bosetning, langt inne i de palestinske områdene i Øst-Jerusalem. Tatt med makt av den israleske hæren. Tilbake satt familien og så tomt opp på huset.
Flere og flere ulovlige bosettere, okkupanter, inntar Vestbredden og Øst-Jerusalem. (Les mer om ulovlige bosetter her.) 500 000 til nå, hele tiden spretter flere kolonier opp på fjelltoppene. Israel skal sees opp til på Vestbredden, her er det ingen tvil om hvem som har makta. Stadig opplever de palestinske familiene mer vold fra okkupantene.
Jeg skjønte ikke hvor sykt det var, før alt ble som normalt igjen. På flyplassen i Israel, på samme sted jeg hadde vært for 10 dager siden, gikk det opp for meg hvor situasjonen er for palestinerne. Hvor håpløst ting kan oppleves. Og hvor tapre palestinerne er. Jeg satt med følelsen av at jeg visste noe de andre ikke gjorde. At jeg nettopp hadde vært i konsentrasjonsleirene i Tyskland under krigen, uten at noen rundt meg løftet en finger. Først da går det opp for en hvor åpenbart det er at noe må skje. Noe må gjøres. Å tie vil være å samtykke. Denne historien er umulig å holde for seg selv.
Diskriminering og rasisme
Vi skjønte det da vi snakket med palestinere som nektet å flykte i 1948, som nå bodde i Israel. Grønt palestinsk pass betydde en annen rett til utdanning. Andre jobbmuligheter. Ingen nye veier blir bygd i de palestinske områdene. Uten videre ble hus definert som ulovlige, Israel kan komme å rive det ned når som helst. Undertrykking og diskriminering på egen jord, der du har vokst opp. Vi snakket rolig sammen med en familie i Lydd. De spøkte og lo. Det kunne virket som om de godtok situasjonen. Men vi visste bedre. Livene våre må gå videre, vi prøver å leve som vi gjorde før, sa de. Undertrykkelsen vi fikk oppleve skulle vise seg å bli mer intens.
Husokkupasjon og ulovlige bosetninger
Vi ankom Jerusalem. Stille og fredelig. Skillet mellom Øst og Vest-Jerusalem var nesten umerkelig. Det var først da vi oppdaget Omar og familien at vi skjønte at Israel mener alvor. Familien satt i et lite telt og i bilen sin på gata og så opp på huset de hadde bodd i inntil for en uke siden. Der bodde det nå en ny familie. En ulovlig jødisk bosetning, langt inne i de palestinske områdene i Øst-Jerusalem. Tatt med makt av den israleske hæren. Tilbake satt familien og så tomt opp på huset.
Flere og flere ulovlige bosettere, okkupanter, inntar Vestbredden og Øst-Jerusalem. (Les mer om ulovlige bosetter her.) 500 000 til nå, hele tiden spretter flere kolonier opp på fjelltoppene. Israel skal sees opp til på Vestbredden, her er det ingen tvil om hvem som har makta. Stadig opplever de palestinske familiene mer vold fra okkupantene.
De samme historiene gjentar seg i flere byer, i Hebron, ved Ariel og i Nablus. Ulovlige bosetninger som under forsvar av den israleske hæren angriper ungdom på vei hjem fra skolen, og kaster stein på sine nye medborgere. Okkupanter som krever murer, egne veier og særbehandling. Et utvalgt folk uten interesse av å samarbeide og bo sammen med andre folk. Sikkerhet først, sier de. Noen, i en annen tid, kalte det lebensraum. Det slår meg igjen hvordan dette ikke er en religiøs konflikt. Ideen om det utvalgte folk, slik det gjennomføres i praksis i Palestina, går langt utenfor jødedommens grenser. Sionismen har forferdelige konsekvenser for palestinerne. Apartheid kan det også kalles.
Murer, gjerder og frihet
Murene så fra israelsk side vennlige ut, nesten nødvendige. Dekorerte murer langs veiene, og en oppfatning av at dette er sikkert. Sikkerhetsmessige årsaker legitimerer muren. Det er fysisk atskillelse Israel ønsker. (Les mer om apartheidmuren her). Å kaste folk ut av husene og landsbyene sine ville sett brutalt ut i media. Men om de flytter "frivillig", etter å få en mur i hagen, eller etter å ha mista jobben etter at oliventrærne er revet opp av jorda, da blir det med en gang en mer personlig avgjørelse. Hverdagen blir jævligere og jævligere for palestinerne. Men til Israels store irritasjon gir de ikke opp så lett.
Muren som borer seg gjennom Vestbredden og omringer Gaza er skremmende. Palestinernes frihet blir begrensa, ingen får dra ut av Vestbredden uten spesiell tillatelse. I påska kunne vi høre at Vestbredden ble stengt for palestinerne. Det er ikke noe nytt. Vestbredden har vært stengt de siste 10 åra. Det Israel gjorde nå var å nekte de kristne i Palestina å besøke Jerusalem, den helligste byen. "Sikkerhet" for noen, på bekostning av andres frihet. Overalt er det checkpoints som palestinerne må gjennom. For oss var det ikke problematisk, bare litt irriterende. For palestinerne kan ventetiden være mange timer. Det er en ydmykelse, hver dag å måtte bli kontrollert.
Israel legitimerer den fysiske avsperringa og begrensinga med sikkerhet. Da vi reiste rundt på Vestbredden kan en jo spørre seg hva de skal beskytte seg mot. En ting hadde vært å bygge muren på Israels grense fra 1967, den grønne linja. Det hadde vært ille nok. Men å bygge den inne på Vestbredden, tvers gjennom olivenåkre og gjennom landsbyer? Det er vanvittig at Israel får lov til å fortsette. Undertrykkelsen tillates, motstand er ulovlig. Vi deltok i en av de mange fredelige demonstrasjonene, etter fredagsbønnen i Bil`in.
Mange deltok, også israelere og andre internasjonale. Den fredelige demonstrasjonen ble med ett mindre fredelig da militæret avfyrte tåregass. Folk har blitt drept i de fredelige demonstrasjonene. Jeg merket sinnet koke inne i meg. Undertrykking avler motstand, det vet Israel. Hva slags sikkerhet de egentlig er ute etter er for meg uklart. Hadde de sagt at det var jorda de var ute etter hadde ting blitt klarere. Eller vannressursene. Eller et større land. Men sikkerhet er det ikke. En fredelig løsning får vi ikke, så lenge Israel får bestemme.
Industrielle soner, økonomisk apartheid
Synet av jord som blir ranet fra eierne er groteskt. Bøndene mister tilgangen til olivenlundene sine og jorda. Vannet som en gang var palestinernes er nå Israels. Og må forhåndskjøpes tilbake for en dyr sum. Det samme med elektrisitet. Og mat. Alt som importeres må gjennom den israelske tollen, alt skal kontrolleres. Eksportsektoren har Israel allerede kvalt, for varene slipper ikke ut når de skal. Turismeinntektene vris nå mer og mer over på israelsk side. Turistbussene stopper knapt i Bethlehem, det er i bosetningene hotellene ligger, utenfor muren. Muren som blir sponset av palestinernes skattepenger, internasjonale sekaper, og myndigheter.
Murer, gjerder og frihet
Murene så fra israelsk side vennlige ut, nesten nødvendige. Dekorerte murer langs veiene, og en oppfatning av at dette er sikkert. Sikkerhetsmessige årsaker legitimerer muren. Det er fysisk atskillelse Israel ønsker. (Les mer om apartheidmuren her). Å kaste folk ut av husene og landsbyene sine ville sett brutalt ut i media. Men om de flytter "frivillig", etter å få en mur i hagen, eller etter å ha mista jobben etter at oliventrærne er revet opp av jorda, da blir det med en gang en mer personlig avgjørelse. Hverdagen blir jævligere og jævligere for palestinerne. Men til Israels store irritasjon gir de ikke opp så lett.
Muren som borer seg gjennom Vestbredden og omringer Gaza er skremmende. Palestinernes frihet blir begrensa, ingen får dra ut av Vestbredden uten spesiell tillatelse. I påska kunne vi høre at Vestbredden ble stengt for palestinerne. Det er ikke noe nytt. Vestbredden har vært stengt de siste 10 åra. Det Israel gjorde nå var å nekte de kristne i Palestina å besøke Jerusalem, den helligste byen. "Sikkerhet" for noen, på bekostning av andres frihet. Overalt er det checkpoints som palestinerne må gjennom. For oss var det ikke problematisk, bare litt irriterende. For palestinerne kan ventetiden være mange timer. Det er en ydmykelse, hver dag å måtte bli kontrollert.
Israel legitimerer den fysiske avsperringa og begrensinga med sikkerhet. Da vi reiste rundt på Vestbredden kan en jo spørre seg hva de skal beskytte seg mot. En ting hadde vært å bygge muren på Israels grense fra 1967, den grønne linja. Det hadde vært ille nok. Men å bygge den inne på Vestbredden, tvers gjennom olivenåkre og gjennom landsbyer? Det er vanvittig at Israel får lov til å fortsette. Undertrykkelsen tillates, motstand er ulovlig. Vi deltok i en av de mange fredelige demonstrasjonene, etter fredagsbønnen i Bil`in.
Mange deltok, også israelere og andre internasjonale. Den fredelige demonstrasjonen ble med ett mindre fredelig da militæret avfyrte tåregass. Folk har blitt drept i de fredelige demonstrasjonene. Jeg merket sinnet koke inne i meg. Undertrykking avler motstand, det vet Israel. Hva slags sikkerhet de egentlig er ute etter er for meg uklart. Hadde de sagt at det var jorda de var ute etter hadde ting blitt klarere. Eller vannressursene. Eller et større land. Men sikkerhet er det ikke. En fredelig løsning får vi ikke, så lenge Israel får bestemme.Industrielle soner, økonomisk apartheid
Synet av jord som blir ranet fra eierne er groteskt. Bøndene mister tilgangen til olivenlundene sine og jorda. Vannet som en gang var palestinernes er nå Israels. Og må forhåndskjøpes tilbake for en dyr sum. Det samme med elektrisitet. Og mat. Alt som importeres må gjennom den israelske tollen, alt skal kontrolleres. Eksportsektoren har Israel allerede kvalt, for varene slipper ikke ut når de skal. Turismeinntektene vris nå mer og mer over på israelsk side. Turistbussene stopper knapt i Bethlehem, det er i bosetningene hotellene ligger, utenfor muren. Muren som blir sponset av palestinernes skattepenger, internasjonale sekaper, og myndigheter.
Palestina er i utgangspunktet ikke et underutviklet land. Det er politisk undertrykkelse de lider av, apartheid. Arbeidsledigheten er alt for høy, 20%, mye høyere i utsatte områder som Hebron og grenseområder som Qalqylia. Flere og flere faller under fattigdomsgrensa. Den økonomisk dikrimineringa er slående, skillene mellom Israel og Palestina enorme. Palestina har ingen rike onkler i Vest. Heldigvis betyr solidaritet mye mer enn pengesummer.
Den nye måten Israel nå utnytter det palestinske området på er ved å bygge såkalte industrielle soner. De industrielle sonene ligger ulovlig inne på Vestbredden, flere andre ligger innenfor bosetningene på Vestbredden. Her utvikles det teknologi, det produseres sement og kjemiske stoffer. Turistindustri foregår også i disse sonene. Og jordbruk. Mye av Israels stolthet er bygget på denne høyteknologiske industrien, som i bunn og grunn er ulovlig. Sonene tar opp stor plass av de palestinske områdene. Mange av de er i tillegg veldig forurensende. Vi kunne se den svarte røyken som pumpet ut av fabrikkpipene, og forgiftet lokalbefolkningen. Protester har ingen nytte. Enda.
Sonene er i stor grad sponset av internasjonale selskaper og fond, som anser dette som god utvikling. Og paradokset er at fabrikkene i de industirelle sonene kun har palestinske arbeidere. Verdensbanken og Israel omplasserer palestinske bønder over til å fungere som billig og ubeskytta arbeidskraft. Til en luselønn, under forferdelige forhold. Ingen rettigheter. Ofte barn. Uten mulighet til å ta andre jobber, det finnes ingen. Palestinerne har ikke de samme muligheter til å drive slike fabrikker. Muren og Israels stengninger fjerner all den forutsigbarhet den eksportretta industrien trenger.
Dette fortalte Mohammed Othman oss da vi gikk gjennom det palestisnke landskapet og tittet ned på fabrikkene. Ressurser fra de palestinske områdene, produsert av palestinerne, burde kommet palestinerne til gode. Ikke sponset apartheiden ytterligere. Enorme pengeressurser blir brukt til murbygging og militær kontroll. Palestinerne sliter med å ha råd til vannet de skal drikke. Vannet de selv en gang eide. På jorda, som de håper å en gang få tilbake. For å kunne fortsette slik de har gjort før. Å leve livene sine, med like muligheter som israelerne.
Historiene er våre våpen
Reisen på Vestbredden var fantastisk. Og for et folk! Alle vil snakke med deg, fortelle sin historie. Uten å forvente noe tilbake. Anna enn et smil, og et oppriktig engasjement. Det er ikke for mye å be om. Alle har sine historier, de er så mange. Alt fra familiemedlemmer som er blitt drept fordi de ville ha med verktøy gjennom et checkpoint. Fortellinger om bosettere som angriper palestinske barn på vei hjem fra skolen. Folk forteller om flyktningeleire som nå kan regnes som egne bydeler, hvor israleske soldater kommer inn og henter barn om natta. Fengselsstarffen kan være mange år. For hva? Steinkasting, tomme anklager. Oppførsel som gjør at Israel ikke lenger kan regnes som en demokratisk stat.
Det virker så håpløst. Men palestinerne fortsetter å fortelle. Det er deres nye våpen nå. Sannheten. Et våpen for å oppnå fred, og likhet. Lik behandling som deres nye israelske medborgere. En stat? Ikke noe problem, svarte de vi snakka med. Bare vi oppnår rettferdighet.
Palestinerne vet at de har rett. Derfor gir de ikke opp kampen. Uavhengig av fargen på passet. Uavhengig av hvilken gud du synes er allright. Vi må aldri gi opp kampen. Kampen for frihet.
Salam
Anna Lund Bjørnsen
Sentralstyremedlem, Sosialistisk Ungdom
Den nye måten Israel nå utnytter det palestinske området på er ved å bygge såkalte industrielle soner. De industrielle sonene ligger ulovlig inne på Vestbredden, flere andre ligger innenfor bosetningene på Vestbredden. Her utvikles det teknologi, det produseres sement og kjemiske stoffer. Turistindustri foregår også i disse sonene. Og jordbruk. Mye av Israels stolthet er bygget på denne høyteknologiske industrien, som i bunn og grunn er ulovlig. Sonene tar opp stor plass av de palestinske områdene. Mange av de er i tillegg veldig forurensende. Vi kunne se den svarte røyken som pumpet ut av fabrikkpipene, og forgiftet lokalbefolkningen. Protester har ingen nytte. Enda.
Sonene er i stor grad sponset av internasjonale selskaper og fond, som anser dette som god utvikling. Og paradokset er at fabrikkene i de industirelle sonene kun har palestinske arbeidere. Verdensbanken og Israel omplasserer palestinske bønder over til å fungere som billig og ubeskytta arbeidskraft. Til en luselønn, under forferdelige forhold. Ingen rettigheter. Ofte barn. Uten mulighet til å ta andre jobber, det finnes ingen. Palestinerne har ikke de samme muligheter til å drive slike fabrikker. Muren og Israels stengninger fjerner all den forutsigbarhet den eksportretta industrien trenger.
Dette fortalte Mohammed Othman oss da vi gikk gjennom det palestisnke landskapet og tittet ned på fabrikkene. Ressurser fra de palestinske områdene, produsert av palestinerne, burde kommet palestinerne til gode. Ikke sponset apartheiden ytterligere. Enorme pengeressurser blir brukt til murbygging og militær kontroll. Palestinerne sliter med å ha råd til vannet de skal drikke. Vannet de selv en gang eide. På jorda, som de håper å en gang få tilbake. For å kunne fortsette slik de har gjort før. Å leve livene sine, med like muligheter som israelerne.
Historiene er våre våpen
Reisen på Vestbredden var fantastisk. Og for et folk! Alle vil snakke med deg, fortelle sin historie. Uten å forvente noe tilbake. Anna enn et smil, og et oppriktig engasjement. Det er ikke for mye å be om. Alle har sine historier, de er så mange. Alt fra familiemedlemmer som er blitt drept fordi de ville ha med verktøy gjennom et checkpoint. Fortellinger om bosettere som angriper palestinske barn på vei hjem fra skolen. Folk forteller om flyktningeleire som nå kan regnes som egne bydeler, hvor israleske soldater kommer inn og henter barn om natta. Fengselsstarffen kan være mange år. For hva? Steinkasting, tomme anklager. Oppførsel som gjør at Israel ikke lenger kan regnes som en demokratisk stat.
Det virker så håpløst. Men palestinerne fortsetter å fortelle. Det er deres nye våpen nå. Sannheten. Et våpen for å oppnå fred, og likhet. Lik behandling som deres nye israelske medborgere. En stat? Ikke noe problem, svarte de vi snakka med. Bare vi oppnår rettferdighet.
Palestinerne vet at de har rett. Derfor gir de ikke opp kampen. Uavhengig av fargen på passet. Uavhengig av hvilken gud du synes er allright. Vi må aldri gi opp kampen. Kampen for frihet.
Salam
Anna Lund Bjørnsen
Sentralstyremedlem, Sosialistisk Ungdom
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
